VG sammenligner søknaden fra Ramin-Osmundsen med saken til en thailandsk kvinne som for kort tid siden søkte om visum til Norge med sikte på familieinnvandring. For det første er det feil å sammenligne prioriteringen av en søknad som ble levert i februar med en søknad som ble levert i september. For det andre er sakstypene svært ulike, og det er blant annet helt ulike krav til dokumentasjon og undersøkelser.

Manuela Ramin-Osmundsen søkte om statsborgerskap 22. februar 2007. Søknaden ble på vanlig måte levert til politiet. Politiets oppgave i disse sakene er å forberede saken for behandling i UDI. Dette innebærer at politiet sjekker at søknaden er korrekt utfylt og at de nødvendige vedlegg følger søknaden. I tillegg sjekker politiet søkerens vandel. Når all dokumentasjon foreligger kan statsborgerskapssaker behandles på dagen.

 

VGs påstand om at statsborgerskapet ble ordnet ved at «statsministeren tok en kjapp personlig telefon til UDI», er direkte feil. UDI mottok i be gynnelsen av oktober forespørsel fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet om det var mulig å prioritere behandlingen av Ramin-Osmundsens sak. På bakgrunn av at politiet var ferdig med sin forberedende behandling og at saken var helt kurant, besluttet direktøren at saken kunne prioriteres. Vedtak ble fattet den 4. oktober 2007.

 

UDI får en rekke anmodninger om prioritering av saker fra enkeltpersoner, bedrifter, organisasjoner og andre. Hver anmodning blir vurdert særskilt. UDI prioriterer saker dersom det foreligger spesielle begrunnelser for det, og saken for øvrig kan behandles raskt.

 

Vanlig saksbehandlingstid i statsborgerskapssaker varierer mellom seks og ti måneder. Om lag 25 prosent av søknadene blir behandlet innen 8 måneder.

 

Uttrykkene «i rekordfart» og «på en-to-tre» egner seg godt til å gi inntrykk av ekstrem forskjellsbehandling, men dårlig som beskrivelse av fakta i denne saken.

 

Av Ida Børresen, direktør i Utlendingsdirektoratet.