Hovedoppgaver | Historikk | Om enhetene | Priser | Nobelprisvinnere | Bygningenes navn | Om Apollon
Historikk – Utviklingsfaser – Om bygningene
Universitetets bygninger
Hvordan |
Da Universitetet i Oslo åpnet dørene for studenter i 1813, foregikk all undervisning i leide lokaler. Kong Frederik VI, universitetets grunnlegger, hadde skjenket Tøyen hovedgård til universitetet som utbyggingstomt. Mange var imidlertid skeptiske til å legge universitetet til Tøyen på en permanent basis, blant annet fordi avstanden til byen var for lang, og veien gikk gjennom kupert og myrlendt terreng.
Utover på 1820- og 30-tallet var Kontraskjæret (mellom Rådhuset og Akershus festning) høyaktuelt som beliggenhet for de nye universitetsbygningene. Gjennomføringen av planene trakk likevel i langdrag, fordi man hadde vanskeligheter med å få bevilget penger. Etter hvert ble byggingen av et nytt universitet sett i sammenheng med satsingen på Karl Johan (dengang Slotsveien), som skulle få den utformingen vi kjenner i dag, med Stortinget og Slottet rett overfor hverandre.
I 1841 ble grunnstenen til universitetsbygningene lagt ned, men ikke før i 1853 kunne man holde de første forelesninger. I 1856 sto endelig anlegget ferdig, med tre hovedbygninger og et tilhørende uthus. Senere skulle man gå over til å kalle opp bygninger etter pionerer i Universitetets historie. Nå nøyde man seg med de latinske navnene Domus Media, Domus Academica og Domus Bibliotheca.
Men selvfølgelig ble plassen på Karl Johan for liten etterhvert. Bare femti år senere var det klart for planleggingen av et nytt universitetsbibliotek. Man forkastet raskt planene om en utvidelse i sentrum, da arbeidet med Nationaltheatret og Historisk museum hadde vist at grunnarbeidene ville bli uforholdsmessig dyre. I stedet bygget man et nytt biblioteksbygg på Observatorietomten på Solli plass, og høsten 1913 flyttet man dit, uten at biblioteket holdt stengt en eneste dag. På denne tiden ble også Museene på Tøyen bygget, slik at denne tomten endelig ble benyttet.
I 1925 tok så den
storslåtte Blindern-planen form, der man tenkte seg bygningene
plassert langs en nord-sydgående akse. På grunn av de
økonomisk vanskelige tidene var det igjen vanskelig å få
Stortinget til å finansiere utbyggingen, og da de to første
bygningene, Institutt for astrofysikk og Farmasøytisk institutt, sto
klare til innflytting i 1931, var byggingen helt eller delvis finansiert
av private velgjørere. Ikke lenge etter kom også Fysisk institutt.
Men den opprinnelige planen for Blindern ble aldri realisert.
Først på 1960-tallet kom utbyggingen av Øvre Blindern. Universitetet hadde nå fått en så lang historie at det syntes riktig å hedre en del av pionerene, og en lang rekke bygninger fikk navn etter sentrale personer i universitetets historie.
Opp gjennom årene har også universitetet fått ansvaret for en rekke bygninger utenfor de egentlige universitetsområdene, deriblant Vikingskipshuset på Bygdøy, Finse forskningssenter og Baroniet i Rosendal.
På tross av de store utbyggingene er fortsatt plassmangelen et problem, og stadig oppføres nye bygninger. De siste tilskuddene er Helga Engs hus, Domus Athletica og Georg Sverdrups hus.
Enhet: Informasjonsavdelingen, informasjon@uio.no
Dokument opprettet: 05.05.2000