James Bond møter 'Alene Hjemme'
Dette er den norske regissøren Harald Zwarts ("Hamilton", "One night at McCool's") andre store greie etter at han slo gjennom i Hollywood. Han har tydelig en liten forkjærlighet for action, fart og spenning, noe han har fått leke seg mye med i denne actionkomedien, med blant andre Jason Alexander ("Seinfeld") og Madonna på laget som produsenter.
"Agent Cody Banks" handler om Cody Banks (Frankie Muniz), en helt vanlig tenåring som lever helt normalt, bortsett fra én ting: Han har også et hemmelig liv som CIA-agent. Det vil si, han er med på et av CIAs "teen training programs", som innebærer at han er godt trent i kampsport, går ut og inn av CIA som han vil, og har flere tekniske dupeditter og hjelpemidler i lomma enn Mr. Gadget. Men dette er det altså ingen som vet. Ikke engang foreldrene hans.
Filmen forteller historien om Codys første virkelige oppdrag som tenåringsagent. Den onde organisasjonen ERIS har lurt vitenskapsmannen Dr. Connors (Martin Donovan) til å utvikle et livsfarlig arsenal av såkalte "nanobots", mikro-roboter som i gale hender kan få katastrofale konsekvenser. Cody skal få CIA i kontakt med Connors, ved å gå "undercover" og prøve å stifte bekjentskap med datteren hans, Natalie (Hilary Duff). Det er bare ett problem - Cody greier ikke å bli kjent med jenter...
Det ligger altså an til for mye tenåringskomikk, blandet med action, skyting og eksplosjoner. Det høres jo ut som en ganske rar blanding, og det er det så absolutt også. Filmen er akkurat slik man ser det for seg i hodet, i hvert fall funket det slik for meg. Hele filmen starter som en romantisk teen-comedy, og raser fort over i en slags merkelig action-greie, og det er bare å slå seg til ro med at dette fortsetter å blande seg. Originalt er det i hvert fall. Noen ser kanskje for seg en litt modifisert versjon av "Spy Kids" ("Små spioner" på norsk), men jeg vil si det er litt mer enn det, hovedsakelig fordi skuespillerne er eldre, og fordi handlingen ikke tar av så til de grader. For all del, det tar av, men i litt mer svelgbare porsjoner.
Castingen er stort sett god. De som har sett "Malcolm i midten", kjenner til Frankie Muniz og hans talent som skolelei ung mann, og han gjør det bra som den småstressete tenåringsagenten Cody. Hilary Duff ("Lizzie McGuire", "A Cinderella Story") leverer dessverre ikke helt varene, selv om hun selvfølgelig er søt og har en viss utstråling. Hun er litt for platt, rett og slett. I rollene som the ultimate bad guys fra ERIS finner vi Ian "Lovejoy" McShane og Arnold "Mumien" Vosloo, to karer som gjør seg veldig godt og glir rett inn i sammenhengen.
Når jeg nå har gitt filmen den rosen jeg kan, er det på tide å kommentere litt negativt. For det første har den allerede en liten hake i selve idéen den er bygd på. Hvis du ikke kjøper sjangeren og den bisarre humoren i at en ungdom er CIA-agent, er det selvsagt bare å glemme hele greia. Dette konseptet er såpass far out i seg selv, at man definitivt ikke kan sette seg til med forventninger om noe mer innhold og overraskelser enn det man kan lese ut fra handlingsreferatet. Dette skjønner forhåpentligvis de fleste. Spørsmålet blir så egentlig enkelt: Er dette interessant nok eller ikke? Det jeg ser på som et problem i denne sammenhengen (men som nødvendigvis ikke må være det for alle), er at filmen aldri helt greier å bestemme seg for hva den skal være. Den trekker mot det realistiske og seriøse i enkelte perioder, men går så i stikk motsatt retning, mot komikk og fantasi. De som har sett "Lille Frøken Norge" (2003) kjenner kanskje igjen litt av den samme problematikken. "Agent Cody Banks" blir stående midt mellom James Bond og Austin Powers, uten å noen gang velge en "side". Den jevnt over komiske og viltre filmmusikken av John Powell er også med og skaper litt forvirring her. Med andre ord, litt for seriøst for å være reinspikka komedie, og samtidig for "far out" til å tas som en actionfilm. Dette fungerer kanskje for noen, men jeg blir altså litt forvirret.
Jeg lander uansett på at filmens ultimate målgruppe er tenåringer. Cody Banks lever drømmelivet til en horde av gutter mellom 13 og 18 år, så historien er akkurat i deres gate. Men den stopper nok der for de fleste. Selv om jeg er noen år eldre enn den nevnte målgruppen og småhumret og koste meg litt av og til, er jeg sikker på at jeg hadde vært mange hakk nærmere ekstase hvis denne hadde kommet ut for noen år tilbake. Jeg må også kommentere at enkelte av actionsekvensene i filmen er litt vel drøye for en film som har fått 11-årsgrense. Dette er enda eksempel på den uklare grensen mellom komedie og seriøsitet.
Men til tross for et litt vaklevorent manus, har Zwart så absolutt gjennomført den bra. Til tider småtacky, men jevnt over kule action- og stuntscener (noe undertegnede er veldig glad i). I tillegg er det mye fint visuelt, både av kulisser og rekvisitter. Her skal Rusty Smith med ansvar for produksjonsdesign og rekvisittør Andy Freeman ha mye av æren. Jeg venter i spenning på neste Zwart-produksjon.
Teknisk
Bildeformat 16:9, lyd i Dolby Digital, klar og upåklagelig billedkvalitet. Menyene er, i stil med filmen, spritet opp med et veldig teknisk, detaljert og fancy design, dessverre litt for mye av det gode, syns jeg. En smule rotete.
Ny og effektfull som filmen er, ligger det i luften at filmen bærer litt ekstramateriale med på DVD-en. Absolutt mye interessant her, selv om jeg gjerne skulle hatt enda litt mer pikante saker for å bli skikkelig imponert. Kommentarsporet er med Harald Zwart, Frankie Muniz og Angie Harmon (som spiller Ronica, Codys veileder i CIA). I tillegg er det i alt 12 små bakomfilmer som tar for seg mye av for- og etterarbeidet, designen og oppbyggingen av "universet" Cody lever i, samt planleggingen og innspillingen av enkelte stuntscener. Kvaliteten og interessantheten av disse varierer.
Stian Presthus / 23.05.04
FEEDBACK
