Bakgrunnen for denne studien av universitetsmuseenes samfunnsrolle ligger i de utfordringene disse museene er stilt overfor i dag. Tidligere var formidlingen av vitenskapelig kunnskap definert som et demokratiserende bidrag til utdannelse av allmuen. En enkel kommunikasjonsmodell som synliggjorde hvordan forskerens budskap ble overført til publikum var tilstrekkelig for å både legitimere og forstå universitetsmuseenes formidlingsansvar. Men kommunikasjonssamfunnet har de siste tiårene åpnet opp for stadig nye måter å gjøre vitenskapelig kunnskap meningsfull på.  Andre krav stilles til museene, både fra politisk hold og fra museene selv. Den enveiskjørte modellen for forskningskommunikasjon passer ikke lenger, for nå skal formidlingen foregå i dialog med samfunnet, og publikum skal inviteres til aktiv medvirkning. Det skal legges til rette for undring og refleksjoner, framfor presentasjoner av ferdige svar. Universitetsmuseene møter dialogkravet på ulike måter, blant annet ved å bli lettere tilgjengelige digitalt - med gjenstandsdatabaser for publikum, nettutstillinger, forskerblogger og tilstedeværelse i andre sosiale medier. I tillegg satses det på aktiviteter og interaksjon i utstillinger og arrangementer.  Men fører det fram? føler publikum at de er i dialog med ekspertisen på museene? Og føler de som jobber ved museene at de er i dialog med folk flest?

Kontrasten mellom tradisjonelle verdier for vitenskapelighet og nye forventninger om museene som dialoginstitusjoner og sosiale møtesteder, plasserer universitetsmuseene i et spenningsfelt.  Derfor er de også gode forskningsobjekter for refleksjoner om hvordan vitenskap inngår i ulike nettverk og får ulike oversettelser i møtet med forskjellige aktører og agendaer.

Det sentrale spørsmålet for min studie av universitetsmuseenes samfunnsrolle er følgende:

• Hvordan foregår kunnskapskommunikasjon på universitetsmuseene og på hvilken måte er dette med på å definere disse museene som institusjoner?

For å svare på dette tar jeg utgangspunkt i noen av de formidlingsarrangementene som NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim har gjennomført siden 2010. Den viktigste empirien består av et bredt intervjumateriale, der jeg har intervjuet både publikum som har deltatt i arrangementer ved museet, samt flere grupper av museets ansatte. Øvrig empiri består av politiske og strategiske dokumenter som omhandler universitetsmuseenes offentlige rolle.

Teoretiske insoirasjonskilder: Science and Technology Studies (STS); Aktør-nettverksteori (ANT); Public Communication of Science (PCS); Medieteori; Pedagogisk teori.