Visjoner ingen kvalitetsgaranti
I lys av de siste tiders debatter rundt hvor mye tid en lærerstudent faktisk bruker på studiene, hvordan det står til i norsk skole, og hva som er kvalitet og kvantitet i arbeidet med barn i både barnehage og skole - har vi nå lyst til å sette fokus på et annet aspekt ved norsk utdanning; studiemiljøet. Ved Høgskolen i Oslo har rundt 80 masterstudenter i barnehagepedagogikk manglet lesesal siden august 2007 - og vi vet at flere avdelinger ved Høgskolen i Oslo lider under samme problematikken.
For å skape gode barnehager kreves det først og fremst gode førskolelærere - i tillegg trengs kunnskap og teorier som er utviklet gjennom forskning på det livet som leves i norske barnehager. Rektor ved Høgskolen i Oslo, Sissel Østberg, ønsker mer for høgskolen sin enn å utdanne på bachelornivå. Hun sier i en kommentar til Stjernø-utvalgets innstilling at hun blant annet er «opptatt av å øke volum, stabilitet og faglig tyngde i masterstudiene…». Dette mener vi er et godt utgangspunkt for å bidra til et miljø hvor det blant annet forskes på små barns kvalitative hverdag. Men hvordan er dette tenkt i praksis når Høgskolen ikke en gang kan stille gode nok arbeidsplasser til disposisjon for masterstudentene sine?
Siden januar 2008 har vi kun blitt tilbudt et midlertidig rom med 19 PCer til nærmere 80 studenter, ingen lesesalplasser, og en lapp på døra hvor det står at dette rommet er for masterstudentene.
Hva vil skje med den faglige tyngden som Østberg fremhever når mastermiljøet sakte men sikkert går i oppløsning, fordi vi heller sitter hjemme i hver vår stue og skriver oppgave, uten å dele, diskutere og utvikle fagfeltene gjennom debatter og meningsutvekslinger med andre studenter i samme situasjon? Det er også et tankekors at Østberg fremhever at Høgskolen har en målsetting om flere doktorgradsprogrammer for å utvikle institusjonen og dekke profesjonsfeltenes kunnskapsbehov. Vi bør kanskje starte med å gi masterstudentene gode nok arbeidsvilkår, slik at de kan være med og sikre rekrutteringen til de nye doktorgradsprogrammene.
Negative? Nei, ikke bare. Vi takker alle de studentene som vi møter til kollokvier i kantina på Høgskolen med jevne mellomrom. Vi takker fantastiske veiledere, faglig dyktige ansatte og ledere ved studiet. Og vi takker vårt fantastiske arbeidssted, barnehagen, som gir mot og lyst til å jobbe videre med å utforske barnehagens indre liv og sette ord på hva som egentlig skjer der.
Men du får oss ikke til å takke for kummerlige arbeidsforhold og utsettelser i studieløpet fordi skrivingen foregår i evig kamp om plassen på stuebordet hjemme. Et godt forsknings- og fagmiljø for barnehagepedagogikk er utrolig viktig for utviklingen i retning av å utvikle HiO til å bli et universitet for yrkesrelevante studier og profesjonsrettet forskning. Men da må det legges til rette for at de som er med på å utvikle fagfeltet og kunnskapen har arbeidsforhold de kan leve med. Vi krever handling - nå!
Lene Chatrin Hansen og Tove Lafton er masterstudenter i barnehagepedagogikk.