På begynnelsen av 80-tallet startet Norge et program for repatriering for flyktninger fra Uruguay og Argentina. Et eget program for repatriering for chilenske flyktninger ble vedtatt i 1990, og i 1992 ble ordningen utvidet til å gjelde alle nasjonaliteter.
Begrepet repatriering er blitt endret til ”tilbakevending til hjemlandet”. I 1996 ble den individuelle støtten økt fra kr. 4.500,- til 15.000,- pr. person.
Tilbakevendingsprogrammet finansieres på statsbudsjettet over kapittel 521, post 72. Fortsatt finansiering av dette programmet behandles hvert år av Stortinget.
Tilbakevending som politisk virkemiddel har vært brukt i stort omfang ved to anledninger, begge ganger i forbindelse med at et stort antall flyktninger fra Balkan hadde fått midlertidig, kollektiv beskyttelse i Norge. I begge situasjonene ble det iverksatt særordninger for å fremme tilbakevending.
I perioden 1996–98 vendte mange flyktninger tilbake til Bosnia-Hercegovina. I 1999 og 2000 vendte et stort antall Kosovoflyktninger hjem. Sistnevnte gruppe reiste delvis tilbake etter at de hadde fått avslag på videre oppholdstillatelse etter at den kollektive beskyttelsen opphørte. Tilbakevendingsprogrammet kan for denne gruppa dermed delvis sies å ha fungert som et returprogram.
Retningslinjer og føringer for tilbakevendingsarbeidet ligger bl.a. i Stortingsmelding nr 17 (1994–95) ”Om flyktningpolitikken”, hvor den helhetlige flyktningpolitikken skisseres. Helhetlig flyktningpolitikk innebærer at den innsatsen Norge gjør innenlands og utenlands skal sees i sammenheng.
I Stortingsmelding nr 17 (2000–2001) ”Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg”, slås det fast at den helhetlig flyktningpolitikken fortsatt er gjeldende og at ”målet for tilbakevendingspolitikken er å legge til rette og motivere for at de som har fått beskyttelse i Norge skal kunne vende tilbake til hjemlandet når forholdene ligger til rette for det”. Dette er i tråd med anbefalinger fra UNHCR som sier at tilbakevending til hjemlandet i trygghet er den beste varige løsningen på en flyktningsituasjon.
De overordnede målene for UDIs virksomhet framgår av Stortingsproposisjon nr. 1 (2002–2003). Føringene for arbeidet med tilbakevending er følgende strategier og tiltak:
- Praktisk informasjon og rådgivning om tilbakevending skal være et tilbud til alle flyktninger som vurderer å vende tilbake til hjemlandet.
- Støtten til tilbakevendingsprosjekter skal i første rekke bidra til å opprettholde informasjons- og rådgivningsvirksomheten. I tillegg kan det gis støtte til tiltak i Norge som flyktningene kan ha nytte av etter at de har vendt tilbake til hjemlandet.
- Prosjekter og tiltak med kvinner som målgruppe prioriteres.
- Det bør bygges opp mer kompetanse i mottak og kommunene.
- Metoder og erfaringer i tilbakevendingsarbeidet skal benyttes i pågående utviklingsarbeid som gjelder retur av personer med avslag på asylsøknaden.
- Midler avsatt til humanitær innsats og utviklingshjelp, kan bidra til å gjøre tilbakevending mulig hvis bruken av slike midler også har et flyktningperspektiv.
