Reisebrev fra selveste Amerika
"Endelig gidder ho aa bruke litt tid paa aa rapportere hjem..." Haaper ikke det er det dere tenker selv om det snart er en maaned siden jeg reiste...
Dette gaar inn i (forhaapentligvis) rekken av reisebrev fra junaiten.
Jeg har allerede gaatt to vanlige uker paa skole (pluss ei uke i starten som bare var orientering og forberedelser sammen med internasjonale studenter).
Uken med internasjonale studenter var helt topp. Vi hadde ei uke med skolen for oss selv slik at vi kunne faa unna alle smaating (og store ting) som maatte fikses foer skolen virkelig startet. Med tett program og masse folk rundt en hele dagen blir man litt sliten, men jeg har faatt venner baade fra Australia, Kina, Danmark og Taiwan. Jeg tror jeg er eneste nordmann her. Har I alle fall ikke moett noen andre. Det som overrasket mest var at ca 90% av de internasjonale studentene er fra Asia. Det er visst veldig vanlig for dem aa utveksle til USA, noe jeg paa en maate skjoenner siden det er her de snakker engelsk, men paa en annen side syns er art fordi de har store problemer med aa laeere seg spraaket. Det igjen gjoer det vanskelig for dem aa faa venner. Jeg har snakket med en del av dem og de syns det er virkelig vanskelig.
Jeg, derimot, har det SUPERT! Skolen har begynt og jeg har valgt fag. Jeg tar foelgende fag: (ikke le…) Lyddesign, lysdesign (begge klassene gjoer at jeg kan jobbe som lyd eller lysassistent hjemme), dans (med mest stepping! ), intro tilt teater som er den eneste utelukkende teoretiske klassen, og scenebygging. Scenebygging foregaar paa den maaten at tre dager i uka er jeg inne i teateret og i verkstedet og bygger scener! I tillegg tar jeg praktisk produksjon som enkelt forklart er at jeg faar studiepoeng for aa delta i produksjonen av et av avdeligens stykker. Siden jeg har jobbet en del med teater hjemme har jeg klart og karre til meg jobben som assisterende inspisient. For dere som ikke vet det er det den personen som maa vite mest og vaere tilstede hele tiden. Vi er bindeleddet mellom regissoer, skuespillere og alle som jobber med produksjonen (kostyme, scenearbeidere, lyd lys osv.) I tillegg tar vi regissoerens plass hviv han eller hun reiser videre mens stykket fortsatt gaar.
Stykket vi setter opp naa heter, paa engelsk Philoctetes. Paa norsk heter det Filoktetes. Stykket er skrevet av Sophocles, 500 aar f.k (gal mann fra tidligere hellas som skriver mye om guder og styr…) Jeg er med paa alle ovelser med alle gruppene som over, noe som betyr at jeg er paa skolen frem til ca 16 og jobber med Philoctetes fra 16.15 til 24 hver dag unntatt fredager. Stykket skal spilles I Oktober.
ENDELIG ER JEG I DET MILJOET JEG VIRKELIG OENSKER AA VAERE I!!!
Saa litt om det amerikanske folket: De er utrolig koselige! Dette er selvfoelgelig bare gjennomsnittet av de jeg har moett….
Men: alt er saa stort. Eksempelvis saa tenkte jeg at jeg skulle kjoepe med litt micropopcorn for aa kose meg. Hjemme faar vi dem I 3-pk, noe some er passelig. Her eksisterer de i 15-pk. HVA SKAL DE MED SAA STORE BOKSER! Mange mennesker er virkelig feite, men det som er rart (eller kanskje ikke…) er at fettet er rundt midjen. Jeg observerte akkurat ei mamma paa butikken som gikk og spurte soennen sin hvilke type chips han ville ha. Soennen gikk ikke; han RULLET!!!! Det er mye sukker og fett her, saa jeg har startet en tradisjon med fettfri yoghurt til frokost med masse reint fiber i, bare for aa eventuelt veie opp for resten av dagen. :) Jeg blir kvalm av hva folk spiser her, saa jeg proever aa finne mat som ligner paa den hjemme. Heldigvis har det lokale supermarkedet en fruktdisk! Det er paa langt near like vanlig som i Norge.
I dag er det 11.september og 5 aar siden WT center... Skolen har hatt en markering i dag, men ellers har det vaert en stille dag. Amerikanerene er veldig splittet i synet paa 11/9. De fleste jeg har moett syns det er helt hull i hodet at det skal vaere saa store markeringer. Her borte er det mer styresmaktene som vil at 11/9 skal bli husket. Naa maa det legges til at jeg gaar paa ei teaterlinje, noe som nok betyr at mange av studentene og tilsatte der har en veldig liberal holdning og er lite patriotiske i forhold til gjennomsnittet av befolkningen. Men det har vaert veldig rart aa se at 9/11 er en vanlig dag her borte. Det staar mer om det i norske aviser enn i amerikanske (i alle fall paa nettet).
Dette er bare noen av MANGE inntrykk disse foerste ukene. Jeg har det greit og har enda ikk rukket aa bli ordentlig hjemsyk. Avdeligen er av de mindre og vi er faktisk som en stor familie med fellesarrangementer. "Fine art"-avdelingen er den eneste her paa universitetet hvor du kan kalle laererene ved fornavn, noe som gjoer miljoet supert!
Selvfoelgelig savner jeg dere, men jeg hadde ikke kunnet gjort dette paa noen annen maate!
Ta vare paa dere selv! (saa skal jeg heller snekre litt gretis for dere hvis det trengs ;) )
Masse klemmer fra Assisterende inspisient Merethe!