Fakultetsdivisjon Det norske radiumhospital: Prøveforelesninger/Disputaser

DISPUTAS
Fredag 11. mars 2005 kl. 1200
i Auditorium 3 (blått), Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, Oslo

Kort sammendrag:
Sammenhengen mellom forstyrret vekstregulering i celler og kreft er i ferd med å bli etablert. Avhandlingen bidrar med å avdekke mekanismer som styrer hvordan vekstsignaler fra cellens utside blir slått av inne i cellen. På denne måten skrus vekstsignalet av etter at det er registrert, slik at det ikke overstimulerer cellen til å vokse og dele seg ukontrollert noe som kan føre til kreft.
Kreft er en tilstand der celledelingen er ute av kontroll, og det viser seg at flere komponenter som er kartlagt i avhandlingen spiller en aktiv rolle i å forhindre en slik tilstand. Det er lagt vekt på hvordan vekstsignalenes mottakere, som sitter som antenner på cellens overflate, blir sortert og brutt ned inni cellen. Man kan oppsummere denne nedbrytingsprosessen av mottakere fra celleoverflaten i to trinn: 1) Mottakeren må inn i cellen. 2) Mottakeren må forhindres i å transporteres ut igjen til celleoverflaten. Avhandlingen fokuserer på trinn 2). Inni cellen sorteres forskjellige mottakere fra hverandre. Eksempelvis sendes mottakere for næringsstoffer ut igjen til celleoverflaten slik at de kan bringe mer næring inn til cellen, mens mottakere for vekstsignaler ofte bringes dypt inn i cellen der de brytes ned. Flere proteinkomplekser som gjenkjenner og binder seg til mottakere som ikke skal ut til celleoverflaten igjen er kartlagt i denne avhandlingen. Videre viser den at disse mottakerene får en merkelapp satt på som gjør at de blir gjenkjent. Denne merkelappen sammen med gjenkjennelse av proteinkompleksene forsegler disse mottakerenes skjebne – de brytes ned og vekstsignalet skrus av. Når noen av disse proteinene ble fjernet fra cellen, ble nedbrytingen av mottakerene forstyrret, noe som understreker den viktige rollen disse proteinene spiller. Hvis mottakerene ikke brytes ned som de skal, kan kreft utvikles.
Kartleggingen av hvordan disse mekanismene virker på molekylært nivå er avgjørende for vår forståelse av hva som kan gå galt når kreft utvikler seg, og flere av proteinene som er karakterisert i avhandlingen er potensielle mål for utvikling av medisiner. Legemiddelindustrien baserer sin produktrettede forskning på funn av denne typen, slik at medisiner kan utvikles til å bli så spesifikke og effektive som mulig. Dermed er man et skritt nærmere målet mot en behandling der sykdommen slås tilbake samtidig som individet skånes.

PRØVEFORELESNING
Torsdag 10. mars 2005 kl. 1500
i Seminarrom 3 B1.1017, Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, Oslo
Oppgitt emne: "The Multivesicular Body: Concepts and relevance in medicine"

Avhandlingen utgår fra: Institutt for kreftforskning, Avdeling for biokjemi, Dnr. Hovedveileder: Harald Stemnark

DISPUTAS
Torsdag 3. februar 2005 kl. 1015
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
Fibroblast vekstfaktorer er en klasse av vekstfaktorer som har innvirkning på viktige biologiske prosesser som dannelse av nye blodårer, reparasjon av sår etter skade, utvikling av luftveier, dannelse og vekst av bein og armer, samt at feilregulering av vekstfaktorene kan føre til utvikling av forskjellige former for kreft.
De fleste vekstfaktorer virker på celler ved å binde til bindingsproteiner kalt reseptorer på celleoverflaten. Derigjennom sendes et signal videre innover i cellen som til slutt fører til en respons i form av økt vekst eller migrasjon. Imidlertid har det vist seg at noen vekstfaktorer også kan virke inne i cellen, i kjernen, etter å ha først bundet seg til reseptorene på celleoverflaten. To slike vekstfaktorer er fibroblast vekstfaktor –1 og –2. For fibroblast vekstfaktor –1 har det tidligere blitt vist at transport inn til kjernen er nødvendig for å stimulere økt vekst. Hvordan fibroblast vekstfaktor –1 og –2 blir transportert inn i cellen og hvordan de virker der for å stimulere til økt vekst er imidlertid spørsmål som trenger nærmere studium.
For å få større innsikt i denne prosessen ble det i denne studien identifisert to proteiner, Ribosome-binding protein p34 og Protein kinase CK2, som fibroblast vekstfaktor –1 og –2 binder til inne i cellen. Vi viste at det er en korrelasjon mellom binding til disse to cellulære proteinene og evnen til forskjellige mutanter av fibroblast vekstfaktor –1 til å stimulere vekst. Vi har også undersøkt noen av betingelsen som må være tilstede for at fibroblast vekstfaktor –1 og –2 skal transporteres inn i cellen. Vi fant at et elektrisk membranpotensial var nødvendig. Samtidig var det ikke nødvendig med ny proteinsyntese for eventuelt å danne andre proteiner som kunne hjelpe til under translokasjonsprosessen. Denne veien inn i cellene som fibroblast vekstfaktorene benytter seg av er det mulig at andre vekstfaktorer som har en intracellulær rolle også benytter seg av.

PRØVEFORELESNING
Onsdag 2. februar 2005 kl. 15.15
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo
Oppgitt emne: "Role of fibroblast growth factors in embryogenesis"

Avhandlingen utgår fra: Biokjemisk avdeling, Det norske radiumhospital, Oslo. Hovedveileder: Sjur Olsnes

DISPUTAS
Torsdag 27. januar 2005 kl 10.15
i Auditoriet(etg U1), Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
Utgangspunkt for denne avhandling er stadig høyere antall nye krefttilfeller fremover samt vesentlige forendringer i langtidsresultater med høy helbredelsesprosent. I etterkant av gode behandlingsresultater må en etter hvert forvente langtidsbivirkninger hos overlevende etter kreft i form av redusert helse og funksjonsevne. Avhandlingen belyser denne problemstillingen gjennom en norsk populasjonsbasert studie samt en norsk oppfølgningsstudie av testikkelkreft-tilfeller.
Kreftpasienter skal i dag vare velinformert om sin sykdom. I avhandlingen blir det fastslått at en uventet høy andel med kreftpasienter benektet tidligere kreftdiagnose (20 %). Resultatet indikerer behovet av en betydelig forbedring av kommunikasjonen mellom lege og pasient. Videre blir det vist at kreftpasienter mange år etter sin diagnose opplever dårlig helse, har hyppigere kontakt med helsetjenesten og bruker velferdsordninger mer enn personer uten kreftdiagnose. Noe uventet er funnet av at gjennomgått kreft ikke har fremkallet behov for å legge om til en mer helsebevisst livsstil. Resultatene danner en basis for videre prospektive studier av langtidskonsekvenser av kreft, der ikke bare fysiske plager bør undersøkes men også psykososiale.
Testikkelkreft-overlevende er en subgruppe av kreftpasienter med spesielle problemer. Disse pasienter har en raskere vektøkning gjennom åren enn en kontrollgruppe. Lav alder ved sykdomsdebut samt eksponering for kjemoterapi var spesielt assosiert til dette funnet. En mulig forklaring kan vare at menn som er behandlet for testikkelkreft er disponert til hypogonadism, noe som kan vare følge av selve sykdommen men også behandlingen. Resultatene fra disse to delstudier gir informasjon av betydning til systematisk og vitenskaplig basert oppfølgningen av tidligere kreftpasienter med henblikk på langtidseffekter, slik at terapien av nye pasienter kan vurderes og pasienter med seneffekter kan få hjelp.

PRØVEFORELESNING
Onsdag 26.januar 2005 kl.15.15
i Auditoriet(etg U1), Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo

Oppgitt emne: "Retningslinjer for langtidsoppfølging av kreftpasienter i allmennpraksis - hva finnes og hvordan bør de være?"

Avhandlingen utgår fra:Avdeling for klinisk kreftforskning, Dnr HF. Hovedveileder: Sophie Fosså.

DISPUTAS
Fredag 21.januar 2005, kl 10.15
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
Behandling med ekstremt høye cellegiftdoser krever tilbakeføring av friske blodstamceller for å unngå varig benmargsskade. Avhandlingen beskriver flere grupper av pasienter med lymfekreft som er behandlet med høydosebehandlig med autolog stamcellestøtte (HMAS) i perioden 1987 - 2000 ved Det norske radiumhospital. Som stamcellestøtte har en i denne studien benyttet; stamceller høstet fra benmarg renset med immunomagnetiske kuler (såkalte Ugelstadkuler) eller fra blod (perifere blod progenitor celler (PBPC)). En har bl.a. undersøkt om tilbakeføring av de ulike stamcelleproduktene har betydning for utfallet av sykdomsforløpet.
Pasienter med tilbakefall av diffust storcellet B-celle lymfom (DLBCL) som etter høydosebehandling fikk tilbakeført immunomagnetisk rensede benmargstamceller oppnådde en 5 års overlevelse på 48 % som er vesentlig bedre enn med standard dose av cellegift. Rensing av benmargen med Ugelstadkulene hadde ingen negativ innflytelse på benmargsfunksjonen etter HMAS. Enkelte pasienter som fikk tilbake benmargstamceller som inneholdt kreftceller fikk raskt tilbakefall.
En annen gruppe pasienter med DLBCL fikk tilbakeført stamceller høstet fra blod (PBPC). I motsetning til benmarg som stamcellekilde viste resultatene at grad av tumorceller i stamcelleproduktet ikke øker risikoen for tilbakefall. Imidlertid hadde antallet progenitor stamceller (CD34+ celler) som ble tilbakeført signifikant betydning for overlevelse.
Pasienter med Hodgkin lymfom (HL) som fikk tilbakeført anrikede CD34+ stamceller (vha Ugelstadkuler) ble sammenlignet med pasienter som fikk PBPC. Undersøkelser viste at ved CD34+ anriking ble atypiske CD30+ celler fjernet effektivt. Det var ingen forskjell mellom gruppene i tid til hematologisk og immunologisk rekonstitusjon, antall infeksjoner eller klinisk forløp. Overlevelsen i begge grupper var > 70 % etter 4 år. Våre data viser at bruk av anrikede CD34+ stamceller er en klinisk sikker metode, men som til nå ikke har gitt overlevelsesgevinst sammenlignet med PBPC. Perifere T-celle lymfomer (PTCL) er sjeldne og har dårligere prognose enn aggressive B-celle lymfomer med konvensjonell behandling. Pasienter med PTCL og kjemosensitiv sykdom i første eller senere remisjoner oppnådde tilsvarende overlevelse etter HMAS som pasienter med aggressive B-celle lymfomer.

PRØVEFORELESNING:Torsdag 20.januar 2005 kl. 1615
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Oppgitt emne:"Ikke-ablativ allogen stamcelletransplantasjon ved lymfom: mekanismer for effekt og preliminære behandlingsresultater"

Avhandlingen utgår fra:Onkologisk avdeling, Det norske radiumhospital. Hovedveileder:Stein Kvaløy.

DISPUTAS
Fredag 28.januar 2005, kl 10.15
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
Blærekreftpasienter med antatt aggressive svulster kan ha bedre effekt av strålebehandling enn pasienter med ”snillere” svulster. I sin doktoravhandling ”Invasive bladder cancer. Factors involved in development, progression and radiation response”, utført ved Det norske radiumhospital HF, har cellebiolog Ranveig Røtterud vist at effekten av strålebehandling er økt for blæresvulster med opphopning av proteinet p53, mangel på cellesyklushemmere eller store endringer i cellulært DNA-innhold (”DNA aneuploidi”). Dette er faktorer som legene vanligvis vurderer som indikasjon for aggressivitet. Idag har kun hver annen pasient som får strålebehandling for sin blærekreft, vesentlig nytte av behandlingen. Dersom funnene blir bekreftet i videre studier, kan dette i framtida medvirke til at denne ”treffprosenten” økes. Dette vil både kunne spare penger og kapasitet ved landets strålebehandlingsenheter, og spare pasienter for plager og tidsbruk til lite virksom behandling. Doktoranden har også studert forekomst og lokalisasjon av en rekke proteiner (EGFR-familien, FGFR3, KAI1, PTEN, RAS) som har vært kjent for eller mistenkt for å ha betydning for blærekreftutvikling og -spredning. EGFR og KAI1 hadde høyest forekomst i svulster som ikke hadde metastasert. Dette kan i framtida få betydning for bedømmelse av en tumors aggressivitet og spredningspotensiale, og føre til en mer målrettet og inividualisert behandling. FGFR3, en vekstfaktorreseptor som man forventet å finne i cellemembranen, ble i stort sett alle kreftcellene funnet i cellekjernen. Noen få av pasientene (4 av 51) avvek fra dette mønsteret og hadde ikke dette proteinet i sine kreftcellekjerner, og disse pasientene hadde en overraskende god overlevelse sammenlignet med de andre pasientene. Antallet pasienter var for lite til å gjøre troverdige statistiske beregninger, men dersom videre forskning bekrefter funnene og man finner fram til en metode for å hindre dette proteinet i å komme inn i cellekjernen, kan dette få stor betydning for behandling av blærekreft i framtida.

PRØVEFORELESNING:Tirsdag 4.januar 2005, kl 10.15
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Oppgitt emne:"The HER family in relation to cellular growth and cancer treatment"

Avhandlingen utgår fra:Det norske radiumhospital, Fagområde klinisk kreftforskning. Hovedveileder:Sophie D. Fosså

DISPUTAS
Mandag 22. november kl. 10.15
i Store Auditorium, Rikshospitalet, sognsvannsveien 20, Oslo

Kort sammendrag:
Autofagi er en fundamental prosess som benyttes til å bryte ned deler av eukaryote cellers eget cytoplasma når cellen utsettes for nitrogenmangel eller stress. Autofagi bidrar dermed til å opprettholde tilstrekkelige mengder aminosyrer og andre små molekyler for å vedlikeholde essensielle cellulære funksjoner. Autofagien fungerer videre som en bremsemekanisme på cellevekst, og er ofte undertrykt hos kreftceller. Kunnskap om hvordan autofagien reguleres kan derfor ha betydning for vår forståelse og behandling av den unormale celleveksten som karakteriserer kreftsvulster.
Vårt prosjekt studerer betydningen av proteinfosforylering i regulering av autofagi, med isolerte rottelever-celler som modellsystem. Vi har i denne forbindelse benyttet flere proteinfosfatase-hemmende stoffer, bl.a. algegiften okadasyre som finnes i giftige blåskjell. Okadasyre fører til overfosforylering av celleproteiner og fullstendig hemning av autofagi, men også til ødeleggelse av cellens struktur (cytoskjelettet) og igangsettelse av en langsom, programmert celledød (apoptose). Alle virkningene av okadasyren kan motvirkes av visse cellebeskyttende stoffer (cytoprotektanter), hvorav bitterstoffet fra grapefrukt, flavonoidet naringin, er det mest effektive, trolig ved å hemme en eller flere av de proteinkinasene som er involvert i toksin-fremkalt overfosforylering av celleprotein. Andre toksiner kan benytte seg av såvel naringin-resistente som naringin-sensitive mekanismer, som etter alt å dømme reflekterer hemning av henholdsvis proteinfosfatase 1 og proteinfosfatase 2A.
Ved å bruke proteomikk (todimensjonal proteinseparasjon i kombinasjon med massespektrometrisk proteinidentifikasjon) har vi kunnet identifisere en rekke proteiner som er gjenstand for toksin-indusert, naringin-sensitiv overfosforylering i leverceller. Ett av disse er glycin N-metyltransferase (GNMT), et sentralt enzym i reguleringen av metioninmetabolisme og cellulær metylering. En metionin-metabolitt, aminosyren homocystein, har en sterkt autofagi-hemmende virkning. Vi har også påvist en naringin-sensitiv fosforylering av det høymolekylære cytoskjelettproteinet plectin, som er av betydning for opprettholdelse av et intakt cellulært intermediærfilament-nettverk. Vi har videre funnet en rekke proteinkinaser som er gjenstand for toksin-indusert overfosforylering, bl.a. AMP-aktivert proteinkinase (AMPK), SEK1, JNK og S6 kinase. Som en foreløpig arbeidshypotese kan vi forestille oss at disse proteinkinasene er koplet sammen i en signalvei som regulerer levercellenes autofagi, cytoskjelett og apoptose.

PRØVEFORELESNING
Onsdag 20.oktober kl 16.15
i Auditorium 3 (Blått), Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, Oslo.
Oppgitt emne:"Nåværende og fremtidige terapeutiske anvendelser av kinasehemmere"

Avhandlingen utgår fra:Avdeling for cellebiologi, Seksjon for Proteomikk og Animalsk cellebiologi, Det norske Radiumhospital. Hovedveileder:Per O. Seglen.

DISPUTAS
Fredag 22. Oktober 2004 kl 12.15
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
En av de store utfordring i behandlingen av kreft er å bekjempe mikroskopisk spredning av sykdommen. Radioimmunterapi er en behandlingsform som anvender radioaktive isotoper koblet til antistoffer som selektivt bindes til kreftcellene. Dette vil gi høye stråledoser til målcellene og samtidig minimal skade på normalvev. Kombinasjonen av radioisotop og målsøkende molekyl er viktig. Til å drepe spredte kreftceller og små celle-ansamlinger egner alfa-stråler seg bedre enn beta-stråler. Dette pga. alfa-strålenes korte rekkevidde i vev (<10 cellebredder), tette energiavleiring og cellenes begrensede evne til å reparere den påfølgende skaden på DNA.
Mikroskopisk spredning medfører en tendens til tilbakefall av kreft i benmargen. Teoretisk vil en alfa-strålende isotop koblet til et antistoff rettet mot lymfekreft-celler, enten gitt alene, kombinert med cellegift, eller som en blanding av alfa- og beta-radioimmunforbindelser kunne gi økt langtidsoverlevelse hos pasienter med lavgradig lymfekreft. Vi har studert effekten av den alfa-emitterende radioisotopen 211At koblet til to kjente antistoffer, som binder seg til overflaten av henholdsvis B-lymfekreft celler og benkreft celler. Eksperimentene viste at alfa-radioimmunforbindelsene hadde en høyere drepende effekt på kreftcellene enn på normale blodcelledannende benmargceller. Effekten ble sammenlignet med effekten av konvensjonell strålebehandling på de samme cellene. Stråledosene til alle normalvev i et biodistribusjonsforsøk i mus var lav.
Funnene tyder på at alfa-partikkel basert radioimmunterapi gir en betydelig og effektiv stråledose til kreftcellene med akseptabel overlevelse av de normale benmargcellene.

PRØVEFORELESNING
torsdag 7.oktober 2004 kl. 15.15
i Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo
Oppgitt emne: "Ulike strålekvaliteters innvirkning på den biologiske effekt"

Avhandlingen utgår fra:Det norske Radiumhospital og Kreftforeningen. Hovedveileder:Øyvind Bruland

DISPUTAS
Torsdag 29.oktober 2004 kl.10.15
Auditoriet(etg.U1), Det norske Radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
I denne avhandlingen som inngikk alle i Norge som fikk påvist en primær tumor i sentralnervesystemet (CNS) i perioden 1970-1999, totalt 14641 pasienter. Den aldersjusterte incidensen økte fra 6.5 til 12.1 per 100,000 per år under perioden. Hos barn ble svulser i CNS funnet å ha blitt hyppigere enn leukemier over de siste 10 år, er nå den hyppigste kreftform og rammer ca. 45 barn årlig. Hyppigheten var høyest hos de aller minste fra 0 til 5 års alder. Gutter hadde større risiko enn piker. Opp til 20 års alder avtok risikoen for CNS-tumor, for deretter igjen å øke kraftig med økende alder. I aldersgruppen 15-59 år økte hyppigheten med 1.7% pr. år til 300 pasienter årlig og i aldersgruppen 60 år eller mer økte hyppigheten med 3.7% pr. år til også 300 pasienter årlig i Norge. En mulig avflating ble funnet mot 90-tallet, men med en ny økning i perioden 1995-1999, spesielt for barn 0-4 år og i aldersgruppen 60 år eller mer. Årsaker til økningen blir diskutert. En kan ikke utelukke at økningen i incidensen er helt eller delvis forårsaket av bedre diagnostikk, bedre og tryggere kirurgi og økt rapportering.
For barnegruppen økte overlevelsen ved 15 år signifikant fra tidsperioden 1970–81 til 1982–93 (43.3% versus 59.8%, P < 0.0001). Lignende bedring i overlevelse ved 15 år ble observert for voksne 15-49 år (16.5% versus 33.1%, for perioden 1970-81 og 1982-93, respektivt, P< .0001). Ingen lengre overlevelse ble funnet for pasienter som var 50 år eller mer ved diagnosetidspunkt (korresponderende overlevelse 2.8% versus 3.4%).
Prognosen ble spesielt bedre for barn med medulloblastom og for barn/yngre voksne med lavgradige gliomer.
Majoriteten av dødsfall var grunnet den primære nevro-epitheliale tumor innen 10 år etter diagnosen. Andelen døde av annen kreftform, vaskulær sykdom, infeksjoner og ulykker fortsatte å øke. Autopsi -raten gikk ned fra 25% til 4% i løpet av perioden. Andelen funnet å være døde av andre årsaker enn hjernesvulst var hos voksne signifikant høyere ved autopsi enn hvor dette ikke ble utført (P < 0.001).
Ved strålebehandling av en CNS tumores vil en ofte også måtte inkludere en del normalt vev i strålefeltet. En gruppe på 33 pasienter som hadde levd 6-26 år etter bendling for hjernesvulst ble innkalt til etterkontroll ved Det Norske Radiumhospital. Pasientene var selektert etter utformingen av strålefeltet som hadde inkludert hjernevevet og hørselsapparatet kun på den ene siden. Alle pasientene hadde stråleinduserte forandringer i hjernen vurdert ved MR. En tredjedel hadde påvirkning av livskvalitet samt nedsatt hørsel og over halvparten hadde hormonforstyrrelser. Mange av disse uønskede effektene av behandling kan bedres hvis de oppdages og langtidsoppfølging er viktig.

PRØVEFORELESNING
Mandag 27. september 2004 kl 15.15
i Auditorium 2 (rødt) Rikshospitalet, Sognsvannsveien 20, Oslo
Oppgitt Emne:"Symptomer, diagnostikk og mulige behandlingsformer for pasienter med hjernesvulst"

Avhandlingen utgår fra: Det norske radiumhospital og kreftregisteret, Institutt for epidemiologisk kreftforskning. Hovedveileder:Knut Lote

DISPUTAS
Fredag 1. oktober 2004 kl. 10.15
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
I løpet av de siste tiårene har behandlingen av kreft i tykktarm og endetarm blitt forbedret, men fortsatt dør nesten halvparten av pasientene av sin sykdom, de fleste på grunn av spredning til lever. Avhandlingen omfatter studier av faktorer som kan påvirke spredning av slik kreft.
En metode for å påvise sirkulerende kreftceller ble studert, og det ble påvist kreftceller i benmargen hos 17 % av pasienter med svulster i tykktarm og endetarm, mer hyppig hos pasienter med lymfeknutespredning enn hos pasienter med svulster lokalisert bare i tarmen. Hvilken betydning dette har for pasientene på lang sikt vil bli avklaret når sluttresultatene foreligger om et par år. Hos en annen pasientgruppe som ble operert for isolert spredning til leveren fant vi at bare 8 % hadde kreftceller i benmargen. Man kunne tenke seg at tilstedeværelse av mikrometastaser skulle tilsi at man burde avstå fra å gjøre store inngrep som operasjon for spredning til leveren. Våre funn tyder imidlertid på at denne utvalgte pasientgruppen er spesiell, med lav forekomst av mikrometastaser, og undersøkelse for mikrometastaser kan ikke brukes til å vurdere om pasientene skal tilbys kirurgisk behandling. I tillegg til disse to pasientstudiene ble en dyremodell etablert hvor kreftsvulster ble operert inn i tarmen på mus for å utvikle en modell for sirkulerende kreftceller.
Svulstprøver og blodprøver fra pasienter med tykktarms- og endetarmskreft ble undersøkt med tanke på tilstedeværelse av det spredningsfremmende proteinet S100A4. Proteinet ble påvist i både cytoplasma og cellekjerner i kreftcellene. Funnet av dette proteinet i cellekjernen har ikke vært beskrevet før, og det viste seg at langtkomne svulster oftere hadde dette proteinet i cellekjernen enn mer begrensede svulster. Dette tyder på at proteinets funksjoner i kjernen kan ha betydning for spredning ved kreft i tykktarm og endetarm. Siden S100A4 også kan skilles ut fra kreftceller, ble det laget en analyse for å undersøke hvor mye av proteinet som finnes i blodprøver fra pasienter. Det viste seg at både røde og hvite blodceller inneholder S100A4 som kan lekke ut i prøvene, slik at analysen ikke kunne brukes til å finne ut hvor mye svulstcellene hadde bidratt med. Man har aldri tidligere funnet dette proteinet i røde blodceller, så dette var en interessant ny observasjon, selv om betydningen er uklar. Analysen kan brukes til andre forskningsformål hvor det er ønskelig å finne ut hvor mye av proteinet som finnes i en prøve.

PRØVEFORELESNING
Mandag 30. august kl.15.15
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo
Oppgitt emne: "Nyere synspunkter på sirkulerende cancermarkører"

Avhandlingen utgår fra: Tumorbiologisk Avdeling, Institutt for Kreftforskning. Hovedveileder: Øystein Fodstad

DISPUTAS
Torsdag 2. september 2004 kl. 10:15
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo

Kort sammendrag:
Denne avhandlingen omhandler Eph reseptorer tyrosine kinaser og ephrin ligander i det humane immunforsvaret. Disse celleoverflate-proteinene spiller en viktig rolle ved kommunikasjon mellom celler, hvor de regulerer de adhesive egenskaper, fasongen og vandringen av celler. Disse egenskapene er viktige både ved dannelsen av immunsystemet og for å generere en effektiv immunrespons, men det er kjent veldig lite om disse genene i komponenter av immunforsvaret.
Vi har identifisert uttrykk av både Eph kinaser og ephrin ligander i både lymfoide og dendrittiske celler. Vi har også identifisert flere mulige in vivo reseptor-ligand interaksjonspartnere. Ekspresjonen av disse genene i immunforsvaret er spesifikt styrt, og spesielt øker nivået av en ligand under aktiveringen av immunforsvaret. Den molekylære reguleringen av denne liganden i lymfoide celler er karakterisert.
Vi har videre klonet og karakterisert to nye ligand-varianter som er uttrykt i immune vev, og begge variantene viser nye egenskaper for ephrin-ligander. Den første nye varianten er en ephrin-A4-variant som er spesifikt uttrykt i aktiverte B celler og denne utgjør det første eksemplet på en løselig ephrin-ligand. Den andre er en variant av ephrin-A1 som har en nedsatt evne til å binde Eph-reseptorer, men som kan påvirke den tidligere klonede ephrin-A1 varianten. Dette er det første eksemplet på en ephrin-ligand som kan påvirke funksjonen til andre ephrin-varianter.
Eph reseptorer og ephrin ligander er spesifikt regulert hos celler fra immunsystemet, og kan derfor være involvert i immunresponsen. Mulige funksjoner omfatter vandring av immune celler, og å regulere styrken av immunresponsen.


PRØVEFORELESNING
Torsdag 24. juni 2004 kl.15.15
i Auditoriet, Det norske radiumhospital, Montebello, Oslo
Oppgitt emne: "Små RNA - nye mekanismer for regulering av genekspresjon"

Avhandlingen utgår fra: Immunologisk avdeling, Det norske radiumhospital. Hovedveileder: Hans-Christian Åsheim