Identitet er summen av flere identitetselementer, og i utlendingsrettslig forstand omfatter det blant annet opplysninger om:
- Personalia (som navn)
- Fødselsdato
- Nasjonalitet
- Oppgitt slektskaps- eller familieforhold til andre personer
- Etnisk tilhørighet
- Klantilknytning
Identitetselementene brukes til å beskrive eller gjenkjenne en person. Identitetselementene kan benyttes til å avklare om det er den samme personen som opptrer i ulike sammenhenger.
Den beste måten for en person å sannsynliggjøre sin identitet er pass/reisedokument og/eller andre dokumenter utstedt av offentlige myndigheter i hjemlandet. Dersom en person legger frem pass eller annet godkjent reisedokument, og det ikke er opplysninger i saken som tilsier at dette ikke skal legges til grunn, har personen normalt dokumentert sin identitet. Dokumenter som ikke inneholder fotografi av personen, gir ingen dokumentasjon for at dokumentet faktisk gjelder søkeren, selv om det fremlagte dokumentet er ekte. Som hovedregel bør slike dokumenter verifiseres før de tillegges vekt i vurderingen av om identiteten er dokumentert eller sannsynliggjort.
UDI kan også undersøke opplysninger som knytter seg til den oppgitte identiteten på en rekke andre måter, som for eksempel:
- DNA-testing
- Aldersundersøkelser
- Språktester
- Spørsmål under asylintervju
- Referanseintervju
- Fingeravtrykk
- Innhenting av opplysninger i henhold til Dublin II-forordningen
Det er ikke fastsatt et krav om en bestemt form for skriftlig dokumentasjon på identitet. Det er heller ikke alle utlendinger som har mulighet til å skaffe slike dokumenter. Dette avhenger av hvilket land søkeren kommer fra, og vurderingen av identitet beror på konkret landinformasjon og dokumentkunnskap.
Hvilken dokumentasjon utlendingsmyndighetene kan kreve, avhenger også av hvilken type tillatelse som søkes. I noen tilfeller kan det være grunn til å trekke identiteten i tvil selv om utlendingen foreviser gyldige dokumenter, for eksempel hvis det viser seg at ellers gyldige dokumenter baserer seg på opplysninger som ikke er korrekte.
Utlendingens identitet blir registrert i Database for utlendingsforvaltningen (DUF) på bakgrunn av en søknad. Utenriksstasjonene registrerer identitetsopplysninger i forbindelse med visumsøknader i NORVIS som igjen blir overført til DUF. Det er viktig at alle identitetsopplysningene som registreres samsvarer med de opplysningene som utlendingen gir.
Utlendingsloven sier at søkere skal dokumentere sin identitet, fortrinnsvis ved å legge fram pass eller annet godkjent reisedokument. Hovedregelen er at det er søkeren som har bevisføringsplikten for å sannsynliggjøre identiteten. Søkeren har ansvaret for at opplysningene han/hun gir om sin identitet, bidrar til at identiteten blir tilstrekkelig sannsynliggjort. Derimot er det UDI som må klarlegge og fastslå identiteten til søkeren.
Endringer av registrerte identitetsopplysninger blir aktuelt hvis det kommer inn nye opplysninger om identitetselementer etter at det er fattet positivt vedtak. Det kan være at identiteten som utlendingen opprinnelig er registrert under enten er en fiktiv identitet eller at utlendingen har utgitt seg for å være en annen person. Dersom UDI ikke allerede er involvert, må direktoratet involveres i saken.
Dersom UDI mener at utlendingen tidligere har forklart seg uriktig om sin identitet, skal det vurderes om det er grunnlag for å tilbakekalle tidligere gitte tillatelser eller norsk statsborgerskap. UDI skal også vurdere om det foreligger et straffbart forhold, om vilkårene for utvisning er tilstede og om forholdet skal anmeldes. UDI kan innvilge en ny førstegangs oppholdstillatelse med den nye identiteten. Dette innbærer at utlendingen da som hovedregel må begynne på nytt i forhold til å opparbeide seg botid i Norge.
