Arne Egil Tønset, NRK-korrespondent i Moskva
- eksamen i merkantil russisk høsten 2001
- var på studieopphold i Russland i 2000 og 2001
- har jobbet med russlandsrelaterte saker siden 1987
Matnyttig for en journalist
Jeg valgte merkantil russisk fordi jeg ville ta et studium som var så matnyttig og direkte knytta til de områdene jeg selv jobba med og visste jeg kom til å jobbe med i Russland som mulig. Merkantil russisk favner stoffområder som for meg som journalist er "innertiere".
Korrespondentjobben
Merkantil russisk-studiet var det som til slutt gjorde meg i stand til å søke den jobben jeg har nå, og det spilte selvfølgelig en stor rolle for å få den at jeg hadde brukbare russiskkunnskaper. Det viktigste var nok likevel at jeg hadde mange års erfaring som journalist med Russland som et spesialområde.
Utbytte av russiskstudiet
I jobben min har jeg hatt enormt utbytte av russiskstudiet både språklig og gjennom den historiske, økonomiske og juridiske kunnskapen studiet ga. Merkantil russisk kvalifiserer bredt, nettopp det jeg hadde behov for.
Savnet forelesninger
Jeg tok merkantil russisk som sjølstudium. Jeg hadde litt veiledning og ikke minst oppmuntring og moralsk støtte fra faglærer ved Høgskolen i Finnmark. Jeg tilbragte to måneder ved Norsk Pomor Universitetssenter i Arkhangelsk med egen lærer, leste ellers pensum og sendte inn oppgaver til Høgskolen i Finnmark. Jeg deltok ikke på noen forelesninger, og det var et savn, særlig når jeg visste hvor mange bra forelesere som var knyttet til merkantil russisk. Men som student i Russland fikk jeg derimot med meg en svært verdifull porsjon russisk hverdag, dagligliv og dagligspråk.
Merkantil russisk kan anbefales
Jeg anbefaler alle som har interesse for Russland å ta merkantil russisk. Det gir en ballast som er bred og matnyttig, særlig hvis en skal jobbe eller bo i Russland. Jeg vet ikke hva jeg ville anbefale andre å kombinere merkantil russisk med, men hvis jeg skulle studere videre selv, ville jeg nok siktet mot fag som russisk/øst-europeisk historie eller litteratur.
Perspektiver for samarbeid
Først bare noen stikkord for å beskrive fallgruvene og de tingene som gjør et samarbeid mellom Norge og Russland vanskelig: Kulturforskjeller, språk, storebror/lillebror-syndromet, fordommer, ulike lover og regler, korrupsjon. De som klarer å samarbeide over den norsk-russiske grensa har alle, uten unntak, klart å komme over flere av disse hindrene. Og for å klare det trengs tålmodighet, masse kunnskap og sterk vilje. Noen trenger også masse penger.
Kultur og utdanning
Det er interessant å se at i løpet av de femten årene som har gått siden Russland begynte å åpne grensa, også for vanlige handelsforbindelser, er det kultur- og utdanningsprogrammene mellom de to landene som har lykkes best. Det vil si den type programmer som vanlige mennesker har bruk for, og som gjør at folk på begge sider av grensa får tilfredsstilt sin nysgjerrighet! I samme åndedrag har disse programmene fått skrelt vekk en masse fordommer på begge sider.
Forretninger
Så er det "bizniz"en da som alle er så opptatt av skal "ta av". Pr. definisjon skal nemlig et handelssamarbeid mellom Norge og Russland være svært lukrativt for begge parter. Likevel har det drøyd og drøyd før dette har begynt å svinge. Det svinger voldsomt for enkelte store aktører som Telenor, Statoil, Hydro og Nora/Carlsberg, disse har etterhvert fått kraftig avkastning på investeringene sine i Russland. Men de har brukt lang tid, og de har lært seg russisk, ikke bare språket, men russisk i hele sitt vesen. De trosset de ustabile nittåra og klarte seg.
Fiskeri
Så er det det såkalte fiskerisamarbeidet, hvor store deler av nordnorsk industri har gjort seg avhengig av russisk landet fisk. Der kan blåmandagen komme brått, når Russland med en revidert skatte- og avgiftslovgivning om noen år tar sin egen fiskeflåte tilbake. Den situasjonen vi har i dag kommer garantert ikke til å vare. Det har ikke Russland råd til, og det har russiske forretningsfolk skjønt for lenge sia.
Småbedrifter
Det fins i tillegg en skog av småbedrifter som med handel og vandel over grensa mellom Finnmark og Murmansk klarer seg riktig bra. Denne skogen beboes av folk som har gitt blaffen i storebror/lillebror-problematikken og virkelig funnet "Jomfruene i Riga". Prosessen har vært tøff, og konkursene og de svarte pengene mange. At det er et yrende liv i denne skogen er Kirkenes blitt hovedbeviset på, et industristed som var dømt nord og ned på slutten av nittitallet da Sydvarangers industrianlegg ble lagt ned. Men så blomstret Kirkenes opp som den grensebyen den er, med nye og nære forbindelser nettopp til sin nærmeste nabo, Russland, med et mer variert næringsliv enn noen gang tidligere.
Men hvor ligger potensialet i framtida når den største nysgjerrigheten er stilt på begge sider og det ikke lenger er eksotisk, men heller hverdagslig å reise mellom landene? Vi begynner å se konturene av hverdagen allerede. Det er ikke nordmenn som utgjør flertallet av utlendinger i Murmansk lenger. Amerikanere, tyskere og finner er minst like interesserte i Nordvest-Russland.
Men svaret mitt på spørsmålet om hvor potensialet for samarbeid ligger handler om noe helt annet: Framtida kommer til å bero på om Russland klarer å avvikle eller i det minste gjøre byråkratistaten sin ganske mye mindre uforutsigbar, tungrodd og korrupt. Samarbeidet avhenger også av om Norge, med sitt Schengen-medlemsskap, klarer å unngå at grensa blir som en ny mur, denne gangen MOT ØST. Den nye grensebygginga i Europa påvirker i høyeste grad Sør-Varanger kommune og resten av Nord-Norge for den del. Men mest av alt er framtida avhengig av stabile politiske og økonomiske forhold i Russland. Dersom Vladimir Putin, som trolig kommer til å trekke i trådene i Kreml i ennå fire år til, klarer å overbevise Norge og andre land om at det virkelig ER trygt å investere, på alle plan, i Russland, da kommer litt av hvert til å "ta av".
Og da kan det være en fordel å kunne russisk ...
Bente-Lill Lukassen, konsulent
Hilde Korsæth, filmfotograf