Mjøsutvalgets innstilling tar utgangspunkt i fremherskende utviklingstrekk innenfor høyere utdanning både nasjonalt og internasjonalt. Vi opplever både en globalisering og en regionalisering, radikalt nye teknologiske muligheter, pedagogiske utfordringer knyttet til en situasjon med mer enn 50 % av årskullene innenfor høyere utdanning, raske endringer og mindre stabilitet, øket mangfold, større frihet for institusjonene, profesjonsutdanningene går over fra bare å være yrkesutdanninger til i sterkere grad å være forskningsbaserte, økt konkurranse nasjonalt og internasjonalt. I dette stadig mer komplekse landskap er det viktig at høgskolene og universitetene holder fast ved det som er de grunnleggende verdier innenfor sektoren.

Mjøsutvalget foreslår vesentlige endringer innenfor norsk høgre utdanning på en rekke områder.

Mjøsutvalgets innstilling gir muligheter for høgskolene, men stiller også institusjonene overfor krav. Universitetene, høgskolene, deres ledere, styrer, ansatte og studenter må tilpasse seg samfunnets krav til effektiv ressursutnyttelse. Samfunnet må til gjengjeld sikre det økonomiske grunnlaget for en kvalitativ god høyere utdanning gjennom budsjetter, og må sikre at høgskolene tillates å være konkurransedyktige også innenfor virksomhetsområder der vi i økende grad utfordres av private aktører.

Mjøsinnstillingen handler også om posisjonering og om konkurranse mellom ulike tilbydere innenfor utdanning og forsknings- og utviklingsarbeid. Mjøsinnstillingen innebærer en mer åpen konkurranse bygd på evaluering og akkreditering og inngåelse av kontrakter mellom myndigheter og utdanningsinstitusjon. Den åpner for at både private og offentlige institusjoner skal kunne konkurrere om å få være tilbydere, og det nye gradssystemet innebærer kanskje en enda mer åpen konkurranse også om utdanninger av høyere grad.

Innføring av statlige evaluerings- og akkrediteringssystem gjør det mulig for høgskolene å dokumentere faglig kvalitet for dermed å kunne tilby ulike typer utdanning både på grunnutdanningsnivå og på høyere grads nivå. Høgskolesektoren bør ha store muligheter til å komme styrket ut av en slik utvikling, blant annet ved at :

Opprettelsen av en evaluerings- og akkrediteringsinstitusjon er antakelig en forutsetning for at høgskolene skal kunne bygge opp tilbud av noe omfang innenfor høyere grads-, og doktorgradsutdanning. En ser imidlertid en fare for at en større del av institusjonens ressurser blir brukt på kontroll, at det utvikles et tungt evaluerings- og godkjenningsbyråkrati, universitetsdominans i det nye organet vil kunne lage en urettferdig konkurransesituasjon (jfr. NFR) og at det nye systemet i virkeligheten gir en sterkere offentlig styring av høgere utdanning enn dagens styring via rammeplaner.

Også i forhold til lavere grads studier vil høgskolene kunne ha noen fortrinn ved at de på en bedre måte enn universitetene imøtekommer de krav Mjøsutvalgets innstilling stiller til styrket kvalitet i læringsmiljøet (mindre grupper/større lærertetthet, mer veiledning, bedre sammenheng mellom læring og evaluering, mer yrkesretta studier, ansatte som er mer innstilt på undervisning……)

Både universitetene og høgskolene vil sannsynligvis oppleve synkende søkertall til høyere utdanning i de nærmeste åra. Mjøsinnstillingen legger vekt på vekttalls- og kandidatproduksjon og FoU som grunnlag for finansieringen og på at utdanningene dimensjoneres etter studentenes prioriteringer og samfunnets behov. Dette vil kunne være en styrke for høgskolene ved at profesjonsutdanningene, og særlig høgskolene i de store byene, har god søkning og bra gjennomføringsprosent. Det kan derfor se ut til at det først og fremst blir universitetene og høgskolene i regionen som får problem.

En øket vekt på forskning som grunnlag for deler av bevilgningene vil på kort sikt kunne påvirke høgskolenes økonomi negativt, ettersom høgskolene foreløpig ikke har FoU av tilstrekkelig omfang eller av høy nok kvalitet.

Mjøsinnstillingen setter krav til raskere tilpasninger til samfunnets og søkernes behov. Også her kan høgskolene ha noen fortrinn fremfor universitetene. Høgskolene ar ofte vist at de er raskere enn universitetene til både å tilpasse studieplaner, utvikle nye og tverrfaglige utdanninger, lage skreddersydde etter- og videreutdanningstilbud, og til å imøtekomme ønsker om desentraliserte utdanninger. Høgskolene er sannsynligvis også bedre enn universitetene til å ta i bruk IKT, jfr. Nettverksuniversitetets tilbud og er muligens også mer innstilt på oppdragsvirksomhet på oppdragsgivers premisser.

Et mindre sentralstyrt høyere utdanningssystem vil kunne medføre at private aktører får større plass. Samtidig er det viktig å være klar over at en også innenfor dagens ordninger ser en vekst av private tilbydere i utdanningsmarkedet. De private institusjonene vi konkurrerer med har langt større økonomisk, organisatorisk og faglig frihet enn høgskolene, og ser ut til å profittere på det.

Innenfor organisasjonsområdet foreslås det en endring av styringsordningen ved at en har eksternt flertall i universitetenes og høgskolenes styrer. Det foreslås at styreleder og nestleder utpekes av departementet og det foreslås en overgang fra felles ledelse med administrativ og valgt faglig leder til en ordning der en har en enhetlig ledelse hvor lederen gis benevnelsen rektor. Rektor vil imidlertid ikke være leder for styret, men forbereder og legger frem saker for styret slik direktøren gjør i dag. For å sikre at det legges tilstrekkelig vekt på faglige synspunkt i styringen av institusjonene, foreslås det et faglig kollegium.

Når det gjelder institusjonenes plassering innenfor det statlige system, deler utvalget seg ved at et flertall foreslår at en endrer status for institusjonene til særlovselskap, mens mindretallet foreslår at en lar institusjonene bli forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.

For finansiering beskrives en modell der en i stor grad gir resultatbaserte bevilgninger og skiller mellom forskningsbevilgning og bevilgning knyttet til utdanning. For utdanningsdelen vil viktige kriterier være vekttallsproduksjon og kandidatproduksjon, for forskning resultat- og kvalitetskriterier, regionalpolitiske prioriteringer og studenttall.

Det er et problem for alle institusjonene at en i tenkingen om nye finansieringsmodeller bygger på en unyansert kostnadseffektivitetstenkning som passer bedre i virksomhet som har er rettet inn mot å få lavest mulig enhetskostnader (best practise). Innenfor høyere utdanning er kvalitet et sentralt begrep. De anerkjente institusjonene har ideelle formål i samsvar med universitetenes bærende ide, kompetanse og kunnskapsproduksjon, og ikke overskuddsmaksimering. Det er ikke lave enhetskostnader som ligger til grunn for at kjente universiteter og høgskoler som Caltech, Yale, Oxford og ETH har blitt internasjonalt ledende. I England har en i en viss utstrekning tatt konsekvensen av dette ved at det er satt en nedre grense for hvor lave kostnader en kan ha pr.student.

På de viktigste punktene kan en kort oppsummere avdelingenes uttalelser som følger:

Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk og Avdeling for økonomisk- administrativ utdanning støtter at en får en resultatbasert tildeling knyttet til vekttalls- og kandidatproduksjon.

Avdeling for teknologi støtter i hovedsak utvalgets forslag om finansiering av høgre utdanning, men det er usikker på om premiering for fullføring er riktig.

Alle avdelingene er negative til at en innfører "voucher" som en del av finansieringssystemet

Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk er i mot jamstilling mellom offentlig og privat virksomhet. De øvrige har ikke kommentert dette spørsmålet.

Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk støtter mindretallets syn om at institusjoner bør være forvaltningsorganer med utvidede fullmakter, forutsatt at forvaltningsorganene får de fullmakter som mindretallet har forutsatt.

Avdeling for teknologi støtter også forslaget om at høgskolene organiseres som forvaltningsorgan, mens Avdeling for økonomisk- administrativ utdanning går inn for at institusjonen organiseres som særlovselskap.

Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk støtter forslaget om at styret skal ha eksternt flertall, og at rektor tilsettes av styret etter et forslag fra internt faglig kollegium.

Avdeling for helse- og sosialfag er uenig i at en endrer styringsformen ved å gå over til tilsatte rektorer, og eventuelt dekaner og instituttledere. Avdeling for helse- og sosialfag er heller ikke enig i at en skal ha et eksternt flertall i styret.

Avdeling for teknologi ønsker også et internt flertall og ønsker å beholde dagens ordning med valgt rektor og tilsatt høgskoledirektør.

Avdeling for økonomisk- administrativ utdanning støtter forslaget om enhetlig ledelse og tilsatt rektor, men går i mot forslaget om eksternt flertall i styret.

Både Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk og Avdeling for teknologi ønsker langt mer generelle rammeplaner enn det en har i dag.

Forslag til gradsstruktur blir støttet både av Avdeling for teknologi og Avdeling for økonomisk- administrativ utdanning.

Både Avdeling for teknologi og Avdeling for økonomisk- administrativ utdanning er positive til en styrking av FoU-virksomheten, men særlig fra Avdeling for teknologi pekes det på at anvendt forskning og utvikling gis en bredere plass.

Det synes å være enighet om at en har behov for en eller annen form av akkreditering eller godkjenningsordning for studietilbud og grader innenfor høgre utdanning.

Avslutningsvis kan en peke på forslaget fra Avdeling for helse- og sosialfag som understreker at før radikale endringer iverksettes bør en ha gjort visse forsøk med de nye modellene ved en eller noen få institusjoner for å vinne erfaring med hvordan de fungerer før de innføres for hele sektoren.

Det er meningsforskjeller mellom avdelingene når det gjelder styring og ledelse. 3 av avdelingene går inn for internt flertall, mens en går inn for eksternt flertall. Mjøsutvalgets egen begrunnelse for å foreslå eksternt flertall i styret er gjengitt i kap. 12, fra side 284. Mjøsutvalget nevner bl.a. behovet for handlekraftig ledelse, faren for at interne representanter blir interesserepresentanter, større frihet for institusjonene krever større innflytelse fra samfunnet i styringen, stor eksternfinansiert virksomhet krever annen kompetanse i styrene enn institusjonene har i dag, institusjonene har behov for støtte fra samfunnet, eksternt styreflertall gir en legitimitet som sikrer en slik støtte, institusjonene har behov for styringsorganer som kjenner både samfunnets og institusjonens behov. I en situasjon med øket konkurranse, mindre forutsigbarhet og raske endringer i rammevilkårene blir styresammensetningen viktigere, enn i en departementsstyrt stabil situasjon. Det er gode argumenter for at et eksternt styreflertall vil kunne være en styrke når det skal tas nødvendige, men vanskelige avgjørelser som berører deler av institusjonen negativt, og når høgskolen skal skaffe seg kontakt utad mot politiske myndigheter og andre samarbeidsparter. Med utgangspunkt i avdelingenes uttalelser har høgskoledirektøren likevel valgt å foreslå at en i uttalelsen anbefaler et internt styre flertall, men med en styrket ekstern representasjon.

3 av Avdelingene har gått imot at en velger særlovselskap som organisasjonsform for høgskolene og støtter mindretallets forslag om forvaltningsorgan med særskilte fullmakter under forutsetning av at dette kombineres med en rekke fullmakter som normalt er knyttet til særlovselskapene. Det er grunn til å være skeptisk til om så omfattende fullmakter vil bli gitt fra departementet. Ut fra erfaringer med relasjoner mellom institusjonene og departementet, og spesielt saksbehandlingstiden knyttet til behandling av saker der det kreves særordninger eller fullmakter fra departementet, er høgskoledirektøren tvilende til om dette vil fungere. Et særlovselskap vil derimot gjøre at en vil kunne konkurrere på like fot med universitetene med deres gradsprivilegier og med private konkurrenter som BI, som har helt andre friheter når det gjelder faglig virksomhet, kapitalforvaltning og bygningsforvaltning. Høgskoledirektøren foreslår derfor at en anbefaler særlovselskap som organisasjonsform for institusjonene innenfor høgre utdanning.

Høgskolestyret slutter seg til forslaget med de endringer som fremkommer under møtet.