Mangfoldig feltarbeid for SEFIA-studenter
En viktig del av Årsstudiet i utviklingsstudier er et fem ukers feltopphold i et land i Sør. På feltarbeidet jobber studentene i grupper, som regel tre-fire personer sammen, og gruppene formulerer selv en problemstilling for feltarbeidet.
Landsbyskoler i Zambia
|
– Vi jobbet med "Community Schools", en skoletype som er særegen for Zambia og noen av nabolandene, forteller Cecilie Bjørnstad Johnsen. Community Schools er, i motsetning til de offentlige skolene, opprettet av landsbyene. Ofte jobber alle frivillig, og skolebygninger, undervisningsmateriell og bøker er et sjeldent syn. – Det er et stort behov for flere skoleplasser til zambiske barn, og disse skolene er en respons på dette, forklarer Cecilie. Hun forteller at gruppen har jobbet med skolene på mange nivåer, og at hun har sett hvor viktige de er for veldig mange. – Likevel får de ikke nok støtte fra staten, noe de virkelig trenger. |
 |
 |
 |
På bildene sees elever på en Community School. Disse skolene har 600 000 elever, mens 500 000 barn ikke går på skolen i det hele tatt. Med andre ord ville over en million barn vært uten utdanning uten dette skoletilbudet. (Foto: Cecilie Bjørnstad)
– Det faglige utbyttet for oss har vært enormt, sier Cecilie og nevner bistandsproblemer, systemer, organisering og etablering av Community Schools. – Vi har lært og sett mye mer enn forventet.
Store kontraster
Cecilie sier at kontrastene mellom by og landsby var store og at fattigdommen er tydelig. Befolkningen er på 10,3 millioner, og hovedreligionen er protestantisk kristendom, deretter islam og hinduisme.
– Jordbruket er veldig sårbart, det skal ikke mye til før maisavlingen ødelegges av enten tørke eller oversvømmelse. Sult er dermed et problem. Barnedødeligheten er 99,3 pr. 1000, og gjennomsnittslevealder er 35,3 år. Det var sjeldent vi så gamle mennesker, avslutter Cecilie Bjørnstad.
Matmangel og tørke i det nordlige Tanzania
|
Victoria Stadheim har vært i Haydom i den nordlige delen av Tanzania for å drive feltarbeid om bøndenes livssituasjon. – Temaet for min gruppes feltarbeid var livssituasjonen til småbønder, forklarer Victoria. Gruppen ønsket å finne ut mer om hva som avgjør tanzanianske bønders muligheter til å livnære seg gjennom småskalajordbruk. Folk flest i området rundt Haydom er småbønder og befolkningen er veldig varierende i forhold til etnisitet og religion. Det finnes fire hovedgrupper med hvert sitt språk, men innen hver av dem er det mange mindre stammer. – Det lever både muslimer og kristne i området. Til tross for det etniske mangfoldet er det et fredelig samfunn med relativt lite konflikter, understreker Victoria. |
 |
Ikke tørkeresistent
Selve landsbyen Haydom har vokst mye de siste 50 årene, noe som skyldes utbyggingen av Haydon Lutheran Hospital. Tidligere var det et lite attraktivt område, men sykehuset og dets prosjekter har fungert som en slags magnet.
– Men de siste syv årene har det vært store problemer med tørke, og i år er tilstandene mer kritiske enn tidligere, sier Victoria. – Mange lider av matmangel.
Størsteparten av befolkningen dyrker først og fremst mais, men maisen er ikke tørkeresistent. I perioder med lite eller ingen nedbør stiger prisen på mais kraftig.
– Da vi var der, kostet mais tre ganger så mye som i fjor høst. Selv om de fleste dyrker både for eget forbruk og for salg, er det mange som ikke har råd til å lagre nok mat for lengre perioder. Når det er tid for høsting, har folk behov for penger, blant annet for å kunne betale skolepenger for barna. Dette gjør at ikke alle har mulighet til å sette til side all den maten de trenger.
Selger maisen tilbake
Victoria forteller at mange selger produktene sine til oppkjøpere som senere selger maisen tilbake til de samme bøndene til en mye høyere pris. Under høstingen er gjerne prisen lav fordi tilbudet er stort, men i perioder med tørke øker behovet, og prisene går derfor kraftig opp. Det er ingen statlige reguleringer på prisene slik som det var under sosialismen, alt er overlatt til det frie marked.
– 80 prosent av befolkningen i Tanzania lever av jordbruk, og de fleste av dem er småbønder, forteller Victoria. – Vi var interessert i å få et helhetlig bilde av hvordan det er å være småbonde i Tanzania, og vi har derfor valgt å intervjue både de aller fattigste og de som så vidt klarer seg. Vi har intervjuet alt fra de som kan invitere oss på middag til de som ikke har spist på to dager.
Håp og drømmer
– Problemstillingen vår er forholdsvis åpen fordi vi ønsket å få et generelt inntrykk av hvilke ting som påvirker en bondes hverdag, sier Victoria. – Vi har stilt spørsmål rundt avlingene og jordsmonnet, sosiale forhold, matsikkerhet og småbøndenes husholdningsøkonomi. Dette har gitt oss et inntrykk av hva som avgjør om man får det til å gå rundt eller ikke. Vi har også stilt noen mer personlige spørsmål for å finne ut mer om folks håp og drømmer, og om deres syn på sin egen livssituasjon.
– Jeg føler at jeg har lært mye både om Tanzania og hvordan folk lever der, og om det å gjennomføre et feltarbeid. Jeg synes jeg har fått mye ut av å intervjue folk. Man oppdager fort at man ofte må stille spørsmålene på en annen måte enn man ville gjort hjemme. Og det er ofte lettest å få gode svar på veldig konkrete spørsmål.
Mikrofinans i Bangladesh
|
– Når det gjelder det faglige utbyttet fra reisen, så kunne vi vel ikke i forhold til vårt tema ha valgt ett bedre land å drive feltarbeid i, mener Charlotte N. Svanøe. Hun har vært i byen Morisal i Bangladesh for arbeide med temaet ”Kvinner og mikrofinans”. – Bangladesh er et patriarkalsk samfunn, og at det var her ideen til selve tanken om å låne ut penger til de fattige (mikrofinans) oppsto på 1970 tallet, noe som har spredt seg til andre deler av den tredje verden som en god måte å drive bistand på. – Det at Bangladesh er ett av verdens mest fattige, underutviklede og mest overbefolkede land, er noe som kommer til syne overalt i omgivelsene, forteller Charlotte. |
 |
 |
 |
Bilder fra felten der gruppen intervjuet kvinner. Kvinnen til høyre mottar mikrofinanslån, men har allikevel har en ekstra jobb med å rulle sigaretter. Hun ruller 1000 sigaretter og får betalt 3 thaka, tilsvarende ca. 30 øre. Dette bruker hun ca. 3 timer på. (Foto: Charlotte N. Svanøe)
Bangladesh er rangert som nr 139 av 175 land på FNs Human Development Index-liste og landet har en BNP på 350 dollar. Men forholdene har bedret seg mye de siste tiårene, forventet levealder i dag er 61,4 år, mot 45,2 år på slutten av 1970 tallet.
– Det er mye søppel i gatene, mye forurensing, folk "over alt", masse støy og bråk, sier Charlotte.
– Samfunnet er også gjennomsyret av korrupsjon i alle ledd. Alle illusjoner man hadde om et utviklingsland blir understreket, og man tilegner seg enda noen til.
Charlotte sier at den sosiale situasjonen i landet bærer preg av fattigdommen som nevnt, men også at det er et muslimsk land hvor det knapt eksisterer rettigheter for kvinner.
– I mange muslimske land er tradisjonen at kvinnen skal ha en lite synlig rolle i det
offentlige rom, sier hun. – Spesielt er fattige kvinner mer utsatt for de byrdene et fattig land som Bangladesh byr på. Mange graviditeter, fysisk hardt arbeid og dårlig ernæring er ting som gir disse kvinnene spesielt dårlig helse.
Ikke økt beslutningsmyndighet
Hun føyer til at kvinnemishandling også er svært utbredt, og at det er vanskelig for en kvinne å skille seg fra mannen eller i det hele tatt å ha noen påvirkning på sitt eget liv.
– Dette er noe som min gruppe fikk mulighet til å undersøke nærmere. Selv om vi ikke har skrevet analysen ferdig, ser vi en klar tendens til det vi trodde i utgangspunktet ikke stemmer med virkeligheten. Kvinner har stort sett ingen beslutningsmyndighet i hjemmet, verken før eller etter lån. Vi trodde i utgangspunktet at kvinnen fikk mer beslutningsmyndighet i hjemmet etter at de hadde mottatt lån, men vi fant ingen tegn som tyder på at så skjer. Det eneste positive endringen er at kvinnen får en bedre selvfølelse enn hun hadde tidligere, forteller Charlotte.
I Bangladesh må kvinner ha tillatelse fra mannen for å gå utenfor sin egen bydel, og det er verken lurt eller akseptert for en kvinne å gå ute alene etter mørkets frembrudd. Det er ikke bra for en kvinne å bli "sett" av andre menn enn den hun er gift med.
– Alt i alt har det vært en fantastisk lærerik opplevelse å få innblikk i dette samfunnet, og vi håper alle en dag å komme tilbake dit, og da med et ønske om at det vi da får se er et land i økonomisk fremgang hvor de i større grad har tatt i bruk de utrolige mulighetene og resurssene de faktisk har i halvparten av sin befolkning som i dag ikke får sin stemme hørt.
Til tross for de negative forholdene mener Charlotte at Bangladesh er et veldig vakkert og fantastisk land, ikke minst på grunn av det hun beskriver som et ufattelig vennlig og imøtekommende folk.
– De er veldig interessert i oss hvite som kommer på besøk fra en helt annen verden,
avslutter Charlotte N. Svanøe.
Ettervirkinger av apartheid i Namibia
|
– Vårt feltarbeid dreide seg om de sosioøkonomiske ettervirkningen av apartheid og om regjeringens politikk med tanke på omfordeling av goder og utjevning av forskjeller, forteller Thea Tveter. Hun var med i en gruppe som gjorde feltarbeid i Windhoek, Namibia. Namibia er et stort land med få mennesker. Mange områder er helt øde og dekket av ørken, og det finnes ingen store byer. I hovedstaden Windhoek bor det bare 200 000. Landet er hjem for åtte ”stammer”. De holder til i ulike deler av landet, men i hovedstaden er alle representert. Etter frigjøringen i 1990 ble engelsk innført som offisielt språk (tidligere Afrikaans), noe som gjør det lett å kommunisere med lokalbefolkningen. |
 |
Store forskjeller mellom fattig og rik
– Selv om Namibia har et forholdsvis høyt BNP pr innbygger sett i forhold til andre afrikanske land, sier dette lite om den gjennomsnittlige levestandarden, forteller Thea.
– Ifølge FNs målinger er Namibia det landet i verden med størst forskjeller mellom fattig og rik, sier hun. – Noen har mer enn nok, mens mange lever på et minimum. Under kolonitiden og videre under apartheidregimet, som var gjeldene på lik linje som i Sør-Afrika, ble de svarte fratatt eiendom og nektet skolegang. Konsekvensene av dette er svært tydelige. De hvite, som utgjør ca sju prosent av befolkningen, eier fremdeles mesteparten av jorda og de private bedriftene. Selv om det jobbes med å få til en omfordeling, har det skjedd lite i de 16 årene som har gått siden frigjøringen.
Gruppen intervjuet blant annet journalister, økonomer, universitetsforelesere og utviklingsstudenter for å finne ut om årsakene bak den ujevne fordelingen og tanker om videre sosial, politisk og økonomisk utvikling. I tillegg deltok studentene på en rekke konferanser som var satt opp i forbindelse med feiringen av landets selvstendighet.
– Oppholdet ga både enorm faglig utbytte og uforglemmelige opplevelser, avslutter Thea Tveter.
Turisme som utviklingsvei i India
|
Nadia Haukeland har vært i delstaten Kerala i Sør-India. Hennes gruppe har tilbrakt mesteparten av feltarbeidet på turiststedet Kovalam. – Temaet vårt har vært turisme som utviklingsvei. Eller turisme som et verktøy for å skape utvikling i fattige land og innvirkningen på lokalbefolkningens sosiale levemønster, forklarer Nadia. – Vi var i et lite fiskesamfunn som er blitt svært avhengig av turisme. Dette har skapt relativ stor økonomisk vekst for stedet generelt, men ikke alle får like stort utbytte av den økonomiske veksten. Hun forteller at fiskerne sliter med at hotellene forurenser vannet og lokalbefolkningen generelt lider under at priser på blant annet elektrisitet, vann og tomter stiger. |
 |
 |
 |
Elefanter og deres eiere i Kerala. (Foto: Nadia Haukeland)
– Turismen har også ført med seg mange av de klassiske problemene som ofte følger i kjølvannet av turisme, slik som prostitusjon, vestliggjøring, problematiske parforhold og ekteskap, sier Nadia.
Anti-vestlige holdninger og identitetskrise
Nadia forteller at noen er blitt ekstra anti-vestlige fordi de så tydelig har sett hva turismen bringer med seg av negative virkninger, mens andre igjen forsøker å tilegne seg alt som er vestlig.
– Disse ser det vestlige som synonymt med positiv utvikling. Jeg tror spesielt de unge lider under en identitetskrise som blir forsterket av turismen på et så lite sted med så stor grad av sosial kontroll.
Nadia sier at hun faglig sett har fått svært mye ut av oppholdet fordi hun med egne øyne har fått sett hvordan økonomisk vekst ikke nødvendigvis skaper sosial velstand.
Bidrar til større avstand
– Jeg har også sett at møtet mellom nord og sør ikke automatisk skaper kulturutveksling i positiv forstand, men like ofte bidrar til større avstand og flere fordommer. Dette tror jeg kan skyldes at de fleste av lokalbefolkningen fra Kovalam har liten mulighet til å reise til vesten, og de sitter derfor igjen med et inntrykk av hvordan vestlige lever på ferie er hvordan livet deres fortoner seg generelt.
– De tenker ikke alltid over at de fleste av turistene de møter, har arbeidet gjennom et helt år for å kunne ta seg råd til å leve som konger i 14 dager eller en måned. Jeg vil avgjort si at jeg har lært utrolig mye om forholdet mellom nord og sør, både generelt, men også på det rent menneskelige plan, avslutter Nadia Haukeland.
[ Erik Stewart ]