Thuens terapi

Psykolog og forsker Frode Thuen synes psykologer generelt er for innadvendte og for lite flinke til å dele sin kunnskap med folk flest. Selv er han overstadig utadvendt, publiserer kronikker kontinuerlig, svarer VG-journalister på rappen og fronter tv-serier om barndommens rike.

Når Thuen er leid inn på foreldremøter på skoler og i barnehager for å holde foredrag, begynner han gjerne med en vits. Helst sønnens favoritt: En elefant og en sjiraff møtte hverandre i jungelen. Elefanten begynner å le og sjiraffen spør indignert om hvorfor. «Det ser jo ganske rart ut med pupper på ryggen», sier elefanten, hvorpå sjiraffen utbryter «Og det sier du som har en tiss midt i trynet!».

Når Thuen møter journalister snakker han gjerne i overskrifter. «Send ansatte på samlivskurs», «Ferien sliter ut skilsmissebarn», «Foreldre som bekymrer seg trenger ikke bekymre seg», «Thuens ti tips mot ensomhet», «Optimistregler i tre punkter» - psykologen fra Bergen har aldri vært redd for det tabloide formatet og mener at hvis man ikke kan uttrykke det man har på hjertet i korte vendinger så har man et problem.

Økende problemer

Når vi møter Frode Thuen (41) på kontoret hans på Universitetet i Bergen en hektisk formiddag, er det nettopp det vi skal snakke om. Som professor i samfunnspsykologi er Thuen opptatt av problemer - eller aller helst problemløsninger. Han ser på hvordan samfunnet påvirker mennesket og ønsker å tydeliggjøre de trekkene vi bør være på vakt ovenfor. Når man ser at depresjoner er en stadig hyppigere diagnose og at omfanget av psykiske problemer blant barn er økende, er dette en svært viktig oppgave.

Forsker Thuen vil ikke bare snakke til sine kolleger. Han vil snakke til vanlige folk om ting som angår dem - og de vil snakke med ham. Stadig dumper det ned brev på pulten hans. Noen av henvendelsene fanger han opp og jobber videre med som privatpraktiserende psykolog, den ene ettermiddagen i uken han har avsatt det til det. – Jeg kunne aldri tenkt meg å jobbe som klinisk psykolog på full tid. Det hadde blitt alt for kjedelig. Jeg liker vekselsbruk og ønsker å ha mange jern i ilden, sier Frode Thuen, som i løpet et par måneder har skrevet et knippe kronikker til avisen og lagt siste hånd på et bokkapittel om den «tøffe barndommen» - det samme temaet som han laget tv-serie om. Den ble produsert av Univisjon og vist på NRK i vår. Der ble også hans tidligere serie «Vårt indre liv» sendt i 1999 og 2000. Nå er en ny produksjon om livskriser under planlegging.

Under Forskningsdagene deltar han på to ulike sesjoner. Han skal legge frem et prosjekt han hadde med en skoleklasse om 11. september den ene dagen og diskutere diagnosen utbrenthet dagen etter. Full rulle - det liker Thuen.

Må i maktposisjoner
– Vi må bryte ned myten om forskere som livsfjerne teoretikere. Vi må vise at forskning er noe som angår folk, som tar opp spørsmål som er av betydning for folks liv. Vi må legitimere forskningsfinansiering ved å være der hvor vi trengs - i samfunnsdebatten. Det vil også gi verdifulle innspill tilbake, sier Frode Thuen. Når det gjelder psykologer, så er stereotypiene sterke - også hos Thuen. Han føler seg ofte ukomfortabel på psykologtreff og synes generelt at kollegene er alt for innadvendte.

– Jeg synes vi er forpliktet til å dele vår kunnskap. Psykologer er alt for dårlige til å komme seg i maktposisjoner. De burde være der beslutninger taes og premissene legges. Det er terapi-rommene som er psykologenes hjemmebane, men man kan ikke bare operere i det skjulte. Skal man sitte og vente på at en og en klient kommer for å få hjelp, kan man jo bare nå toppen av isfjellet. Man må være tilstede for så mange som man kan, sier Thuen.

Selvfølelse viktigere enn selvtillitt
Selv har han skrevet mye om tilstedeværelse - å være tilstede for barna, ikke bare fysisk, men å være der i ungenes liv, dele det de er opptatt av.

– Tiden endrer seg i ekspressfart og samfunnet er blitt svært komplisert. Alt er både utydelig og mangetydig. Og når de fleste kulturelle fyrtårn er borte er det lett å gå seg vill. Her er det barn og unge som møter de største utfordringene. De skal lære seg hva som er rett og galt og skikk og bruk. De skal utvikle sin egen smak og egne interesser. De skal få holdninger og verdier, et menneskesyn og politiske oppfatninger. Foreldre kan kanskje ikke overta den betydningen religionen, ideologiene og de allmenngyldige normene tradisjonelt har hatt, men vi kan gjøre vårt beste for at barna føler trygghet og finner fotfeste. I vår tid med sterk konkurranse og prestisjejag, er det for eksempel svært viktig å gi barna støtte på hvem de er, mer enn på hva de oppnår, mener Thuen og peker på enorme dekningen av toppidrett og næringslivstopper som symptomer på det konkurransesamfunnet vi lever i - et samfunn som kan ha en skadelig effekt på ungene våre.

– Barn trenger tydelige foreldre som står for noe, som tør å sette grenser og ta upopulære avgjørelser. De trenger også foreldre som er tilstede i livene deres. Kvalitet i samspill krever kvantitet. De meningsfulle samtalene kommer ikke på bestilling, de kommer når det passer barna, og da bør foreldrene være der, sier Thuen.

Hjemmets mann
Han sitter kanskje i et glasshus. Han har det sinnsykt travelt og har samtidig tre barn. Men han tror han er tydelig - og han er mye hjemme. Helgene er familiens. Da får man heller ofre utekvelder med kompiser.

– Vi har mange sosiale sammenkomster og nesten alltid er ungene med. Jeg mener det er kjempeviktig med familieritualer og legger stor vekt på fellesmiddager, søndagsturer, høytidsfeiringer og ulike leker og spill. Forskning viser at ungdommer som ofte er med i slike familieritualer har bedre psykisk helse enn dem som sjeldent deltar i disse aktivitetene, forteller Thuen og klør seg litt i krøllene. Mange oppfatter han kanskje som irriterende vellykket på familiefronten. Det er derfor litt overraskende når han i en bisetning nevner sin egen skilsmisse.

– Det er mange år siden nå, men da vi hadde selvhjelpsgrupper for skilte, kjentes det naturlig å fortelle at jeg selv også hadde gjennomgått en skilsmisse og defor hadde felles erfaringer. Jeg vil jo ikke fremstå som noe annet enn hva jeg er. Klart man forsker på det man er opptatt av, jeg har for eksempel også kjent stefamilieproblematikken på kroppen, men den viktigste bakgrunnen for mine interessefelt er likevel det jeg ser rundt meg og de menneskene jeg treffer gjennom arbeidet.

Thuen liker å treffe, berøre - langt mindre belære eller moralisere. Og om han bruker humor, rørende historier eller spissformuleringer - der Thuen taler er det mange lyttere.

Av: Silje Gripsrud