Dagens situasjon er at kapasiteten i mottakene er sprengt. Så godt som alle plasser er i bruk.

En av UDIs hovedoppgaver er å tilpasse kapasiteten i mottaks-apparatet når ankomstene endrer seg så mye som de gjør nå. Så langt i år har det vært en dobling av ankomstene. Til og med uke 24 er det registrert 4553 ankomster mot 2018 i fjor.

UDI forhandler i disse dager med potensielle driftsoperatører om inntil 3000 nye plasser. Det kommer på toppen av de 2000 plassene UDI allerede har opprettet i år. Derfor er det flere kommuner som kan vente seg å bli eller allerede har blitt kontakt av UDI for informasjon om opprettelse av mottak. I tillegg vet vi at ankomstene de siste måneder kan medfører behov for flere tusen plasser til.

Hva kan kommunen bestemme?

Et mottak er å regne som vanlig næringsvirksomhet. Det er derfor kun som reguleringsmyndighet eller eier at en kommune kan avvise etablering av mottak. Ut over det er vertskommunen i denne sammenheng en tredjepart. Det er altså ikke slik at det  kreves  en kommunal godkjenning på politisk nivå hvis nødvendige tillatelser til bruk av arealer og bygningsmasse foreligger.

En modell som forutsetter kommunal godkjenning før et mottak kan etableres, ville føre til at prosessen vil ta vesentlig lengre tid. En slik modell vil bety en omlegging av systemet vi har hatt de siste 20 år. For å kunne tilby alle nye asylsøkere en mottaksplass også i perioder med stor tilstrømming, ville det bety at UDI måtte ha en vesentlig større buffer enn vi har nå.

I dag er kravet fra departementet er at utnyttelsesgraden skal være på minst 80 % i transitten og 90 % i ordinære mottak. Det bygger på at UDI har rett til og skal opprette og legge ned mottak når det er behov for det. Med en annen modell som gir større kommunal innflytelse vil det bety langt flere mottaksplasser og flere mottak, lavere kapasitetsutnytting og høyere utgifter.

Hva slags informasjon får kommunen?

Reglene i lov om offentlige anskaffelser gjelder også for mottaksetablering.   UDI får inn tilbud fra potensielle operatører, og forhandler med dem som tilbyr oss de antall plasser og drift som tilfredsstiller de kravene vi stiller.  Den som har det totalt sett beste tilbudet får oppdraget. Det er altså humanitære organisasjoner, private eller kommunale aktører som kontakter UDI med tilbud om å starte mottak. Det er ikke slik at UDI bestemmer hvor mottakene bør være og så kontakter vi driftsoperatører.

Potensielle driftsoperatører er i konkurransegrunnlaget forpliktet til å informere om deres planer knyttet til opprettelse av mottak i kommunen. Kommunen gjøres dermed kjent med planene før UDI har mottatt tilbudet fra driftsoperatøren. UDI informerer kommunene om etableringen så raskt som praktisk mulig. Da får kommunen informasjon om støtteordninger og overføringer som finnes til en vertskommune for mottak. 

Regjeringen har økt støtten i revidert nasjonalbudsjett slik vertskommune kompensasjonen vil dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til helse, barnevern, tolkebruk og administrasjon. 

Når økningen i ankomstene skjer raskt, blir behovet for mottaksplasser stort. Da kan det gå kort tid fra den første kontakten og til mottaket er i drift.  For politikere, administrasjon og lokalbefolkningen kan dette føles at det skjer for raskt. UDI har forståelse for at det ikke er uproblematisk, og står hele tiden til kommunens disposisjon med nødvendige avklaringer og informasjon. Vi ønsker et best mulig samarbeid med kommuner rundt etablering, drift og nedlegging av mottak for asylsøkere. Informasjon til kommunene og naboer skal gis så tidlig som mulig. 

Positive effekter av kommunalt samarbeid

Mottaket skal legge til rette for et godt samarbeid med nærmiljøet og med lokale lag og organisasjoner om å skape naturlige møteplasser.  Mange beboere har dessuten arbeidstillatelse, og kan ta seg jobb hvis det er arbeid å få. 

Målet er at så mange som mulig, både voksne og barn, blir aktive deltakere i lokalsamfunnet under ventetiden.  Det gir for det første en læringseffekt som det formaliserte informasjonsprogrammet i mottak ikke kan konkurrere med, og det gir hverdagen mening og innhold. 

Når kommunen er med på tilretteleggingen, får det betydning for holdningsklimaet i kommunen, og mottaket kan bli en ressurs, både for kultur- og næringsliv.