Strupetak på enhetsskolen
Av Per Østerud og Jan Johnsen
Det går en linje fra Gudmund Hernes til Kristin Clemet. Begge har gjennom sitt elitistiske skolesyn bidratt til å svekke grunlaget for enhetsskolen.
Kristin Clemets har også gjennom beslutningen om å overføre forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene og fylkeskommunene vært med på å skape et gryende skoleopprør. Utdanningsforbundet mobiliserte 15000 lærere til politisk demonstrasjon i Oslo den 6. februar. Til sammen demonstrerte 40000 lærere over hele landet.
I forkant av denne demonstrasjonen hadde lederen av Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, en kronikk i Dagbladet der hun ser denne beslutningen som et brudd med myndighetenes samarbeidslinje med lærerne. Samtidig trer Regjeringens skolepolitikk tydelig fram: Tiltak som dreier seg om deregulering og markedsorientering handler om å utvikle en skole basert på kjerneverdiene konkurranse, valgfrihet og belønning for vinnerne. Helga Hjetland etterlyser en debatt om hva slags skole vi vil ha og hvilken rolle skolen skal spille i samfunnet. Hun reiser spørsmål om enhetsskolens innhold og framtid.
Clemets strupetak på enhetsskolen har også bidratt til å utløse en intens skoledebatt. I dagene etter Utdanningsforbundets demonstrasjon er det kommet en rekke artikler i dagspressen. Det positive ved disse artiklene er at forfatterne ser skolen nedenfra og innenfra. En nestleder i Elevorganisasjonen, en leder av foreldrenes arbeidsutvalg ved Russeløkka skole i Oslo og en klassestyrer ved Stoppen skole i Lier står fram med sterke kritiske kommentarer til utviklingen i den offentlige skolen. Sigve Indregard, nestleder i Elevorganisasjonen avslutter sin artikkel "Skole med seierspall" slik: "Nå er det på tide å engasjere seg i kampen mot en skole som baserer seg på å sparke nedover. Det eneste som kan snu trenden, er elever, lærere og velgere som sier ifra: Jeg og mine barn skal gå på en skole der man lærer toleranse, respekt og samarbeid. Der konkurranse handler om å slå dine egne resultater. Der seierspallen er stor nok for alle." (Dagbladet 07.02.)
Hvorfor har ikke flere skolefolk tatt til motmæle tidligere? Vi vil hevde at det har sammenheng med de gjennomgripende endringer i utdanningspolitikken som satte inn med Hernes og som er videreført av Clemet. Begge er markante utdanningspolitikere som ønsker å revolusjonere skolen og skape en skole i sitt bilde. "Med viten og vilje" het en av Hernes viktigste utredninger. Han lanserte uttrykket det sammenhengende skoleløp "fra vugge til disputas", med disputasen som det retningsgivende mål.
Det kan hevdes at de begge står for et elitistisk skolesyn, og at de derved bryter med den sterke vektlegging av fellesskap og inkludering i skolemiljøet, noe som har kjennetegnet norsk og skandinavisk grunnskoletradisjon. Mens vi i Hernes skoletenking kan registrere konkurransen implistt, er den direkte uttalt hos Clemet. Dessuten så Hernes skolen i større grad som et nasjonalt prosjekt. Felles forpliktende fagplaner for hele landet uttrykker et ønske om enhet. Men planene i form av forskrifter stilte urimelig store krav til både elever og lærere.
Clemet uttrykker seg i et tankevekkende paradoks når hun ønsker seg "Eliteskole for alle" (Dagbladet 19.02.). Denne visjonen er med på å sende doble budskap fra toppen av systemet. Det samme gjorde Hernes med sin disputasmetafor. Vi vil hevde at slike metaforer kan bidra til å innsnevre læringsbegrepet og gjøre skolen mer teoretisk. Disputasen tilhører eliten og eliten kan umulig romme alle. Både Hernes og Clemet er av den oppfatning at norsk skole er akterutseilt internasjonalt. Clemet viser til rapporter om at norske skoleelever ligger dårlig an når det gjelder grunnleggende ferdigheter og kunnskaper i sentrale skolefag. Men de internasjonale undersøkelsene gir ikke hele sannheten om vår skole, og fremfor alt er de ikke sett i forhold til den virkelighet norske lærere står i. Hun er imidlertid på tryggere grunn når hun hevder at forestillingen om en enhetsskole der alle får sjansen til å utvikle sine evner og talenter, ikke er virkelighet. Det er snarere en visjon som mange skolepolitikere og lærere kan enes om. Men det er en visjon som - med den rådende ressurssituasjonen i skolen - savner rot i virkeligheten. Dermed skapes det avstand mellom lærerne og politikerne. Resultatet er manglende gjensidig forståelse og tillit.
Når viktige beslutninger dessuten tas uten at lærerstanden blir hørt, kan resultatet bli at lærerne umyndiggjøres og dermed mister viljen og evnen til å ta initiativ. Hernes møtte lærerne med en velformulert skoleideologi, knyttet til honnørord som " det integrerte menneske" som skolens mål og "den personlige læreren" som skolens viktigste brikke. Clemet har benyttet en retorikk som kobler det faglige initiativ til den enkelte lærer og det enkelte skolemiljø. Men også her viser det doble budskapet seg. Større frihet innsnevres av strengere kontroll. Kvaliteten i skolen skal sikres gjennom kartleggingsprøver, offentliggjøring av gjennomsnittskarakterene for den enkelte klasse og konkurranse mellom skolene. Dette fører til en ytterligere byråkratisering av skolen med større vekt på karaktersetting og kontrolloppgaver. Her virker de skolepolitiske endringsgrepene sterkere enn forsikringen om at det ikke er ønskelig med en "teach to test"- kultur i skolen.
Med forskjellig utgangspunkt og forskjellig strategi kan Hernes og Clemet komme til å bli identifisert med en felles pedagogisk impuls i norsk skole. Den viser seg gjennom en sterk sentralstyrt endringsstrategi, som gir seg utslag i omfattende omorganiseringer og administrative oppgaver, omdisponering av økonomiske midler, stor mental slitasje i lærerkollegiene og forskyvning av tankekraften fra opplæring til rapportering og kontroll.
Det brennende spørsmålet i dag er om lærerne kan ta skolen tilbake. Lektor Jon Severud reiser det samme spørsmålet i den viktige skoledebatten som Dagbladet har gående (24.02.) Skolen blir neppe bedre uten at endringsstrategiene står i forhold til lærerenes skolehverdag og til en skoleforståelse der læring og kunnskapstilegnelse skjer i fellesskap og gjennom samhandling, mer enn gjennom konkurranse. Faller dette perspektivet ut, blir det ingen dialog med lærerne, slik Clemet sier hun ønsker (Dagbladet 12.02.). Men kanskje det strupetaket lærerne har opplevd under Gudmund Hernes og Kristin Clemet, vil føre til så stor mobilisering på grunnplanet, at den vil tvinge fram en ny gjennomdrøfting av de verdier enhetsskoletanken står for.