Et flerkulturelt samfunn
Norske og canadiske samfunnseliter har en motsatt holdning til innvandring. Mens den politiske eliten i Canada sier ja til innvandring og betrakter denne som positiv for landets framtid, kappes den norske politiske eliten om å love velgerne færrest mulige innvandrere. Ingen toppolitikere tok til motmæle da Fremskrittspartiet i Oslo og sentralt gikk inn for en såkalt «innvandringspause» for Oslo i kommunevalgkampen - samtidig som Norge mangler både hånd- og hodearbeidere. Og Kåre Willoch uttalte overfor Dagbladet 7. september i år: «Vi må begrense innvandringen så mye vi kan».
I motsetning til de norske partiene har de canadiske partiene ingen hemninger med å si til velgerne at landet sårt trenger arbeidskraft, og at partiene derfor går inn for innvandring. I Canada sier eliten at innvandring bidrar til økonomisk vekst, kompenserer for befolkningsnedgang og fører til et kulturelt mangfold, som et overveldende flertall opplever som berikende.
I Norge er vi i den selvmotsigende situasjonen at vi om få år ikke vil ha unge, friske hender til å pleie våre gamle, samtidig som politikerne uttaler seg snarere mot enn for innvandring. Her har den norske politiske eliten mye å lære av den canadiske. Det flerkulturelle canadiske samfunnet har en nærmest magnetisk tiltrekningskraft, både for turister og innvandrere. Mens innvandrere opplever Canada som et land med grenseløse muligheter, opplever de Norge som et land med nærmest grenseløse hindringer.
Siden 1971 har Canada - verdens nest største land, med drøyt 32 millioner innbyggere - stolt og med overbevisning kalt seg et flerkulturelt samfunn. Den flerkulturelle tankegangen er trygt forankret i folkedypet. På 1990-tallet var det 60 til 70 prosent av canadierne som støttet tanken om at landet er et flerkulturelt samfunn. Tre firedeler av canadierne mente at Canadas flerkulturelle og flerfolkelige profil var en viktig del av det som utgjorde canadisk identitet. Også i dag er det et solid flertall som slutter opp om det flerkulturelle samfunnet, og bare en brøkdel av befolkningen var uttalt i mot det.
Hva betyr det at Canada er flerkulturelt? Enkelt sagt betyr det at canadiere er bevisste på og stolte av at de lever i et mylder av mennesker med ulik kulturell arv og ulik(e) etnisk(e) tilhørighet(er). Til tross for toleranse overfor kulturell variasjon, ligger det en urokkelig kjerne av vestlige menneskerettigheter i grunnloven. Canadisk multikulturalisme er med andre ord ikke fullstendig kulturrelativistisk, men setter de individuelle menneskerettighetene etter vestlig mønster høyest.
Det sammensatte er en følge av flere tusen års innvandring.
Canadas etniske mosaikk består i dag av fire storgrupper. For det første er det de såkalte første nasjonene (indianere), dessuten inuitene (eskimoer) og métis (etterkommere av indianske kvinner som fikk barn sammen med europeiske innvandrere). I 2001 kom denne gruppen på totalt nesten en million mennesker, eller 3,7 prosent av den canadiske befolkningen. I en viss forstand kan selv indianerne og inuitene regnes som innvandrere. Deres forfedre og -mødre flyttet inn til kontinentet da isen dannet en bro over Beringstredet under siste istid, kanskje for mellom 25.000 og 15.000 år siden.
Den andre gruppen er engelsk- og fransk-canadiere, som bosatte seg i Canada fra slutten av 1500-tallet. Disse utgjør i dag 30 prosent av befolkningen. Den tredje gruppen er etterkommerne etter de øvrige europeiske innvandrerne. Brorparten av disse gruppene kom rundt 1900 (da for å kolonisere Canadas ville vest) eller etter 1945 (da som arbeidskraft i oppgangstidene). Den fjerde gruppen er de synlige minoritetene, om lag tre millioner asiater og en million med afrikansk, karibisk eller søramerikansk opphav eller avstamning. Gruppen utgjør i dag mellom 15 og 20 prosent av befolkningen på landsbasis.
Det canadiske innvandringssamfunnet ble ikke av seg selv det flerkulturelle foregangslandet i verden. For drøye femti år siden var Canada tvert imot et rasistisk samfunn. Inntil midten av forrige århundret var det etterkommerne etter innvandrere fra Storbritannia som styrte landet. Engelskmennenes etterkommere hadde en overlegen stilling i samfunnet, og de behandlet utbefolkningen og de nyere innvandrergruppene på en måte som vi kjenner fra land som er langt mindre sympatiske enn Canada i våre øyne.
Et eksempel på den statlige og samfunnsmessige rasismen i Canada er behandlingen de kinesiske innvandrerne fikk, som landet hadde hentet for å bygge jernbaner. På slutten av 1800-tallet ble kineserne utsatt for rasistiske overgrep. Canadierne ble opptatt av «Den gule faren», og «Foreningen for utestenging av asiater» (Asiatic Exlusion League) hadde et ordtak som lød: «We don't want Chinamen in Canada. This is a white man's country». Kineserne ble pålagt høye skatter, og myndighetene innførte innvandringsstopp for kinesere. Etterdønningene etter disse kampanjene kan fortsatt kjennes i dagens debatter i Canada.
Etter 2. verdenskrig var situasjonen forandret. Urbefolkningene og de nye innvandrergruppene hadde stilt med soldater under krigen, og dermed kunne de ikke lenger behandles som annenrangs borgere. Dessuten trengte canadisk næringsliv sårt innvandrere som arbeidskraft. Det var imidlertid ikke disse to momentene, men striden mellom de to eldste, europeiske innvandrergruppene som fikk den flerkulturelle tenkingen til å blomstre.
Det finnes to skrekkvisjoner for canadiere. Den ene består i å bli oppfattet som US-amerikaner. Den andre er at Canada går i oppløsning. Denne siste skrekkvisjonen var nære på å bli virkelighet på 1960- og 70-tallet. Etterkommerne etter de franske innvandrerne bodde (og bor) hovedsakelig i den østcanadiske provinsen Quebec. Siden 1930-tallet hadde fransk-canadierne gjort opprør mot det engelsk-canadiske herredømmet. På 1960-tallet fikk bevegelsen, som ville løsrive Quebec fra Canada, voldsom oppslutning, og enkelte grupper tydde sågar til vold i sin kamp mot engelskmennene. 1976 fikk Parti Québécois et flertall i delstatsparlamentet i Quebec. Partiet gikk inn for å skape en uavhengig stat, som skulle leve i et økonomisk fellesskap med Canada.
Andre europeiske innvandrergrupper enn fransk-canadierne tok del i dette opprøret mot det engelsk-canadiske herredømmet. Hvis fransk-canadierne skulle få flere rettigheter, hvorfor skulle ikke det samme skje med de øvrige innvandrergruppene fra for eksempel Tyskland, Nederland og Polen? Slik ble fransk-canadiernes kamp for anerkjennelse av sitt språk og sin kultur utvidet til å gjelde alle innvandrergruppene i Canada.
Fransk-canadierne og de øvrige europeiske innvandrergruppene til sammen utgjorde så stor en velgerskare at intet av de store canadiske partiene kunne se bort fra å lytte til dem. Slik ble den flerkulturelle tenkningen en utilsiktet virkning av striden mellom fransk- og engelsk-canadierne.
Canada kan på mange, men ikke alle, måter være en modell for Norge. Likedan som Canada er Norge kjennetegnet ved at det er et kulturelt sterkt sammensatt land. Ved siden av den samiske urbefolkningen og de nasjonale minoritetene, er det nyere, utenomeuropeisk innvandring som gjør seg gjeldende her hjemme. Selv om Norge har hatt mindre betydning som innvandringsland enn Canada, er det veldokumentert at også Norge har opplevd, tålt og hatt stor nytte av innvandring. Og likedan som Canada har Norge behov for innvandring for å kompensere for befolkningsnedgang og forgubbing.
Hva kan en så for eksempel vurdere å ta over? Først er det på sin plass å understreke at ingen kan gjøre krav på å få opphold eller statsborgerskap i Canada. Canadisk statsborgerskap er eksklusiv og selektiv, og det er et privilegium å få statsborgerskapet. Det er heller ikke slik at Canada har åpnet grensene sine helt.
Canadisk innvandringspolitikk har klart definerte og for alle synlige målsetninger. Potensielle innvandrere kan sjekke kriteriene for å komme inn i landet på Internett og vurdere sine sjanser i henhold til disse. For mennesker med etterspurte kvalifikasjoner i Canada finnes det et såkalt Skilled Worker-program. Alt ettersom hvordan situasjonen er på arbeidsmarkedsmarkedet, bestemmer canadiske myndigheter et antall poeng som innvandrere må kunne dokumentere før de får innvandringstillatelse. Søkeres utdanning, språkkunnskaper i engelsk og fransk, yrkeserfaring, alder, jobbtilbud i Canada og en generell tilpasningsdyktighet vurderes. Enslige innvandrere må kunne dokumentere at de har et beløp tilsvarende kr 55.000,- og kan forsørge seg selv i en viss periode. For en familie på fire er beløpet på drøye kr 100.000,-. Innvandrere som oppfyller poengtallet får automatisk en permanent oppholds- og arbeidstillatelse. Etter tre år i denne status som «landed immigrant», kan innvandrere søke om canadisk statsborgerskap. Det som er verdt å understreke er at det canadiske poengsystemet er fargeblindt, det vil si at hudfargen din ikke spiller noen rolle.
Generelt er det et etisk problem med et slikt poengsystem at det tømmer land som sliter fra før for sine beste krefter. Mange vil fortsatt huske ordskiftet som fulgte etter Erik Solheims utspill om å hente sykepleiere fra land i Sør til Norge. Det ville være etisk riktig å tilbakeføre til avsenderlandet noe av den gevinsten land i Vesten får av innvandringen. For Norge er det dessuten et praktisk problem at landet ikke er så attraktivt som Canada. Arbeids- og inkluderingsdepartementet fastsetter årlig en kvote for hvor mange faglærte som kan få arbeidstillatelse. I perioden 2002 - 2006 er denne ikke blitt oppfylt. Innvandrerne står ikke i kø for å komme.
Canada gir også asyl for flyktninger. I 2000 tok Canada imot 30.000 flyktninger, altså mer enn ti ganger så mange som Norge, og også et større antall i forhold til befolkningstallet. Også her er det mye oppfinnsomhet som vi i Norge kan lære av. For eksempel kan bedrifter, organisasjoner, menigheter, grupper og enkeltpersoner sponse flyktninger. Mennesker som oppfyller kriteriene for å bli anerkjent som flyktning i landet, kan hentes til Canada under forutsetning av at den eller de ansvarlige overtar et økonomisk og sosialt ansvar for flyktningen. Sponsorene har også ansvar for å gi psykisk hjelp og støtte tilvenningsprosessen. Vanligvis varer en sponsoravtale i et år, unntaksvis tre, før flyktningen står på egne ben.
Som en følge av innvandringen er befolkningsutviklingen bærekraftig. Befolkningen økte med 0,94 prosent i 2003, og i perioden 2001 til 2006 med 5,4 prosent, det vil si mer enn i alle andre G8-land. Ikke bare økte befolkningen, den ble også yngre. En av fire canadiere er i dag yngre enn 19, og bare 13 prosent er 65 eller eldre.
Likevel har også det canadiske flerkulturelle samfunn sitt å strid med. Urbefolkningene fikk sine rettigheter fastskrevet i den canadiske grunnloven i 1982. På grunn av en lang historie med kolonialisering, marginalisering og forsøk på assimilering, lider urbefolkningene av en rekke sosiale og økonomiske problemer. Det er få utdanningstilbud, folkehelsa er klart dårligere enn i resten av befolkningen ellers og arbeidsledigheten høy. 43 prosent av alle som tilhører urbefolkningene er fattige. Befolkningsgjennomsnittet ligger på 14,5 prosent.
Også mange mennesker som tilhører de synlige minoritetene har vansker med diskriminering. Deres arbeidsledighet er høyere og deres inntekter er lavere enn blant de «hvite» canadierne. 36 prosent av alle synlige minoriteter er fattige. Dette til tross for at mange i denne gruppen er velutdannet, har etterspurte yrker og er tilpasningsdyktige.
Slike åpenbare problemer fører ikke til at canadiere flest eller deres elite vender ryggen til innvandringen. Integrering og innvandring er ingen motsetninger, slik det gjerne framstilles i Norge. Det er en kjensgjerning at arbeidet med integrering av nykommere og arbeid for mangfold i det norske samfunnet er blitt mer kreativ og tydelig i de siste årene. Arbeidsledigheten blant innvandrerbefolkningen var nede i 5,0 prosent i 2. kvartal 2007. Nivået er nå på det laveste siden 1990. Det er fortsatt 10.000 innvandrere som fortsatt er registrert ledige, men det er 24 prosent færre enn for ett år siden. Og den økende sysselsettingen blant innvandrerbefolkningen har kommet til tross for en betydelig innvandring siden 1990!