Av Karl Erik Sjøholt, avdelingsdirektør i UDI

 

I debattinnlegget 24.10.06 stiller generalsekretær Morten Tjessem og informasjonsleder Sylo Tarako i NOAS spørsmål knyttet til Dublin-samarbeidet og praksis i de forskjellige Dublin-landene.

 

Dublin-samarbeidet sikrer at asylsøkere får en forsvarlig behandling av asylsøknaden i ett av Dublin-landene, uansett hvor de får søknaden sin behandlet. Norges deltakelse i Dublin-samarbeidet er politisk bestemt, og samarbeidet med andre europeiske land har hittil vist seg å fungere etter sin hensikt.

Dublin-regelverket fastsetter at et bestemt land er ansvarlig for å behandle en søknad om asyl.  Samarbeidet har dermed bidratt til at betydelig færre søkere reiser rundt i Europa og søker asyl i flere land (”asyl-shopping”). Uansett hvor de søker asyl vil de få en forsvarlig behandling. Samarbeidet bidrar også til at asylsøkere i større grad reiser tilbake til hjemlandet sitt etter avslag i asylsaken. Spesielt er Dublin-samarbeidet viktig for barnefamilier, fordi det forhindrer at barn får en oppvekst preget av årelange opphold på forskjellige asylmottak rundt om i hele Europa.

Forutsetningen for samarbeidet er at ingen asylsøkere blir returnert til sitt hjemland hvis de risikerer forfølgelse der. Alle medlemslandene er forpliktet til å vurdere beskyttelsesbehovet etter Flyktningkonvensjonen. Dublin-landene har imidlertid et selvstendig ansvar for å vurdere situasjonen i flyktningproduserende land og kan ha ulike vurderinger. Det som er felles er at ingen land returnerer asylsøkere til hjemlandet hvis søkeren risikerer forfølgelse, noe som sikrer en forsvarlig behandling av asylsøknadene.