Reisebrev fra Den dominikanske republikk
Av André Holmedal
Ankomst og rutiner
André og Vibeke trøtte på flyplass i Frankrike.
Vårt første møte med dominikanere var betjentene i passkontrollen, som så på oss, så på hverandre, så på oss igjen og lo godt. De vekslet deretter på å peke, le høylytt og å humre. Man kan trygt si at dette ikke minsket vår nervøsitet i forhold til å bo sju uker på andre siden av jordkloden, men vi erfarte heldigvis at dette kun var seks utrivelige mennesker og ikke ett utrivelig folkeslag. Vi kan med en gang si at den gjestfriheten og varmen vi har mottatt fra menneskene vi har vært i kontakt med der nede har vært helt fantastisk (bortsett fra seks passbetjenter).
Utenfor flyplassen ble vi møtt av våre kontaktpersoner, både i forhold til arbeid og sosialt liv. Den oppfølgingen vi fikk av noen av disse menneskene var uvurderlig, og vi vil anbefale alle som skal til utlandet å bruke den ressursen disse kontaktpersonene faktisk er. Den personen som sannsynligvis betydde mest for vårt sosialliv der nede var en ung kvinne og medisinerstudent ved navn Altagracia.
Altagracia (t.h) og tvillingsøster Marianela
Ved pensjonatet vi skulle bo på ble vi møtt av en gruppe på sju sosionomstudenter som også skulle ha prosjekt. Den første uka gikk stort sett til å få et førsteinntrykk av arbeidsplasser og bosted i tillegg til byen vi skulle tilbringe de neste fem-sju ukene i. Sammen med sosionomene forsøkte vi å skape hverdagsrutiner.
Det skal sies at dette er relativt vanskelig i et land hvor nasjonalmottoet er ”Mañana, mañana!”, som betyr noe sånn som ”Vi tar det i morgen!”. Dette ble en utfordring for oss som kommer fra et land med rutetabeller og obligatorisk oppmøte på skolen.
Arbeidsplasser
Vi var som sagt en gruppe på seks personer fordelt på to arbeidsplasser med tre personer på hvert sted. Den ene halvdelen arbeidet hos en organisasjon som het Caminante, mens den andre halvdelen arbeidet hos organisasjonen Procaribe.
Caminante arbeidet hovedsaklig med gatebarn, blant annet med å få disse i arbeid fremfor prostitusjon. Dette kunne for eksempel være skopussing eller liknende arbeid. Hos Procaribe var arbeidet fokusert mot forskjellige landsbyer hvor det bodde fattige haitianske arbeidsinnvandrere. Disse landsbyene ble kalt ”bateyer” (et indiansk navn for ”bosetting”)
Som tidligere nevnt var det – sett med våre norske øyne - en mangel på rutiner og system i Den dominikanske republikk, og dette preget også arbeidsplassene. Vi avtalte når arbeidsdagene skulle starte fra dag til dag og det var ofte noe usikkert hva den neste dagen ville inneholde. Dette var nytt og til tider noe frustrerende for oss, men vi tok det som en utfordring og etterhvert gikk det greiere.
Barn i bateyer
Gjennom arbeidet møtte vi mange utfordringer og nye opplevelser. Det ble etterhvert naturlig å forholde seg til en del ting med nye øyne. En av problemstillingene vi ble nødt til å gå noen runder på med oss selv, var barnearbeid. Da vi dro fra Norge var det i stor grad felles enighet om at barnearbeid er en uting. I Den dominikanske republikk møtte vi mange barn som hadde opplevd og opplevde ting som barneprostitusjon, voldtekt og mishandling daglig. Det sier seg selv at det å selge sko er et mye bedre alternativ enn å måtte gå gjennom dette. Det var slike prosesser hvor vi måtte tenke på nye måter som gjorde at vi lærte utrolig mye på denne turen.
Vi opplevde også mye forskjellig som vi aldri ville opplevd i Norge. Vi kan for eksempel nevne små opplevelser som guidet tur gjennom landsbyer i stekende sol hvor vi så en fattigdom vi ikke visste fantes, eller turer på motorsykkel gjennom byer for å få sett utbredt fattigdom på kort tid.
Det er vanskelig å få uttrykt gjennom ord på papir hvor sterke inntrykk disse opplevelsene ga og hvor glade vi er for å ha opplevd dem. Å lese om det vil aldri kunne bli like bra som å være der, og erfaringene vi har fått kan vanskelig forklares gjennom et reisebrev.
Vi opplevde å bli møtt med respekt og varme fra de aller, aller fleste av dem vi traff gjennom arbeidet. Menneskene vi møtte som jobbet på arbeidsplassene våre, ga oss inntrykk av å være genuint interessert i å hjelpe og lære. Når vi spurte om forskjellige ting, brukte de gjerne mye tid og krefter på å finne gode svar og de hadde som regel mange spørsmål selv, om Norge og vår bakgrunn.
Gjennom ukene vi tilbrakte i arbeid fikk vi se mye fattigdom og mangler på midler til å bekjempe denne fattigdommen. Arbeidet med å bekjempe fattigdom og å hjelpe menneskene som led under den var preget av en vilje og engasjement, og vi ble alle imponert av hvordan organisasjonene fant andre midler enn penger til arbeidet sitt. Dette ble etterhvert også vårt hovedfokus og vårt tema for vår skriftlige oppgave.
Boforhold
I de ukene vi arbeidet, bodde vi på et pensjonat som lå nokså sentralt i hovedstaden
Gitar og hygge på pensjonatet
Santo Domingo. Pensjonatet lå i et rolig strøk og holdt ganske bra standard i forhold til nivået i landet. På rommene hadde vi aircondition, tv, eget bad og diverse kakkerlakker. I tillegg var det også som regel tomt for varmtvann i dusjen. Dette er ting man må regne med i et land som er såpass preget av fattigdom som Den dominikanske republikk - og det kunne vært mye, mye verre. I ettertid har vi sett hvor viktig det er å jobbe med å skaffe et ordentlig sted å bo ettersom man skal være i landet ganske lenge.
Det er nok ganske viktig å være åpen og klar for at ting ikke er som hjemme der man skal bo, og vi savnet ikke varmtvann så veldig når det var 35 varmegrader ute. Kakkerlakkene ble man også ganske fort vant til.
Sosialt liv
Vi fikk en del hjelp fra tidligere nevnte Altagracia når det gjaldt fritiden vår i starten. Hun
Fellesmiddag for alle
viste oss steder det gikk an å dra til, konserter o.l slik at vi slapp unna de største turistfellene. Vi opplevde forskjellige tilstelninger som jazz-konsert og kino. Jazzkonserten foregikk på et samlingssted for studentlivet i byen og vi møtte flere av Altagracias venner. Det var en ganske spesiell opplevelse å sitte på andre siden av verden under åpen himmel og høre på denne typen musikk. De dagene det ikke skjedde stort var preget av rolige kvelder på pensjonatet med gitar eller liknende og mye musikk. Det anbefales å ta med seg et musikkapparat og gjerne et par bærbare høyttalere. I ett land hvor de spiller Merengue så høyt de makter 24 timer i døgnet (dette er ikke en overdrivelse!) kan det være deilig å høre på noe
Jazzkonsert
annet til tider. Vi fant oss selv lyttende til musikk vi ellers aldri ville hørt på, rett og slett fordi det var annerledes enn det vi hørte konstant ellers..
Feriemuligheter
Hvis man skulle være interessert i å ta ferie etter arbeidsperioden, er det flere muligheter for dette i Den dominikanske republikk. På østkysten ligger det flere øyer og strender som er beregnet for familieferier, og på nordkysten har du flere steder som er beregnet for yngre mennesker. Her har du muligheter til å dra på dypvannsfiske, safari og ikke minst kiteboarding. Strendene på nordkysten er verdenskjent for kitingmiljøet. Reisetid til både nord og østkyst er ikke mer enn maks 5-8 timer med buss fra Santo Domingo og forholdsvis billig.
Hjemreise
Etter sju uker ventet hjemreisen til kjente, kjære og minusgrader. Hjemreisen foregikk om natten, så vi sov oss stort sett gjennom en reise over halve kloden. Som tidligere nevnt er det vanskelig å få uttrykt hvor mye vi har fått ut av denne reisen gjennom et reisebrev. Vi er alle enige i at de erfaringer og opplevelser vi har fått har vært uvuderlige og noe vi kommer til å huske i lang, lang tid. Man kan spørre seg hvordan dette kan hjelpe oss i vårt yrke. Det som er sikkert er at vi gjennom dette prosjektet har fått et utvidet perspektiv på sosialt arbeid. Vi har fått førstehåndserfaring med hvordan mennesker arbeider på andre måter for å nå andre mål enn her hjemme i Norge.
Alle sammen på tur
Kort sagt er vi alle veldig glad for at vi la ut på denne turen og vil anbefale alle studenter som skulle kjenne litt reiselyst i magen å benytte denne muligheten. Dere vil garantert få igjen i mangfold for det arbeidet dere legger ned i prosjektet.
Kristine Jensen, Vibeke Lund, Berit Ottøy Olsen, Marianne Moen, Vegard Sæteren, André Holmedal
29/08-2005-18/10-2005 Praktisk prosjekt, 3. semester Barnevern