Mange interesserte var møtt fram for å høre Thomas Alsgaard.

– Jeg har hatt en karriere med 15 år med opp- og nedturer. Noen ganger har det vært ting jeg ikke har hatt kontroll på, som de gangene jeg har gjennomgått operasjoner. Men mange ganger har det vært fordi jeg har hatt feil fokus eller motivasjon. Det som jeg likevel tror kjennetegner meg er at jeg har klart å snu disse nedturene til oppturer relativt raskt, sa Thomas Alsgaard da han holdt sitt foredrag.

Pappas fire prinsipper

Alsgaard mente at mye av grunnen til at han klarte å gjennomføre disse raske snuoperasjonene lå i fire enkle prinsipper han lærte sin far i fjortenårsalderen, og som han siden har holdt fast ved. Første punkt er å være ærlig mot seg selv. Tørre å si at noe ikke fungerer når det ikke fungerer. Dernest å være tålmodig både på lang og kort sikt. – Målet er ikke å være best når en er 14 år, men flere år fram i tid. På kort sikt kan det hende at det lønner seg å ta noen dager fri for meg, selv om jeg da må se på at konkurrentene mine bruker de dagene til å utvikle seg videre, utdypet Alsgaard.

Det tredje prinsippet er å evaluere absolutt alt, hele tiden. For Alsgaards del betydde det en detaljert treningsdagbok der alt skulle dokumenteres ned til minste detalj, evaluering av utstyr, og felles evaluering av hele støtteapparatet. Fjerde og siste punkt på pappas liste fra tidlig i tenårene var trivsel. En må finne en måte å gjøre det en driver på med spennende og interessant. – Drivkraften min i ungdomsåra var den samme som i barneåra. Glede, engasjement og en sterk vilje til å få til det jeg holdt på med. Dessuten har jeg alltid hatt et sterkt konkurranseinstinkt, sa han.

Alsgaard understreket at han så på disse prinsippene som generelle og at de er gyldige ikke bare innen langrenn eller for toppidrettsutøvere, men gjelder også innen både næringsliv og privatliv, og for alle og enhver.

Ekstrem fokus på evaluering

Som en konsekvens av denne tankegangen mente Alsgaard at han ble bedre rustet til å finne ny retning på trening og opplegg etter perioder med skadeavbrudd eller dårlige resultater. – Etter lengre opphold i treninga kan du ikke starte der du slapp. Du må evaluere og finne ut hvor du er, og starte der. På samme måte hvis du er på vei inn i en blindgate med treningsopplegget. Du oppdager det mye fortere hvis du evaluerer kontinuerlig og tør å være ærlig på det du ser. Her mener jeg også at stahet ofte feilaktig sees på som noe positivt. I noen tilfeller må man ”tørre å gi opp” for å komme videre, mente Alsgaard.

I det veldige fokuset på evaluering, revurdering og planlegging ligger nok noe av forklaringen på hvorfor Thomas Alsgaard aldri ble noen medieyndling, men tvert om ofte ble oppfattet som sur og negativ. – Mediene traff meg i en ekstremt liten del av mitt liv. Ofte bare den første halvtimen etter målgang. Da foregikk det en veldig viktig prosess for meg med å gå gjennom løpet i hodet med tanke på hva som kunne ha vært bedre. Det var viktig for meg å ta den mentale gjennomgangen mens erfaringene ennå var ferske, men det betydde jo også at jeg da fokuserte på det som var negativt ved løpet, forklarte han.

Individualisme og samarbeid

Da førsteamanuensis Harald Harung introduserte Thomas Alsgaard i starten av foredraget karakteriserte han Alsgaard som et eksempel på ”selvledelse”, en som tar ansvar og leder seg selv. Alsgaard selv sa det slik: – Jeg har vært min egen trener siden jeg var 15 – 16 år. Det er jeg som må ta ansvaret.

Samtidig understreket Alsgaard nødvendigheten av å jobbe sammen i team. – Når vi møttes på treningssamlinger i langrenn var det ikke for at vi skulle slippe å trene alene og være sosiale. Det var for å dele erfaringer og for å pushe hverandre, se om det vi hadde gjort alene var bedre enn det de andre hadde gjort. Langrenn er ikke lengre noen individuell idrett, poengterte han. Et av initiativene han har tatt etter å ha blitt med som leder i det svenske skilandslaget er nettopp å få utøverne der til å samarbeide mer.

Men helt enkelt var det ikke å gå fra å trene alene til å være en del av et lag. Det betydde å få nyte godt av et stort støtteapparat, men også mye forpliktelser. Ikke minst måtte han lære ”å samarbeide med sine verste konkurrenter”.

Alsgaard beskrev også hvordan han anla en individualistisk synsvinkel på det å takle press. – Det kan bli for mye press. Jeg lærte tidlig at her måtte jeg ta kontroll. Bare jeg kjenner meg og vet hva jeg er god for. Bare jeg har derfor rett til å sette krav til meg selv, og ingen i hele verden er mer interessert i at jeg skal lykkes enn meg selv.

Nye impulser

– Jeg har lært at jeg som langrennsløper kan lære mye av å snakke med folk utenfor langrennsmiljøet, gjerne folk som ikke har peiling på langrenn eller idrett i det hele tatt. De mest spennende teknikkdiskusjonene har jeg hatt med en fysiker i Trondheim. Han kan ikke så mye om langrenn, men alt om lover om kraftoverføring og den slags. En kamerat av meg fra Nannestad som var gitarist i flere heavy-rock-band stilte meg et spørsmål for flere år siden om det var slik at jeg virkelig trengte å trene to ganger om dagen for å bli en god langrennsløper. Det ga meg idéen til å begynne å eksperimentere med å trene tre ganger om dagen, fortalte Alsgaard.

Bli toppidrettsutøver du også

Alsgaard mente at alt fokuset på talent er overdrevet og at det mest av alt handler om å ta de rette valgene. – Jeg har helt normale lunger, hjerte og muskulatur. Størstedelen av talentet ligger i måten å tenke på. Å gjøre de rette tingene til rett tid, sa han.

Dermed var det vel bare naturlig at Alsgaard hadde følgende anbefaling å komme med til de frammøtte. – Det kan anbefales å bli toppidrettsutøver for de som føler at toget ikke er gått ennå. Det er et bra liv.

[Narve Strand, tekst og foto]

Si din mening!