Liberia er det eneste vestafrikanske landet som aldri har hatt kolonistatus. Liberia, av navnet Liberté som betyr frihet, ble grunnlagt av frigitte afroamerikanske slaver i 1847. Etterkommerne styrte landet under et apartheidlignende regime frem til 1980. Liberias 3,3 millioner innbyggere tilhører 16 forskjellige etniske grupper.
Borgerkrigen startet i 1989, da geriljaleder Charles Taylor gjorde opprør mot den sittende presidenten. Kampene spredte seg raskt og ulike etniske grupper skaffet seg allierte i nabolandene. I løpet av et knapt halvår mistet den liberiske hæren kontrollen over det meste av landet, og i krigskaoset ble nesten halve befolkningen drevet på flukt. De fleste dro til hovedstaden Monrovia, mens andre flyktet videre til nabolandene Guinea, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Ghana.
I 1990 greide en Vest Afrikansk fredsstyrke å drive opprørene ut av hovedstaden Monrovia, og en fredsavtale ble undertegnet året etter. Likevel fortsatte borgerkrigen og nye opprørsgrupper ble dannet. Flere forsøk på å komme frem til fredsavtaler strandet.
Kamper på alle fronter
I 1997 vant Charles Taylor presidentvalget. Han har på forskjellige tidspunkter involvert seg i væpnede konflikter i de tre nabolandene Sierra Leone, Guinea og Elfenbenskysten, noe som har hatt tragiske konsekvenser for sivilbefolkning og flyktninger på begge sider av grensen. Liberiske flyktninger, som inntil høsten 2002 levde og arbeidet sammen med sivil-befolkningen på Elfenbenskysten, har fått mye av skylden for stridighetene i Elfenbenskysten og har på ny blitt drevet på flukt og flyktningleire blitt opprettet.
Blodig opprør i 2003
To opprørsstyrker kjempet mot Taylor på hver sin kant. Flyktningstrømmene økte, både internt i Liberia, men også til Guinea og Elfenbenskysten. Krigen kuliminerte i et blodig opprør i Monrovia sommeren av 2003, og de harde kampene førte til en humanitær katastrofe. Rundt tusen mennesker ble drept, og titusentalls sivile flyktet til sentrum.
I august ble en fredsstyrke fra FN satt inn i landet og Charles Taylor reiste til Nigeria hvor han var lovet asyl. En fredsavtale ble inngått mellom en overgangsregjering og de to opprørsgruppene. Hjelpeorganisasjonene fikk mulighet til å innføre mat og medisiner til sivilbefolkningen, noe som over lengre tid hadde vært et prekært behov. I oktober ble den relativt ukjente Gyude Bryant valgt til å lede overgangsregjeringen frem til nytt valg i 2005.
Sikkerheten fortsatt truet i Liberia
På tross av fredsavtalen fortsetter stridighetene i enkelte områder. Neddopede soldater har kontrollposter langs veiene. Fremdeles drepes uskyldige mennesker og soldatene stjeler det de kommer over. Stadig flere internt fordrevne flykter til hovedstaden Monrovia for å søke tilflukt i tomme hus og regjeringsbygg, siden flyktningleirene er fulle.
Bistandsorganisasjonene har problemer med å hjelpe befolkningen på landsbygda. Leire for internt fordrevne, der bistandsorganisasjonene deler ut mat og utstyr, fylles opp. Flere tusen liberiere i nabolandene forsøker å vende tilbake, men mange må etter kort tid returnere til flyktningleieren de kom fra. Helt frem til oktober kom det nye flyktninger til Guinea. De har i stor grad flyktet fra sporadiske krigshandlinger og vanskelige humanitære forhold. UNHCR planlegger organisert tilbakevenning, men de mener det er behov for å overføre liberiske grupper til et tredjeland også i årene som kommer.
Alvorlige brudd på menneskerettighetene
Alle opprørsgruppene i Liberia har stått for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Bruk av barnesoldater, mangel på respekt for elementære rettigheter og internasjonale konvensjoner, utstrakt voldsbruk, seksualisert vold, tvangsrekruttering, tvangsarbeid, plyndring og blokkering av matforsyninger, er noen av virkemidlene som er brukt av alle parter. Mange barnesoldater, ofte helt ned i niårsalderen, ble dopet ned for å makte å gjennomføre de grusomme handlingene.
Fortsatt bærer mange liberiere våpen. Avgjørende for Liberias fremtid er om den planlagte avvæpningen kan gjennomføres og at soldatene tilbys arbeid, mat og husrom. Det er stor risiko for at unge soldater som føler seg sviktet av sine tidligere ledere, søker seg til likesinnede i nabolandene og blåser liv i gamle konflikter. Med begrensede ressurser forsøker Liberia nå å rehabilitere krigstraumatiserte barnesoldater og voldtatte kvinner.
Stor tiltro til FNs fredsbevarende styrke
Befolkningen har stor tillit til FNs fredsbevarende styrke. Innen mars skal 15.000 mann være på plass, men mange tør ikke å flytte hjem til distriktene før styrken er på plass. Likevel merkes en sakte fremgang i landet. Elektrisiteten kom nylig tilbake til hovedstaden, for første gang på 14 år. Landet står overfor en formidabel gjenoppbygningsprosess i alle sektorer.
Flyktningsituasjonen i transittlandene
Konfliktene i Liberia, Sierra Leone, Guinea og Elfenbenskysten henger tett sammen. Fordi nabolandene støttet ulike opprørsgrupper i Liberia, og Taylor på sin side støttet opprørsgrupper i nabolandene, gikk dette hardt utover flyktningene fra Liberia.
Liberiske flyktninger i Guinea
Guinea har mottatt liberiske flyktninger siden borgerkrigen startet i 1989. Da liberiske opprørere angrep flyktningleire i grenseområdene i 2002, ble mange sivile guineanere drept. I etterkant har både sivilbefolkningen beboere i flyktningleire blitt utsatt for mishandling, voldtekt og tortur i hevnaksjoner fra guineanske ungdomsbander og militære avdelinger. Situasjonen for flyktninger har forbedret seg noe, men et flertall av de ca 120.000 liberiske flyktningene i Guinea er likevel avhengige av mat fra Verdens matvareprogram, medisiner fra humanitære organisasjoner og beskyttelse fra FNs Høykommisær for flyktninger
(UNHCR)
Liberiske flyktninger i Elfenbenskysten
Liberiske flyktninger har ankommet Elfenbenskysten siden 1989 og frem til i dag. Flyktningene ble langt på vei lokalt integrert og bodde sammen med lokalbefolkningen.
På slutten av 1990-tallet ble de skiftende regjeringene stadig mer nasjonalistiske. Etter kuppforsøket i september 2002 ble unge liberiske flyktninger tvangsrekruttert til ulike væpnede grupperinger i Elfenbenskysten. Myndighetene og sivile la mye av skylden for stridighetene over på de liberiske flyktningene, som deretter ble forfulgt, trakassert og drept.
En ytterligere forverring skjedde i 2003, da flere titusen liberiske flyktninger i løpet av få dager kom over grensen på grunn av kamphandlinger i Liberia. For flyktningene som hadde oppholdt seg i Elfenbenskysten i opp til 14 år, ble situasjonen plutselig livstruende. UNHCR valgte å etablere såkalte transittsentre i hovedstaden Abidjan, hvor flyktninger fram til i dag har blitt holdt innelukket på svært små områder under fengselslignende forhold, for å bli vernet mot sivile ivorianere, politi og andre. Situasjonen i Elfenbenskysten er høyst uavklart, og det forberedes å overføre de mest utsatte flyktningene, om lag 6000 personer, til USA, Canada, Danmark og Norge.
