Et brev og en fortelling fra Salvador, Brasil
Kjære forfrosne venner!!
Jeg vil gjerne skrive et lite reisebrev til dere der hjemme som vader gjennom meterhøy snø og snor dere om tekoppen for hente varme.
Jeg vil skrive om Brasil og 30 grader i skyggen. Om havet som strekker seg blått og glitrende så langt øyet kan se. Om radioene på hvert hjørne som spiller lokkende lekende rytmer: samba, bossa nova, axe, forro, pagode, olodom.
Jeg vil skrive om utekonserter under en hvit måne hvor du føler at du er med i et 5000 manns kor, for alle menneskene kan alle sangene. Og de synger og de danser, og det eneste du kan gjøre er å kaste deg med, synge mot månen og danse danse danse!!
Jeg vil skrive om skolen min som ligger i omkranset av skog. Hvor mangoene daler ned fra de høye tretoppene og studentene lager drømme-koreografier i sprutende vannmasser. Det bor en trollmann i skogen bak skolen. Han er trommelærer og snakker med Orixa’ene som om de var gamle venner. Orixa’ene er gudene i den afro-brasilianske religionen Candomble. Vi har alle en Orixa som gir oss evnene og egenskapene våre, de gode og de dårlige.
Jeg vil skrive om musikken og dansen og sola og festivaler uten grenser, fester og forestillinger, rytmer og palmer.
Og jeg vil skrive at jeg elsker alt dette, for det gjør jeg! Og etterpå vil jeg skrive noe litt annet.
Jeg bor i et område hvor de fleste menneskene eier en vegg, men de færreste eier en nål å stikke i den. En slags mini-favela med ca. 140 innbyggere. De kaller det ikke en favela*, de kaller det bygda si. De fleste har bodd her hele sitt liv. Om kveldene henger de på gatehjørnene og skravler, og de tar godt imot et skandinavisk bustehode og ber henne gjerne inn på hjemmelaget is. Det er trygt her, det er vanlige arbeidsomme folk, uten mye penger.
En dag da jeg kom ruslende hjem, var hele bygdefolket samlet i gata. Det var sinne og oppstandelse. En gammel mor sto og klappet på de voksne sønnene sine.
- Hva skjer? spurte jeg.
- De slo sønnene mine, sa hun. - De slo de fine snille sønnene mine!
De fine snille sønnene lar seg bli klappet på, og klapper moren beroligende tilbake. To biler med 10 bevæpnede politifolk i sivil hadde kjørt inn i bygda. De hadde hoppet ropende ut og pekt på folk med pistolene.
Jeg satte meg ned hos Fernanda og Erica som satt storøyde og skjelvende på en benk.
- Så dere det? spurte jeg.
- Ja, hvisket de. - Det har aldri skjedd noe sånt her før! Alle begynte å løpe og rope. Vi løp for å gjemme oss. Bestemor holdt på å besvime, ho holdt seg i veggen og sa ”Gode Gud hjelp Gode Gud hjelp”. Og så slo politiet dem!
De peker på noen av bygde-mennene. Småjentene forteller i munnen på hverandre og jeg kjenner at jeg holder på å eksplodere av sinne.
Ingen vet helt hva som skjedde. Men de fleste tror at det er den rike naboen ved sjøen. Han har kjøpt seg en vakker tomt her og holder bygdefolket på avstand med sine to sinte pitbuller som han lar løpe fritt. Bygda ligger ved sjøen og utsikten er fantastisk, bare så synd at den er full av skrale hus og folk uten penger. Man tror at naboen har ringt politiet med falskt tips om dop-handel.
- Men er det noe dop-handel her da, Neah? spør jeg nabokona mi.
- Nei! sier ho lettere indignert. - Vi har jo vokst opp her hele gjengen! Hvem skulle jeg solgt til da? Onkelen min? Bestemor?
Avisene er blitt oppringt. Så gjenstår det bare å se om fattigfolks historie blir oppfattet som interessant.
Jeg vil skrive om Brasil, om dansen og gleden og sinnet og opprøret, evnen til fest og evnen til kamp, evnen til glede også når livet er urettferdig og ubegripelig.
For dette skandinaviske bustehodet har det vært og er det så rikt og så sterkt å få oppleve dette. Det gjør meg sint og det gjør meg glad, og jeg sier til alle som tenker på å reise ut for å studere: Reis!
Vennlig hilsen Siv
* fattige bydeler/slumbydeler i Brasil kalles favelas