Dekanvalg'06 på TF:Trygve Wyllers nettlogg

Kjære alle velgere,

på mandag og tirsdag kan dere stemme og valgkampen er slutt. Takk for stor interesse og engasjement fra alle kanter. Her er tre gode grunner til å stemme på meg.

1. Jeg har vært menighetsprest i 5 år, menighetsrådsleder i 4 år og leder i dag det store utvalget som arbeider med etter-og videre utdanning for prester. Den siste tiden har jeg engasjert meg særlig i stat-kirke-spørsmålet. Siden jeg ble ordinert prest i 1983 har jeg kirkelig vært engasjert i både yrke og fritid og har også lang erfaring i undervisning av teologi-studenter. Påstanden fra Moxnes om at jeg ikke er kirkelig engasjert er mer enn merkelig. Jeg mistenker ham for å finne på dette nesten bare for å skremme folk fra å stemme på meg. Det som kanskje er riktig er at Moxnes og jeg er noe uenige om bestemte ting i kirken. Men jeg hadde håpet vi var kommet lenger i dag enn det som nå kommer til uttrykk hos Moxnes. Med sin erfaring som aktivist for de homofile i kirken, burde Moxnes vite bedre enn å påstå at ulikheter i meninger er det samme som at den ene er kirkelig og den andre ikke er det. Gå inn på min hjemmeside og se hvor mange artikler og hvor mye praksis som er kirkelig. Ta så stilling selv, jeg mener jeg står for akkurat den type kirkelighet som vil bringe TF videre i de neste årene. Dessuten er jeg sterkt opptatt av at TFs rolle som presteutdanner for Den norske kirke skal videreføres og styrkes. Det er den viktigste oppgaven for teologistudiet, det er i forhold til den norske kirkevirkeligheten fokus må rettes.

2. Jeg vil avvise store kutt i ressurser til utdanning. Det kan komme et stort press på utdanning hvis budsjettene blir trange. det kan gå ut over timer på årsenheten, kvaliteten på undervisningen og antall ekstratilbud. Penger som har vært brukt her kan flyttes til andre ting eller det kan bli en reduskjon av antall kurs slik at de skal kunne brukes av mange. Jeg vil ikke gå inn for dette. Det er to måter å finansiere fortsatt vekst i utdanning på. Det ene er å holde ledige stillinger ubesatt i en periode. Det andre er å utvide aktiviteten med kurs og tiltak for folk utenom TFs egne studenter. Slike kurs og tiltak gir ekstra inntekter og kan også bdira til å videreføre og styrke utdanningen På studentmøtet og på møtet med de ansatte hørte jeg at Moxnes ville besette stillinger. Det betyr at han heller ikke vil gå inn for økning i eksterne kurs og tiltak mfor det krever mye ressurser. Alt dette betyr kutt i utdanning hvis budsjettene blir trangere. Her er det en viktig forskjell på Moxnes og meg. Alle studenter bør merke seg dette.


3. Med meg får TF en leder med erfaring fra dagens virkelighet på Universitetet. Jeg har erfaring med dagens universitetsledelse og kjenner alle de utfordringer som finnes. En dekan på TF må ha store innsikter i hele Universitetet og i dagens situasjon. Det er ikke nok å ha synspunkter på det ene eller andre spørsmål. TFs utvikling videre avhenger mye av dekanens evner til å ta initiativer og til å følge dem opp. Jeg mener jeg har slik erfaring og har vist i mange sammenhenger at jeg har evner til å få ting til som leder. Dessuten må en leder ha evne til å samle og til ikke å snakke nedsettende om meingingsmotstandere, slik jeg synes Moxnes gjør i kirke-spørsmålet.

Lykke til med valget på mandag og tirsdag. Det har vært en spennende og lærerik tid!

mange hilsener
Trygve

Kjære kolleger,

Vi har bak oss en valgkamp som startet i sommer, fortsatte i litt uklare former i de første ukene av semesteret og som nå har manifestert seg gjennom to valgmøter og en økende aktivitet både på nettlogg og blogg. Mitt inntrykk er at både Halvor og jeg har måtte strekke oss så langt vi kunne for å fremstå som stadig mer tydelige og velbegrunnete ettersom dagene har gått. Jeg håper derfor at denne historiske valgkampen har styrket fakultetet og gitt oss alle sammen litt mer fundament å føre våre diskusjoner på. Jeg vil takke Halvor for å ha bidratt positivt til dette gjennom sitt kandidatur disse ukene.

I det møtet vi nå skal ha ser jeg frem til mange konkrete og gode spørsmål om viktige temaer. For egen del har jeg lagt ut på nettet og egen blogg et innspill om budsjettbalanse og om hvordan de viktigste forslagene mine kan finansieres. Det regner jeg med det vil bli spørsmål om. Av andre viktige temaer jeg synes det bør snakkes mer om er rekrutteringssituasjonen og karriereutviklingsplaner for administrativt ansatte, bare for å nevne noen forhold som jeg gjerne vil kommentere. Og dette er jeg klar til å komme inn på i diskusjonen som følger.

Innledningen vil jeg likevel bruke til å snakke om den teologiske kjernekompetansen. Halvor har brakt dette uttrykket inn i valgkampen og har nærmest hevdet at hans valgkamp er et bidrag til å styrke denne kompetansen, nærmest i motsetning til meg som jeg i vennlige offisielle former, og ikke fullt så vennlige uoffisielle former, hører at jeg ikke verner på en troverdig måte.

Jeg har kommentert denne kritikken i et kort innlegg på nettlogg og blogg, men innledningsvis vil jeg si dette i tillegg: TF står på mange måter ved en korsvei i disse årene som kommer. Vi er et profesjonsfakultet som utdanner til graden cand.theol. som er forutsetningen for å bli prest i Den norske kirke. Dette er en hovedidentitet. Samtidig har vi de siste årene utviklet nye studietilbud. Det aller viktigste blant dem er kanskje årsenheten i kristendom som årlig samler nesten 200 studenter på TF, et tall vi aldri har vært i nærheten av. En stor del av disse tar etter hvert bachelorgraden i kristendomsstudier. Dessuten har vi de nye masterne vi kjenner, Intercontextual Theology, Profesjonsetikk og diakoni og Religion og samfunn. Dette betyr strukturelt, TF er et profesjonsfakultet (cand.theol.) men etter hvert har vi mange av allmenfakultetenes aspekter. Studenter hos oss blir så mange ting etter hvert, de fleste blir alt annet enn prester. Jeg nevner ikke dette for å hevde et rent økonomisk argument, det er lønnsomt å ha så mange studenter (selv om dette er avgjørende viktig).

I dag nevner jeg det som en kontekst vi må ha klart for oss når spørsmålet om teologisk kjernekompetanse nevnes. Satt på spissen mener jeg utfordringen i forhold til kjernekompetansen er nesten den motsatte av det Halvor synes å ta opp. Jeg mener utfordringen er hvor langt den klassiske kjernekompetansen på vårt fakultet evner å lytte til, forstå og oppta de innsikter, erfaringer og intellektuelle perspektiver som kommer fra det som ofte defineres som ”utenfor” kjernekompetansen. TF har mye klassisk kjernekompetanse og skal alltid det. Det har jeg gjort klart i mitt program og det kan ingen trekke i tvil. Men i årene fremover handler det ikke bare om en kvantitet kjernekompetanse, det handler om en kvalitet kjernekompetanse. Jeg mener utfordringen vår som fakultet er å bringe dette kvalitative aspektet ved det vanskelige ordet kjerne inn i diskusjonen. Kristen teologi med korshandlingen som sentrum er prinsipielt aldri i kjernen av noe. Det er det utstøtte som er kjernen. Det er teologiens sentrum. På bakgrunn av det har den svenske teologen Gustaf Wingren formulert den geniale setning: Teologiens egenart er dens åpenhet, teologiens åpenhet er den egenart.

Det vi hele tiden må spørre oss om er ikke hvordan kjernen kan vernes, men hvordan vi kan unngå å havne med en stivnet kjerne som plutselig er som løken i Peer Gynt, vi tar ut blad etter blad, men det var ingenting inni. Jeg er redd for en kjerne for de etablerte, de svært begavete og de med definisjonsmakt. Følgelig mener jeg at utfordringen i spørsmålet om kjernekompetanse er langt mer alvorlig enn hvor mange timer et bestemt fagmiljø skal undervise i et eller annet program. Det er selvfølgelig også viktig, men ikke samtidig med det mest alvorlige: Hvordan skal vi i de nærmeste årene virkelig utnytte den helt unike situasjonen vi er i at det kommer nye studentgrupper, ny ungdomskultur, ny globalitet, ny religion og ny forskning om alt dette fra landet utenfor? Hva skal dette bety for den teologien vi former som et forskerfellesskap? Det mener jeg at spørsmålet om kjernekompetanse handler om, når vi løskobler det fra alle kortsiktige spørsmål om karrieremuligheter til bestemte stillinger og gamle og akk så tilstivnete spenninger innenfor vårt miljø. Å lede et fakultet som setter seg dette som en utfordring, å være med å prege Det teologiske fakultet i en retning der forskjeller, differens, religion og verdighet endrer troen fra å være en kjerne til å bli en gave, det vil jeg svært gjerne gjøre mitt til i de neste årene.

Avslutningsvis vil jeg likevel si at et dekanvalg ikke er det samme som en folkeavstemning om hva teologisk kjernekompetanse er. Vi har den kompetansen som vi samlet utvikler i vårt forskerfellesskap hva nå dekanen enn måtte mene, det er heldigvis forskningens ubestridte kritiske potensial og frihet. Men når spørsmålet om kjernekompetansen er kommet på agendaen synes jeg det likevel er viktig å si: Vi står ved en korsvei: Skal vi vende oss innover mot oss selv og en kjerne som noen kjenner bedre enn andre, eller skal vi vende oss utover og la kjernen vokse frem i det noen vender seg nesten grunnløst mot oss? Jeg mener det siste, jeg tror kirken tjener på det, samfunnet forventer det og universitetet ikke kan være det foruten. Om så store ting kan dekanvalget handle når temaet kjernekompetanse er brakt inn i debatten.

Kjære studenter,

Det er veldig positivt at studentene ved TF er så aktivt interesserte og engasjerte ved dette valget. Det er første gang i historien at det skjer et direkte dekanvalg med elektronisk deltakelse for alle studenter. Så dere skriver historie ved både UiO og TF i disse dagene. Jeg har også merket en økt interesse rundt nettlogg og blogg. På direkte innlegg og på kommentarer i ganger og kroker skjønner jeg at mange av dere leser og følger med på de ulike debattene. Det er veldig inspirerende og utfordrende. Jeg håper dere synes de to kandidatene i hovedsak har holdt seg til saken.

Som de fleste av dere vet har jeg vært studiedekan i siste periode og er derfor ansvarlig for hovedlinjene i den utdanningspolitikken som har vært ført. Ganske mye av det vi har gjort de siste årene er jeg svært stolt av, noe ikke fullt så stolt og noe er ikke blitt som det burde. Det tror jeg vil være fasit for enhver studiedekan, skråsikkerhet og selvgodhet er egenskaper en studiedekan må kvitte seg med umiddelbart. Jeg tror jeg slutter klokere en jeg begynte.

Den viktigste utfordringen for utdanningen på TF de neste årene er å øke kvaliteten på kurs og program. I perioden som nå slutter har vi innført Kvalitetsreformen som pålagt nasjonal struktur. I tillegg har vi opprettet to nye masterprogram, profesjonsetikk og diakoni og religion og samfunn og økt studenttallet betraktelig. Jeg tror nesten til det dobbelte. Den store økningen er på årsenheten i kristendom, delvis på bachelorprogrammet og på profesjonsetikk og diakoni. Dette er ikke noe som har kommet av seg selv, men er resultat av beslutninger jeg har vært sterkt medvirkende til. Det store studenttallet er en verdi for TF, og det vil jeg føre videre som dekan. Av nye tiltak her vil jeg nevne tiltak i forhold til de yngste på årsenheten. Vi har to hundre av dem årlig. Vi satser nærmere mellom en halv og en million kroner på dem i grupper, ekstraundervisning og ulike tiltak. Slik gjør vi utdanning i kristendom til et demokratisk gode for så mange som mulig og vi åpner universitetet for mange som ellers ikke kommer over terskelen. Det er en kristen nestekjærlighet bak og det er et håp om rekruttering foran. Og det skal vi fastholde og forsvare mot alle angrep. Men likevel: Nå må vi tenke enda mer på kvalitet, vi skal bli best i Norge og attraktiv i Norden.

Med økt kvalitet mener jeg økt relevans og økt pedagogisk kvalitet. Vi må nå gå fra Kvalitetsreform som struktur til Kvalitetsreform som kvalitet. Det tror jeg er den store utfordringen og der må på alle bidra. Viktige spørsmål er: Trenger vi så mange valgemner på lavere grad? Bør vi bruke mer lærerresurser på kjernefagene og satse på færre valgfag? Jeg tror kanskje ja. Jeg tror de store fagene på bachelor må få mer tid, kursene som peker mot teologi må gis mer timer og oppfølgingen bli bedre.
Diskusjonsmøtet sist og samtalene på bloggen min viser at interessen for kvaliteten på gruppeundervisningen er stor. Jeg vil styrke kvaliteten og gjennomføre en grundig evaluering slik at kvaliteten blir jevnere og høyere og mer relevant. Takk for nyttige innspill her.

Praksis og relevans har vært nevnt av mange, både på valgmøtet sist og i dagene etterpå. Jeg mener det nok heller er for liten praksisrelevans i teologistudiet og i de andre studiene enn motsatt. De teologiske kjernefagene har en egenverdi og skal selvsagt ikke svekkes. Jeg tenker meg at kristendomsmasteren skal rendyrkes som et ikke-praksisorientert program, men de andre må ha mer, ikke mindre. Men programmene våre skal utdanne unge mennesker som vil gjøre en innsats for mennesker i kirken og i samfunnet, da må de øves opp i hvordan mennesker kan møtes, hva som rører seg i samfunnet og hvilke tekster som gir mening å møte mennesker med.. De aller fleste studerer på TF fordi de tror på viktige ting, og vil være til glede og berikelse for andre. Derfor må vi styrke undervisningen i kirke og tro i et flerkulturelt samfunn, vi må opprette et ekumenisk forum, vi må lage undervisningstilbud som øker integrasjonen mellom teologistudiet og de andre store masterprogrammene. Det må vi gjøre fordi den fagutviklingen som skjer i Prodi og Resa er viktig for teologi og kristendom. Disse programmene har mye praksis og mye menneskemøte. Det bør vi gi mer av til den kirkelige utdanningen. Jeg vil ta initiativ til slik integrasjon. Dette er viktig for hele studiemiljøet på TF fordi det i dag er et meget stort og flerkulturelt miljø blant de 572 studentene som kan stemme ved dette valget.

Internasjonalisering må bli et høyt prioritert område i neste periode. Vi må videreføre de muligheter teologistudenter og andre allerede har til å oppholde seg i Sør-Afrika og andre viktige samarbeidsland i den tredje verden. Men det store krafttaket for økt internasjonalisering tror jeg må tas i forhold til våre nærmeste naboland. Vi har inngått en samarbeidsavtale med Det teologiske fakultet i København som gjerne vil styrke studentutvekslingen med oss. SU-ledelsen har vært svært entusiastiske til dette tiltaket og det vil jeg følge opp og prioritere høyt som dekan. Tilsvarende avtale bør også kunne gjøres med et svensk, et britisk og et amerikansk universitet. Jeg vil sette av midler til å få dette utviklet og iverksatt i de kommende årene. Internasjonalisering innebærer også at studenter fra samarbeidsuniversitetene oppholder seg her. Dette er den største utfordringen. Det vil være en berikelse om nordiske studenter tilbringer tid på TF. Det vil jeg arbeide mye med sammen med den nye studiedekanen for å få til.

I den neste perioden har Universitetet i Oslo bestemt seg for å gjøre forskning til sin viktigste prioritering. Nå gjelder det å få denne prioriteringen til å bli konstruktiv for utdanningen. Det er fort gjort å sette opp en motsetning mellom forskning og utdanning. Det må TFs lærere og studenter stå sammen om å unngå. Et viktig tiltak er at viderekommende studenter organisert knyttes til det prosjektarbeid som de nye faggruppene skal sette i gang, og også til andre pågående prosjekt. Jeg har selv meget gode erfaringer med dette fra egen forskning og egen veiledning og tror dette bare må styrkes og organiseres bedre. Og det er også her den nye satsningen på kvalitet i kvalitetsreformen må ligge. Utdanningen skal inspirere forskerne. Dere studenter skal stille så gode spørsmål og gi så tydelige tilbakemeldinger at forskerne må TF begynner å tenke: kanskje jeg skulle forske litt mer på det? Dere har stor innflytelse, bruk den og glede dere over at den gir økt kvalitet!

1. Finansiering av nye tiltak i en tid med mulig nedskjæring. Ved det store valgmøtet 28.9. var det minst en som spurte om budsjettdekning for alle de konkrete forslagene kandidatene har lagt frem i valgkampen. Dessverre ble det ikke tid til å gå i dybden på dette viktige spørsmålet fordi møtet sluttet, men jeg regner med at det kommer opp igjen på valgmøtet 12.10. Jeg vil derfor gjerne presentere noen av mine viktigste synspunkter i denne helt avgjørende saken.

Mine konkrete forslag er innenfor tre områder: 1. Forskningssatsninger og andre tiltak som gir eksterne inntekter. 2. Internasjonalisering og styrking av programmene, særlig teologiprogrammet. 3. Tiltak for å styrke ledelse og karriereutvikling.
TF vil i de neste årene være i en krevende økonomisk situasjon. Det fremlagte statsbudsjettet antyder et kutt på minst en halv million for TF. Det kan også komme andre nedskjæringer fra sentralt hold.. Derfor må den første prioriterte oppgaven være en radikal økning av TFs eksterne inntekter. Det er bare med en slik økning TF kan videreføre dagens aktivitetsnivå i en tid med nedskjæringer. Mine forslag til økning av eksterne inntekter ut over dagens virksomhetsplan er etablering av et nytt senter for flerkulturell etikk, helse og sosial intervensjon under AKS, en økning i antallet NFR-søknader og to EU-søknader i perioden. Jeg mener vi må vurdere oppstartsfinansiering av slike avgjørende tiltak med å la enkelte ledige faste stillinger stå vakante i en periode. Både UiO sentralt og departementet forventer nå helt klart en sterk økning av alle fakulteters interne inntekter. Uten dem vil en rekke viktige forsknings og studiekvalitetstiltak ikke kunne gjennomføres. Grunnbevilgningen til TF er så lav at den bare så vidt dekker penger til ren lønn. De fleste andre tiltak må finansieres ved eksterne inntekter og studiepoengtilskuddene. Derfor må vi sikre tiltak som sikrer eksterne inntekter og tiltak som sikrer god studiekvalitet slik at antallet avlagte studiepoeng øker.

Det andre punktet ovenfor handler om studiekvaliteten. Tiltakene for å styrke internasjonalisering og programmene, særlig teologiprogrammet må finansieres via de midler som i dagens TF-budsjett er avsatt til ”tiltak i programmene” og ”.studiekvalitetsarbeid” Dette utgjør mellom 300 og 500 tusen kroner. Hittil har disse midlene vært brukt til ulike mindre tiltak samt planutviklingsarbeid. Jeg mener disse midlene nå må brukes målbevisst til internasjonaliseringstiltak og økte undervisnings- og veiledningstimer på teologiprogrammet. Det er ikke nok å være for internasjonalisering, erfaring viser at det kreves faste ressurser for å organisere og drive slike tiltak. For fakultetet og for studiekvaliteten er det viktig og positivt at internasjonaliseringen øker, derfor vil jeg gjerne prioritere dette.

Den tredje gruppen tiltak handler om ledelse, tiltak for må styrke karrierutviklingen både blant stipendiater og administrativt ansatte. Noen av disse tiltakene krever ikke store utgifter, dette er de tiltak som handler om en organisering av måten å utøve ledelse på. Andre tiltak som coachprogram for stipendiater og karrierutviklingsplan for administrativt ansatte vil måtte igangsettes gjennom dekanperioden i de år der budsjettene har anledning til det. Men jeg vil prioritere å få finansiert en plan for slike tiltak av profesjonelle ledelseskonsulenter via midler som i dag finnes på budsjettet for administrasjon og ledelse.

2. Viktige prinsipper i utdanningspolitikken. På forrige valgmøtet tok flere studenter opp viktige prinsipielle og konkrete spørsmål om valgfrihet, om praksis og om kvaliteten på gruppeundervisningen. Her vil jeg gjenta mine holdninger som ikke skal fravikes:
Alle forsøk på å begrense studentenes valgfrihet av master/spesialoppgave må avvises. Grunnen til at visse fagmiljøer veileder en meget lav prosentandel av oppgavene kan ikke løses ved å styre oppgavevalget, direkte eller indirekte. Dette problemet må løses ved større aktivitet innenfor teologiprogrammet. Det er heller ikke noen god løsning å vri spesialoppgaven i teologi ensidig i retning homiletikk. Den norske kirke trenger prester med en allsidig kompetanse. Derfor er det frie oppgavevalget en uoppgivelig side ved TF og et viktig kjennetegn ved fakultets profil.
For det andre må samarbeidet med PTS styrkes gjennom hele teologiprogrammet slik at det gjøres ytterligere praksisrelevant. Som dekan vil jeg prioritere en slik utvikling. Jeg vil derfor ikke svekke praksisdelen i dagens cand.theol-program, snarere vil jeg øke kvaliteten på den og styrke den der det er mulig og naturlig. Det er også en viktig side ved fakultets ansvar for presteutdannelsen at praksissiden vektlegges.
For det tredje vil jeg igangsette en rask, men grundig vurdering og evaluering av gruppeundervisning på lavere grad. Tilbakemeldinger fra studenter, både generelt og i forrige valgmøte, tyder på at det er vekslende kvalitet og erfaringer med gruppeundervisningen. Svaret på denne typen kritikk er slett ikke å legge ned gruppene, men å bruke noen midler på å evaluere og forbedre dem. TF bruker store ressurser på gruppeundervisningen fordi vi tror det styrker gjennomstrømningen og studiekvaliteten generelt. Derfor må vi nå gå grundig gjennom kvaliteten på gruppeundervisningen og styre noen midler i retning av organisert veiledning og oppfølging av gruppelærere og deres opplegg.

Uttrykket ”teologisk kjernekomeptanse” er blitt lansert i dekanvalg-diskusjonen. Jeg mener det er meget viktig at vi diskuterer dette uttrykket. Gjennom en slik diskusjon kan vi utvikle tydeligere visjoner om hva slags TF vi ønsker oss i fremtiden.

I en kortversjon mener jeg at svaret på hva teologisk kjernekompetanse er er at den teolgiske kjernekompetansen ikke lenger bare blir til i kjernen. Ny teologisk innsikt, ny fromhet og nye trosforankrete handlinger blir til i utkantene, i periferiene og i de uforutsigbare efaringene. Den klassiske talen om Gud finner trygt sted inne i kirkene, inne i det etablerte akademiet og der mennesker møtes i de fleste intellektuelle deler av verden. Den kjernekompetansen som gjennom hundrevis av år er samlet opp og tradert via disse tydelige og klare arenaer er selvfølgelig ikke uviktig. Den er en hukommelse om historie, praksis, intellektuelle anstrengelser og fromhet som er viktige forutsetninger for all tale om Gud i dag.

Men det nye er at denne tradisjonelle kompetansen i dag ikke lenger er den eneste, og kanskje ikke en gang den mest betydelige kilden til talen om Gud. Vi kjenner også et annet rom. Kunnskap om det andre rommet er avgjørende for alle som skal bli prester, og selvsagt også for alle andre studenter. Derfor er det avgjørende at et teologisk fakultet besitter kompetanse om rom som ikke er de klassiske. Det er kunnskapen om dem som gjør teologi til noe mye mer enn flinkhet. Teologi er like mye berørthet og det er de andre rommene som berører.

Den teologi som må stå i sentrum ved et teologisk fakultet i en pluralistisk, fler-kulturell og post-kolonial tid kommer ikke lenger bare fra den borgerlige offentligheten som møtes i media, seminarrom og forskningskonferanser. Det kommer en ny teologi fra de områder noen kaller utkantene. Dette er ofte en implistt teologi, den er ikke alltid skriftelig, den er ofte forankret i handlinger og praksiser av ulik type. Deler av denne teologien er selvsagt artikulert og da kalles den fra tid til annen for frigjøringsteologi. Men det er kanskje aller mest den uartikulerte teologien som er betydelig. Vi tror ofte den bare utvikles i land langt borte, men egentlig kjenner vi den godt fra vår egen folkekirkelige virkelighet. I sentrum står hele tiden spørsmålet om de fremmede erfaringene og hvilken Gud som bryr seg med dem. Den finnes i våre egne og andres erfaringer og den artikuleres like gjerne av fag som religionsfilosofi, diakoni, profesjonsetikk, estetikk og sosialantropologi som av klassisk teologi. Dette er ikke en komptanse i tillegg til kjernen, den er en del av kjernen.

Noen mener at de nye erfaringene og stemmene fører til den reformatoriske teologien som har preget Det teologiske fakultet i nesten to hundre er år blir svekket. Det tror ikke jeg. Jeg tenker meg tvert i mot at det er den reformatoriske tradisjonen som fornyes og videreføres når de nye erfaringene gjøres teologisk sentrale. Europeisk lutherdom har helt klart en lite ærerikt historie knyttet til en fascinasjon av dens plass i establishment. Men den mer teologisk reflekterte reformatoriske teologien trives egentlig godt i de uforutsigbare og det uartikulerte. Her er det åpne rom som tvinger frem både praksiser og tanker til fordel for dem som ingen andre stiller opp for. En slik oppgave bør et protestantisk fakultet glede seg til å ta på seg i den etter-moderne tiden. Det er langs disse linjene jeg mener TF bør utvikle seg i de kommende årene. Det vil bli en spennende utvikling der TF kan bidra til den solidariske kunnskap som enhver kjernekompetanse må ha som sitt viktigste innhold.

I snart fire år har jeg nå vært studiedekan og prodekan ved TF. Det har gitt meg en erfaring om hva som kreves av en leder ved TF og ved UiO. Det aller viktigste er å være samlende og ha tillit når avgjørelser tas. De ansatte må høres, studentene må få argumentere og vise klart hva de mener, alle beslutningssystemer må respekteres og tålmodigheten til igjen og igjen å høre etter kan nesten ikke bli stor nok. TF føres bare solid videre i en ny tid om dette er den nye dekanens lederstil, ingen gruppes leder. Hele fakultetets stemme skal samles og komme til uttrykk. De som kjenner meg fra de forskjellige ledervervene sier at jeg ofte er god til å finne enighet der det ofte ikke ser lett ut. På en måte tror jeg hele valget handler om noe så grunnleggende og noe så enkelt: Oppmerksomhet, samarbeid og ledelse. Derfor stiller jeg til valg.

TF`s studenter og ansatte rår i dag over store innsikter om hva menneskeliv, rettferdighet, håp og sårbarhet er. Det er slike innsikter jeg vil bygge på og føre videre inn i et samfunn, en kirke og et universitet i rask endring. TF skal selvsagt satse på den sterkeste kvalitet i forskning og utdanning og formidling og mange av de konkrete sidene ved dette skal jeg snakke så tydelig og konkret om som mulig på dette møtet. Men all den viktige kvaliteten og all den viktige offensive satsningen stammer fra noen helt grunnleggende og enkle verdier og holdninger. Der er herfra jeg henter glede og begeistring for å være på TF og for å ta på meg vervet som dekan.

TFs viktigste tradisjon er knyttet til vern om all den troen som ikke er spektakulær. Den folkelige, enkle og uartikulerte troen. Den troen som finnes i uventete rom og på steder vi ikke tenker på. Den troen som aldri slutter å vente på om det kommer en kirke som passer den, men som tier når kirken og de religiøse lederne blir for fulle av de store ordene og de pompøse faktene. Alle de som sier at religion og globalisering spiller en viktig rolle i dag har rett. Og det betyr at TF må gjøre slike perspektiver sentrale i både forskning og utdanning. Men engasjementet for dette må hentes fra de samme kildene som før. Det er det folkelige, hverdagslivet og det uartikulerte TF finnes for. Vi må ikke miste den kontakten, vi må ikke bli en ny elite for de riktige meningene. Kallstanken er den sentrale i vår tradisjon, kallet til å være hånd, kropp og venn av det livet alt for få interesserer seg for og enda færre vil stille opp for. Derfor begynte jeg på TF, derfor er jeg blitt her og derfor vil jeg gjerne ta min del av ansvaret for å lede dette fakultetet i en tid i forandring.

Jeg vil for det første bli dekan på TF fordi jeg er glad i dette fakultetet som en gang tok i mot min uartikulerte tro og jeg synes både samfunnet, kirken, universitetet og vi alle sammen trenger et TF som holder fast på denne arven. Å lede TF i de neste årene handler om ikke å være en gruppes leder, men hele fakultetets leder, det handler om å utvikle et fakultet der vi tar vare på hverandre, inspirerer hverandre og oppmuntrer hverandre. Dette mener jeg ledelse handler om, slik ledelse trenger TF og slike lederegenskaper mener jeg jeg har.

For det andre vil jeg bli dekan fordi det kreves offensiv satsning og konkrete tiltak for å utvikle vår profil og gjøre den sterk og tydelig i både samfunn, universitet og kirke. For å ta vare på visjonen må vi handle og være konkrete. Hvis ikke vi handler, så handles vi med og det blir ikke til fordel for den andres kall. Derfor mener jeg det er uansvarlig å være utydelig på konkrete tiltak og økonomiske konsekvenser. Utydelighet på slikt har en omkostning: Det uartikulerte taper. Det velformulerte og rene vinner. Det må aldri skje. Ledelse er derfor å ha en visjon og å være ytterst konkret samtidig. Jeg har laget et program på ti sider med 42 konkrete tiltak. Her er et knippe blant de viktigste, ting jeg mener vi nå bør gjøre for å være i stand til å høre og respondere på den andres kall i nye, krevende år:

Jeg vil øke lærertimer og veiledningstimer på profesjonsstudiet i teologi

Jeg vil satse sterkt på internasjonalisering og økt studentutveksling. Masterprogram i religion og samfunn må vokse og tverrgående engelskspråklige emner skal gjøre oss attraktive for nye studentgrupper

Jeg vil etablere fellessamlinger om forskning der studenter møter lærere og stipenidater

Jeg vil innføre et årlig kurs ”Kirke og tro i et flerkulturelt samfunn” som del av studietilbudet på lavere og høyere grad

Igangsette en offensiv satsning på skolen både på lavere og høyere nivå med sikte på iverksettelse av konkrete planer for studieåret 2008/09

Styrke masterprogrammet i profesjonsetikk og diakoni ved flere samarbeidsavtaler og internasjonalisering

Opprette et tverrfaglig senter for forskningsbasert formidling av flerkulturell etikk, helse og sosial intervensjon

Opprette et coachprogram for alle stipendiater med mer enn to års ansennitet og yngre forskere med avsluttet doktorgrad

Ta i bruk begge lønnsrammer ved tilsetting av stipendiater

Lage en karriereutviklinbgsplan for alle ansatte – gjøre medarbeidersamtalen til et mer systematisk sted der ansattes langsiktige utvikling settes konkret i sentrum

Ha en permanent rådgiver i ledelse knyttet til ledermøtet

Videreføre balansen i dagens stillingsstruktur for forskerstillinger i de klassiske teologiske disiplinene

To EU-søknader i perioden og minst to årlige NFR-søknader