Hovedoppgaver | Historikk | Om enhetene | Priser | Nobelprisvinnere | Bygningenes navn | Om Apollon
Beretningen om Apollon:
"Nei, dessverre... "
|
"Den derre dama" i seglet vårt, sies det noen ganger. De som kjenner til universitetet og dets bruk av symboler og segl - eller logo som det heter nå - ryster på hodet. Det er Apollon, en mann, det burde man som universitetsansatt vite. Men kanskje de har litt rett, de som snakker om "den dama"? Kanskje det opprinnelig var en kvinne i vårt segl?
Tekst: Tove Nielsen
Apollon har lenge vært del av vårt seglbilde. Men hvor lenge - og hvorfor ble han (eller var det virkelig en han?) i sin tid valgt? Disse tilsynelatende enkle spørsmålene skulle vi finne svar på, for å bringe det videre til universitetets ansatte. Små detaljer som er del av vår historie, men også slike detaljer kan være viktige for å gi oss et bilde av vår fortid. Kjennskap til fortiden er det beste grunnlaget for å forstå hvordan man skal håndtere dagens problemer, eller kort og godt begripe hvorfor vi er som vi er.
Spørsmålet om en ny grafisk profil var egentlig et spørsmål om å samles om én Apollon, en som kunne scannes inn i datamaskiner, la seg kopiere og fakse, men likevel ha et uttrykk som var akseptabelt i forhold til den klassiske bakgrunnen. Prosessen har vært lang, og den har involvert designer, Myntkabinettet, Riksarkivet og kunst-historikere. Selve utformingen er blitt godtatt. Nå gjensto kun å finne forklaringen på hvorfor han ble valgt.
|
Med én ukes frist for stofflevering til tidsskriftet synes det ut fra journalistiske arbeidsmåter å være et hav av tid. Vi er jo omgitt av eksperter på alle bauger og kanter, og spørsmålet om å finne fram til svaret, kunne dreie seg om en telefon eller to. Dessuten er Universitetet i Oslo en så vidt gammel og ærverdig institusjon at det har jubilert og feiret seg selv med bindsterke historieverk, så her gjaldt det bare å sette av litt tid til å gjøre jobben. Trodde vi.
Da Universitas Regia Fredericiana feiret sitt 100-årsjubileum i 1911, ble det utgitt et tobinds verk som tok for seg det meste av historien fram til da. Kampen om å få et eget norsk universitet, grunnleggelsen og veksten fra å være en gruppe på seks lærere og 17 studenter i leide lokaler, til å bli en viktig samfunnsinstitusjon med sete på Karl Johan, er behandlet på side etter side.
Etter å ha skummet to bind på tvers, bladd på måfå i årsberetninger og så vidt begynt på den mer moderne historien fra 150-årsjubileet 1961, var vi like kloke når det gjelder Apollon.
Interessant, i og for seg...
Men vi følte oss i det minste beredt til å møte den omkringliggende ekspertise, og kontaktet Myntkabinettet. Som med all velvillighet sa: dessverre, dette vet vi ikke sånn umiddelbart. Det var kanskje ikke så rart, og heller ikke så farlig i forhold til frist for innlevering av stoff - det er jo så mange andre eksperter å ta av. Mente vi da.
Historikere ble kontaktet, og en meget vennlig professor svarte at dessverre, spørsmålet om Apollon hadde han aldri vært borte i. Interessant i og for seg, så fant vi svaret, ville han være takknemlig for å få vite hva det var... Men jeg kunne jo forsøke en annen historiker, sa han - som også viste seg å være både vennligsinnet og interessert, men uten aning.
|
Klassikerne, tenkte vi - de beveger seg jo daglig mellom greske guder. De har sikkert oversikt over hvorfor og når noen blir trukket ned til oss til bruk i segl og på brevpapir. Men først den ene, så den andre og til slutt den tredje professoren svarte at det finnes jo gode grunner til å ha Apollon som skytsfigur, men hvordan han nå har havnet der han er ved Universitetet i Oslo, kunne han dessverre ikke gi svar på.
Kunsthistorie og klassisk arkeologi, tenkte vi da, der ligger sikkert nøkkelen. En vennlig professor kunne fortelle oss at han alltid har vært litt i tvil om denne Apollonfiguren - har det alltid vært en mann, mon tro? - men nei. Når og hvorfor kunne han dessverre ikke gi svar på...
Filosofi kunne være en mulighet, filosofer har jo beskjeftiget seg med universitetets idé. Men hvorfor man hadde valgt Apollon som skytsfigur, var litt utenom fagfeltet, dessverre.
De to siste bindene av universitetets historie, nå utgaven fra 1961, blir lest på tvers. Intet om segl, ingenting om Apollon. Heller ingen spor.
Tanker arbeider i bakhodet: seglet er i hvert fall på historieverket fra 1911, kanskje det rett og slett er kommet inn da? Som en markering av 100 år som institusjon? Vi kaster oss over kollegieprotokoller fra 1910 og 1911, skinninnbundet og tunge, med den vakreste snirkelskrift. Raser over vedtak, om fem kroners lønnsforhøyelse til skurekonen, og datteren til vaktmesteren som har vært sammen med en beruset person natt til 18. mai. Beileren falt ned Aulatrappen og skadet seg, den slags kan man ikke ha ved universitetet, vedtak om at vaktmesteren må snakkes til... alt i den nydeligste håndskrift. Men Apollon står det ikke noe om!
Tanken om deadline og verden slik den egentlig fortoner seg med budsjettkutt, årsplan, stoffet til Uniforum som skulle vært ferdig nå, gjør at fingeren raser enda fortere nedover siden. Og der, der står ordet segl! Professor Gran foreslår at universitetet må få laget et nytt segl! Sak 428 i 1911, her er kanskje løsningen! Ned i underetasjen, inn i arkivet, langs hyllemeter på hyllemeter med arkivbokser, ned i en sprengfull boks med kollegiepapirer fra 1911. Søknader på stillinger, håndskrevne brev, også det fra professor Gran, om at seglet til universitetet er blitt så slitt at det bør lages et nytt for å prege det forestående festskriftet i anledning av 100-årsjubileet. Seglet har vært ved universitetet så lenge, og så vidt kjent blant akademikere at man bare bør få laget opp et nytt. Noe som vil koste ca. 150 kroner, står det. (Grafisk design var nok noe rimeligere på den tid ... ) Et slags blindspor, men dog, det hjelper. Seglet må være eldre.
"Det hender at folk mistolker ... "
Opp av en skrivebordskuff dukker det nå også et halvgammelt byråkratisk utseende dokument med tittel "vedlegg til dagsorden pkt. 4" og med 1964 i svak blyantskrift i et hjørne. Noen hadde funnet det for noen år siden under en opprydding, og ment at det vel kunne være noe for Informasjonsavdelingen. Under punktet "Litt om Oslo Universitets emblem-tradisjoner" finner vi bekreftelse på vårt siste funn:
|
"Oslo Universitets segl har hele tiden uforandret inneholdt Apollo med lyren. Vi har et segl i klassisk stil for UNIVERSITAS REGIA FREDERICIANA (seglomskrift inntil navnebyttet) fra tidlig i 19. årh. Det er 57 mm stort, med venstrevendt lyrespillende Apollo. Han har krans med knyttebånd og er togakledd, og er fremstilt gående - i samme stilling som Nero på keisermynter hvor Nero opptrær i Apollos rolle som sanger og lyrespiller.
Universitetets seglbilde er bare et seglbilde. Det vil si, det har ikke heraldisk karakter og er ikke heraldisk ment. Det er ikke en fargesilhuett, og er ikke egnet til å stå i skjold... På universitetets kroningsmedalje fra 1860 er Apollo omkarikert til en vandrende Athene som leser en bok. Og det hender i vår tid at folk i farten mistolker bildet i universitetets segl som en <Minerva> ".
Dokumentet er underskrevet H. Trætteberg. Som viser seg, ifølge leksikon, å være en heraldiker, knyttet til Riksarkivet, hvor han utførte et epokegjørende arbeid med utforming og bruk av det norske riksvåpen og andre norske rikssymboler. Dette må være mannen som vet svaret, men som dessverre ikke lenger er i live og i stand til å gi sine kunnskaper videre.
Men Riksarkivet må være et godt spor, og der går vi videre. Riksarkivet sitter med en omfangsrik samling av gamle segl, og med god hjelp tråler vi gjennom det ene universitetsseglet etter det andre, ulike institusjoner fra inn- og utland, samlet av lege, botaniker og meteorolog Hans Christian Printz (1817-1910). Sirlige små bøker med lakksegl: Det medisinske fakultets segl, Det juridiske fra 1848, Det akademiske kollegium med tekst og uten Apollon. Kvesturet (den nåværende Økonomiavdelingen) hadde eget segl med Riksløven. Og Det Kongelige Frederiks? Et lakksegl fra 1844 med tekst, men uten figur. Et stempel derimot, uten dato, men med noe som minner sterkt om Apollonfiguren med lyren dukker opp - men det er da helt umiskjennelig en kvinne! Ved siden av den gjennomgående håndskriften som beskriver alle segl, står det ved Det Kongelige Frederiks en liten parentes, med blyant: <galt>. Trolig en annen håndskrift, forresten. Men hvordan galt? Er det et galt stempel (men hvorfor er det det i en sånn pedantisk samling?), eller er det galt at det er en kvinne? Og når er det fra, og hvor er det riktige?
"Jeg melder pass"
Den ene siden av hodet er fortsatt sobert - dette har vi ikke tid til, dagens kollegiepapirer, innstillinger, møter, brosjyretekster og telefoner er dog viktigere enn gårsdagens segl. Apollon skyves ut, men ikke helt. Han ligger der og lurer... kanskje en liten telefon til eksperter utenfor universitetet, sårt som det enn er å måtte gå andre steder? Tidligere riksantikvar prøves: "Jeg melder pass", kommer det på klingende bergensk. Mentz Schulerud, kanskje? Nei, dessverre. Carsten Hopstock? Han hadde nylig fått spørsmålet fra tidligere riksantikvar, men nei. Meget elskverdig og behjelpelig: hva med å forsøke Nasjonalgalleriet, ved kobberstikksamlingen? Og der: Nei, dessverre.
Segl hadde i sin tid en funksjon, å lukke brev, det var jo ikke til pynt for å understreke noen "corporate identity". Altså må vi finne brev som institusjonen har sendt, tenker vi. Eget arkiv kommer da til kort, vi har mest oversikter over hva vi sendte ut, på det tynneste, tynneste silkepapir, mens seglene ble sendt av gårde.
|
Vi raser enda en tur til Riksarkivet, og dukker ned i korrespondansen til "Directionen for Universitetet og de lærde Skoler" i København, fra 1802-1816. Der må jo universitetet ha sendt noen brev. Og det viser det seg at universitetet har gjort, men uten segl. Eller rettere, noen steder kan det ha vært et segl, men en nennsom hånd har trolig vært der med saks og klippet dem ut. Det er i hvert fall noen pussige runde hull i noen brev. Skuffelsen er der, her skulle jo svaret ligge, men den drukner i de deiligste gamle dokumenter; her sitter vi med Kong Frederiks kladd til reskript om opprettelse av universitetet mellom hendene, men vi har jo egentlig ikke tid til å fordype oss i kongelige overstrykninger og rettelser!
Vitnesbyrd, tenker vi så. Der må det ha vært et segl for å bekrefte at Det Kongelige Frederiks har gått god for embetseksamen. Universitetsbiblioteket må være stedet! Håndskriftsamlingen rommer også vitnesbyrd, og der finner de fram til det eldste med segl, fra 1842. Der er Apollon med lyren - og det er trolig en mann, riktignok med litt androgynt utseende, men det kunne godt gudefigurene fra den tid ha. For det første ble Apollon gjerne vist som en yngling, og ikke som en tung mannsfigur. For det andre ble gudefigurene fra den tid brukt for å vise mennesket, uten at kjønnet som sådant var så viktig.
Trætteberg må ha skrevet noe. Kanskje det er et spor. Men deadline er ikke lenger en tanke i bakhodet, den er blitt en realitet. Forskjellen på et hav av tid for en journalistisk oppgave og en sped begynnelse på et lite forskningsprosjekt blir helt klar. Skal det bli noe på trykk, må vi gi oss her.
Tiden mellom tidlig 19. århundre, som det står i notatet til Trætteberg, og 1842 - hva da? Og hvorfor? Hadde det noe med selvstendighet i 1814 å gjøre, Frederik ut, og Apollon inn? Hadde det noe med revisjonen av universitetsfundasen (Stortingets beslutninger om universitetets vedtekter, altså det nærmeste vi kommer dagens universitetslov) å gjøre, i 1824, da den vi måtte forholde oss til, var blitt svenskekongen Carl Johan? Han ville svært gjerne ha Frederik ut av navnet, ville han også gjøre noe med seglet?
Visste de egentlig hva de gjorde? Eller skle en figur inn, som siden ble Apollon fordi en gud var mer høyverdig enn en muse, og som klassikerne sier, det er jo mange gode grunner til å ha ham?
Hvem vet?
Enhet: Informasjonsavdelingen, informasjon@uio.no
Dokument opprettet: 14.06.2000, endret: 11.01.2002