Hovedoppgaver | Historikk | Om enhetene | Priser | Nobelprisvinnere | Bygningenes navn | Om Apollon
Historikk – Utviklingsfaser – Om bygningene
Førsteamanuensis John Peter Collett ved Forum for universitetshistorie deler historien til Universitetet i Oslo inn i tre faser, som han kaller "embetsmannsuniversitetet", "forskningsuniversitetet" og "masseuniversitetet".
De første årene underviste man i teologi, jus, medisin og filosofi ved Universitetet. I tillegg til å gi undervisning i disse fagene, mente man at en av universitetets viktigste oppgaver var å gi studentene «klassisk» dannelse. Universitetet utdannet embetsmenn, statstjenestemenn, jurister, prester og leger, og i perioden fra 1813 til 1870 utgjorde disse yrkesgruppene den dominerende elite i det norske samfunn. Dermed oppstod det historikeren Jens Arup Seip har kalt «embetsmannsstaten». Filosofistudentene var en minoritet og ble sammen med naturvitenskapsstudentene i hovedsak benyttet som lærere i latinskolen.
Universitetets første 50 år i egne lokaler var preget av den enorme utviklingen som skjedde innen naturvitenskap og medisin. Ved århundreskiftet var disse fagenes viktigste oppgaver å samle, gjennomgå, registrere og systematisere data, spesielt innenfor feltene biologi og geologi. Etter hvert deltok vitenskapsmenn i forskningsnettverk som la grunnen til de nye idealene innen naturvitenskapen, idealer som kom til å prege hele universitetet. Rundt 1870 var universitetet ikke lenger bare en utdanningsinstitusjon, men også en forskningsinstitusjon.
I siste halvdel av det 19. og første halvdel av det 20. århundre opplevde universitetet en jevn økning i antall studenter og ansatte. Men fra 1960-årene har veksten vært eksplosjonsartet. Antall studenter har vokst fra 5000 i 1960 til dagens nærmere 40 000 i 1990-årene I de seinere årene har det vært en liten nedgang i søkermengden. Tilstrømmingen har vært særlig stor til humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Innen profesjonsrettede fag som medisin og odontologi føres det fremdeles en restriktiv opptakspolitikk, mens det er fortsatt langt enklere å komme inn på de «åpne» studiene.
Mer om UiOs historie hos Forum for Universitetshistorie