Livsglede i en vanskelig hverdag
Reisebrev fra den Dominikanske Republikk av Beate Anonsen
Før vi reiste
Da vi høsten 2004 fikk vite at vi skulle ha prosjekt i andre klasse, dannet vi etter hvert det som skulle bli vår prosjektgruppe. Vi brukte lang tid på å bestemme oss for reisemål, samt hva slags type arbeid vi ville utføre. Det å skulle bo så tett sammen over en lengre periode i et fremmed land, visste vi kunne by på en rekke utfordringer. Det var derfor viktig for oss å bli godt kjent med hverandre som gruppe. Vi brukte mye tid sammen og la stor vekt på å snakke om utfordringer, forventninger og erfaringer. Dette førte til at gruppen fikk et sterkt samhold.
Ett hjertevarmt folk
Allerede da vi kom ut av flyet, og en enorm varme slo mot oss og ansatte ved flyplassen møtte oss med et glass lokal Cuba Libre, skjønte vi for alvor at vi var langt hjemme i fra.
TENK DERE SYV UKER I KARIBIEN!!
Vi ble allerede møtt på flyplassen, av de som hadde organisert arbeid for oss og bosted. De var utrolig flinke til å holde kontakten gjennom hele vårt opphold, og de tok oss med på alt det vi måtte ønske av opplevelser; alt fra konserter, strandturer til fagrelaterte forumer. Hvor vi lærte deres kultur å kjenne. I hovedstaden Santo Domingo, en by som sjeldent sover, var det mye liv. Folketrange gater, musikk rundt hvert et hjørne i fargerike omgivelser.
Vi var en gruppe på 7 personer som reiste sammen, men ble delt der nede på 3 ulike arbeidssteder. Det var litt ulik opplevelse for de forskjellige gruppene om hvordan vi ble møtt, men alle sitter igjen med en følelse av å bli tatt inn i varmen. De vi jobbet for gjorde sitt ytterste for at vi skulle oppleve mest mulig mens vi besøkte deres land. Det være seg god informasjon eller rett og slett det å ta oss med på ulike aktiviteter. I arbeidssammenheng lærte de oss utrolig mye og vi fikk være med på mye praktisk arbeid. Det å se barn og unges hverdag og se hvordan sosiale problemer ble løst med egne øyne, gav oss litt erfaring i sosialt arbeid, i den Dominikanske Republikk.
Mañana, mañana
Det er ofte høyt tempo og mye stress forbundet med vår hverdag hjemme i Norge. Så det tok litt tid før vi ble vant med hvordan dominikanerne levde i nuet og snakket om morgendagen som fremtiden. Det var frustrerende, i begynnelsen, å komme på jobb å få beskjed nok en gang om at opplegget for dagen var kansellert; ”vi tar det i morgen”! Vi kan ikke påstå at vi ble 100 % vant med denne livsstilen, men vi har lært å slappe mer av og ta ting som det kommer.
Rik nordmann i fattig land
Det å være i et land hvor store deler av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, som vi bare forbinder med tv, gjorde mye med oss alle. Allerede de første dagene slo inntrykkene mot oss, det var alt fra store mengder søppel, fattige barn som tagg rundt gatehjørnene og blikk-skur som husholdt hele familier. Vi kjente alle på følelsen av urettferdighet, som slo oss både med sinne, sorg og maktesløshet. Men det å få lov å være en del av arbeid som både driver med hjelpetiltak for barn, unge og deres familie, har gitt oss mye.
Det har alt i alt vært en utrolig spennende, lærerik og fin opplevelse. Det å være så langt vekke, over en såpass lang periode har gjort noe med oss. Vi har sett og opplevd mye som vi aldri ville fått med oss her hjemme. Vi har både grått og ledd. Når vi nå har kommet hjem, prøver vi å ta med oss det vi har lært, om å gripe dagen, ha tid til andre mennesker og se positivt på ting, selv om det kan se håpløst ut.
Vi sitter igjen med følelsen av ”mer ballast” og mer erfaring enn det vi hadde før vi dro.
Det har gjort noe med hvordan vi ser på oss selv og vårt liv i et land med overflod av goder. Vi mener virkelig dette er god lærdom for oss som fremtidige sosial arbeidere.