Hvorfor man bør prioritere og fjerne konverteringsordningen

Her er ulike argumeter for hvorfor man bør prioritere denne saken akkurat nå. Det betyr ikke at man ikke vil ha høgere kostnadsnorm for eksempel, men at det bør nedpriorteres i år, framfor fjerning av konverteringsordningen.

Dersom fjerning av konverteringsordningen ikke prioriteres nå kan det lett bli en selvfølge at det er sånn studiefinansieringen skal være. Man bør ta tyrene ved horna så snart den dukker opp, før den gjør mer skade enn nødvendig. En sak også er politisk aktuell bare så lenge noen partier eller organisasjoner ønsker at den skal være det. Hvis studentene året etter at konverteringsordningen innføres fullt ut ikke prioriterer saken, vil vi stilltiende gi vår aksept til ordningen. Det er mye vanskeligere å få inn en ny sak på den politiske dagsordenen enn å beholde en som allerede er der. Jo lenger man venter med politisk press, jo vanskeligere vil saken bli. Motsatt kan man selvfølgelig bruke det samme argumentet for å prioritere økt kostnadsnorm, men den må jo økes en gang uansett.

Konverteringsordningen er urettferdig ovenfor de studentene som rammes nå, de merker det uforholdsmessig hardt. Hvis man stryker på en eksamen taper man ca 32 000 kroner. De studentene som rammes av konverteringsordningen rammes derfor meget hardt utover det faktum at de enten ikke får fullført sin utdannelse, eller må ta et ekstra år med studielån for å få fullført studiene.

Ordningen står direkte i veien for engasjement i studietiden, ett par år med denne ordningen er nok til å ødelegge både studentdemokrati og velferdstilbud på høgskolene. Rekrutteringen til studentpolitisk arbeid vil sannsynligvis bli enda dårligere enn tidligere, som følge av at man kan bli straffet for sitt engasjement hvis dette skulle gå utover studiene. Mange studenttillitsvalgte og andre som jobber frivillig for å bedre studentmiljøene ser på erfaringen de får som meget nyttig og viktig. Det er ikke uvanlig at noen bruker et ekstra år på studiene som følge av slikt arbeid. Disse vil nå straffes enda hardere for sin mangel på studieprogresjon og rekrutteringen kan derfor bli vanskeligere enn før.

Ordningen kan også virke negativt i forhold til rekruttering til Høyere utdanning. I Norge har studiefinansieringen blitt brukt som et politisk virkemiddel for å få folk til å ta en utdanning. Ved å gi økt lånebyrde til de som ikke klarer å fullføre et studium legger man et hinder i veien for de som er usikre på om dette er noe de ønsker å gå inn på. Ett studium er i utgangspunktet dyrt; man taper inntekt i de årene man studerer, man får et lån som er ganske høyt og nå kan det se ut som man får en lavere pensjon siden pensjonskommisjonen har lagt fram et forslag hvor det ikke lenger er dine 20 beste år som skal telle. Ved å legge inn en usikkerhet i hvor stor lånebyrden din blir, hvis det skulle vise seg at du ikke klarer deg på en høgskole eller et universitet kan dette føre til at færre ønsker å ta en høyere utdanning.

Det siste og tyngste argumentet er uansett dette: Ordningen er en snikinnføring av skolepenger for noen studenter! Etter at det nye finansieringssystemet for høgskolene trådde i kraft får institusjonene en del av sine inntekter etter avlagte studiepoeng ved institusjonen. Hvis en student ikke består en eksamen, taper skolen penger. Det er staten som finansierer både studielån og eier de fleste institusjonene. Det vil si at staten har begrenset sitt ansvar for studenter som ikke klarer seg og regningen blir lagt på studenten. I praksis betyr dette at de som stryker på en eksamen derfor betaler en ekstraavgift for å ha tatt opp en studieplass staten kunne gitt til en annen. Med andre ord betaler studenten ett gebyr for å gå på skolen hvis studenten mislykkes.

Kilde: Studentenes Landsforbund