Fra mangfold til enfold
”Vi selger mer av bestselgerne enn før, men vi selger enda mer av bredden”, sier Bokhandlerforeningens Egil Giske i Aftenposten 5.12.05. Han ser kun fordeler med friere bokpriser.
Utlånte romaner, en målestokk for publikums smak
De siste femten årene har jeg arbeidet med utlåns- og salgsstatistikk fra bibliotek og bokhandel. Resultatene er entydige: Hver gang bokmarkedet liberaliseres, forandrer profilen på utlåns- og salgsstatistikken seg. På utlånsstatistikken for 1993 finner vi 11 underholdningsromaner (krim og kjærlighet), 11 romaner skrevet av forfattere som er belønnet med den høythengende kritikerprisen, 7 norske klassikere og 2 forfattere fra verdenslitteraturen.
I 1997 sa Forleggerforeningen opp Bransjeavtalen. Denne avtalen var tuftet på en mild regulering av bokmarkedet slik at både børsen og katedralen skulle sikres vekstvilkår. To hjørnesteiner i avtalen var fast bokpris og like utsalgspriser til bokhandelen. Etter at en liberalisert bransjeavtale ble skrevet under i 1999, viste resultatene seg straks på utlånsstatistikken. På de 40 første plassene på 2000-statistikken, hadde antall kriminalromaner og liknende steget fra 11 til 16 mens kritikerbelønte forfattere, klassikere og verdensforfattere hadde sunket (1993: 11, 7 og 2. 2000: 4, 6 og 1). Tidligere i år la moderniseringsminister Meyer forholdene til rette for friere bokpriser. Resultatet viste seg nok en gang på statistikken. I siste halvår av 2005 var utlånet av underholdningsromaner steget ytterligere (fra 16 til 27). Det fantes ikke lengre klassikere eller annen verdenslitteratur på lista.
Sideblikk til Sverige
En tur tilbake til 1980-årene og friprislandet Sverige viser den tette sammenhengen mellom litteraturpolitikk og lesevaner. Det er iøynefallende forskjeller mellom den svenske bibliotekstatistikken fra 1988 og den norske statistikken fra 1993. Av de 25 mest utlånte romanene i Sverige i 1988, var 20 rendyrkete kriminal- eller kjærlighetsromaner. Det fantes verken svenske klassikere eller forfattere fra verdenslitteraturen på statistikken. Nabolandene Norge og Sverige er like både i allmennkultur og i bibliotekkultur. Forskjellene gir bare mening sett i lys av at Sverige i 1980-årene hadde det minst regulerte bokmarkedet i Norden.
Litteraturpolitikk eller frie priser?
I fellesskap har det offentlige og bokbransjen lagt forholdene til rette for at også annen litteratur enn bestselgeren skal kunne ha vekstvilkår: Alt i 1959 pekte Deichman-sjef Hjartøy på hvor mye det ville bety for bokøkonomien om alle landets folkebibliotek kjøpte et eksemplar hver av alle nye bøker. Denne ideen ble i 1965 til innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur. I løpet av få år styrket innkjøpsordningen norsk skjønnlitteratur både kvalitativt og kvantitativt. I kjølvannet av denne ordningen fulgte en rekke ordninger som støttet utgivelsen av oversatt skjønnlitteratur, av ny norsk sakprosa og av barne- og ungdomslitteratur. For det det koster å bygge 1 km. ”smal firefelts motorvei”, har norsk skriftkultur fått et løft.
Det var ikke bare det offentlige som bidrog i dette litteraturpolitiske prosjektet. Forleggere og bokhandlere erkjente på sin side at de var gjensidig avhengige av hverandre og at måtte binde seg til en bransjeavtale, som på kort sikt kunne hemme lønnsomheten, men som på lang sikt støttet en allsidig og økonomisk forsvarlig utgivelsespolitikk, en våken distriktsbokhandel og en utlåns- og salgstatstikk som rommet både Dan Brown og Dostojevski. Bibliotekstatistikken fra år 2000 viser at dette prosjektet ble svekket gjennom bransjeavtalen fra 1999. Banesår fikk prosjektet etter at Morten Meyer tillot friere priser.
Fra mangfold til enfold
Det er lærdom å trekke av historien hvis hukommelsen strekker seg lenger enn til siste bokhøst. For det første: Sammenhengen mellom norsk litteraturpolitikk etter 1965 og profilen på bibliotekstatistikken fra 1993, kan lære oss at det er mulig å styre seg fram til en vellykket litteraturpolitikk også i en liten og sårbar skriftkultur. For det andre: Bibliotekstatistikken fra 2000-tallet (år 2000 og år 2005) kan lære oss at når vi lar markedet rå i kulturspørmål, forfaller det mangfoldet som konkurransen er ment å avle, til reinspikka enfold.