« Desember 2006 | Main | Februar 2007 »
Desmond McNeill, tidligere forskningsleder på SUM (senter for utvikling og miljø, UiO), holder et interessant innlegg om personbegrepet i økonomien - i den rådende, neoklassiske økonomi og en alternativ, utvidet, relasjonsorientert forståelse av "det økonomiske" - i Seminaret i Vitenskapsteori på onsdag den 31. januar, se her
Forskerforbundet, Norsk Tjenestemannslag og Akademikerne inviterte i dag til et stort debattmøte. Det viser seg at Universitetsstyret førstkommende mandag skal behandle forslag om mål- og resultatstyring ved universitetet. I følge universitetsdirektør Harlem og rektor Ellingsrud er universitetet pålagt å innføre slik styring i alle ledd. Forslaget blir dermed garantert vedtatt.
Utvalget som vurderer skolens formålsparagraf, legger i dag fram fire foreløpige forslag til diskusjon. To for skolen og to for barnehagen. I det ene forslaget til ny formålsparagraf for skolen, heter det at opplæringen skal bygge på verdier "frå kristen og humanistisk tradisjon". I det andre forslaget er disse signalordene ute. Det er også andre interessante forskjeller på forslagene. Utvalget som ledes av Universitetet i Oslos viserektor, Inga Bostad, ferdigstiller sin innstilling i juni 2007.
Det siste temanummeret til tidsskriftet History and Theory er viet temaet religion og historie. Temanummer-redaktør David Gary Shaw skriver følgende:
"Perhaps the boldest argument advanced in this Theme Issue is that history and religion are so close in their cultural functions that they may be substituted, one replacing the other as the most authentic form of reconciling human beings to their freedom and their limitations."
Og videre:
"Another claim, not as different as it might at first seem, is that history works against religion, as its other and opposite, but that this is not as it should be. The opposition is an artifact of modernity. Indeed, throughout these papers the theme develops that modernity is the obstacle or prejudice that stands not just between historians and the people of the past, but also between historians and many religious people today. These are among the latest insights in a very long line of deep reflection about the link between history and religion, two monsters among concepts, having many shifting meanings between them and sharing one of the oldest and most complex semantic interactions."
Kunnskapsminister Øystein Djupedal mottok igår den første større evalueringen av kvalitetsreformen. Delrapportene kan leses her. Avisene merket seg dette og tilbyr sine kommentarer: Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen
The Chronicle of Higher Education registrerer nå det vi alle vet: pessimism is back. Og denne pessimismen finner stadig filosofisk ryggdekning i en viss eksistensialisme. Men er virkelig eksistensialismen et pessimistisk anliggende, spør dette essayet.
Filosofien er blyg og tilbyr ingen svar, sier den slovenske filosofen og psykoanalytikeren Slavoj Zizek i dette videoklippet.
Studentlederen Rudi Dutschke - Røde Rudi - holdt et innlegg i Studentersamfunnet den 12. mars 1968 som kan leses her
Han omtaler en situasjon hvor studenter og akademikere er innlemmet i et kapitalistisk og imperialistisk system preget av frykt, opprettholdt av et servilt og unnskyldende byråkrati og en tilsvarende, objektivert mentalitetsstruktur. Diagnosen - med parallellene Vietnam-Irak - er skremmende aktuell. Den store forskjellen er studentenes og de intellektuelles følelse av alvor og egen betydning.
Fra Dutschkes tale: "Vi skal analysere vår egen situasjon meget grundig. Hva skjer med oss mens vi går på universitetet? La meg snakke litt om hva som skjer med oss. Kanskje vil dere kjenne dere igjen, og kanskje kan vi komme fram til felles slutninger med samme tendens. Hovedspørsmålet for oss er: Er vi beredt til å la vår utdannelse tjene det hensiktsmessige, er vi beredt til å føye vitenskapen inn i det herskende maktapparat, er vi beredt til å gjøre vår vitenskap til en kapitalvitenskap, en vitenskap for makthaverne? Eller skal vi på grunnlag av vår egen erkjennelse og våre egne behov bestemme oss til å få en ny forståelse av vår vitenskap, å utvikle et nytt vitenskapsbegrep og dermed et nytt begrep «politikk»?"
Seminaret i vitenskapsteori inviterer til møte med tittelen Hva kan norske forskningsmiljøer lære av saken om Læringslaben? Innleder er professor Svein Sjøberg.
Se tidligere innlegg i bloggen om saken her
I Hardt & Negris bok Multitude spiller kjærlighet som politisk begrep en sentral rolle: "love serves as the basis for our political project" (352). Dette politiske begrepet om kjærlighet innebærer for Hardt & Negri et aktivt løfte og en forpliktelse overfor et fremtidig samfunnsfellesskap hinsides de etiske, politiske og økonomiske begrensningene den globale kapitalismen legger. De kan dermed kanskje sies å videreføre, eller snarere utvide, det kjærlighetsbegrepet Hegel fremfører i Rettsfilosofien når han skriver at "kjærligheten er [...] samfunnssinn i naturlig form" (§158) ?
Se foredraget om kjærlighetens politiske rolle Michael Hardt holdt ved European Graduate School her.
Denne klassikeren fra Monthy Pyton trenger ingen kommentar. Se klippet her.
Den amerikanske filosofen Stanley Cavell skriver (deler av) seg selv og sin historie under tittelen Excerpts from Memory. I denne teksten finnes såvel refleksjoner over selvbiografien som genre, som innrømmelser om seg selv og sin familie. Cavell skriver blant annet: "I believe I can date the moment at which I realized that my father hated me or, perhaps I can more accurately say, wished I did not exist" (778). Ett trekk som synes særegent Cavells stil er det vi med et uttryk lånt fra Simon Critchley kan kalle en 'passiv praksis.' Han formulerer seg om sitt liv og sitt virke på en måte som formidler en evne til å være tilsted, til å bebo, sin faktiske hverdag som samtidig ivaretar blikket for eventuelle andre hverdager.
LO-leder Gerd-Liv Valla hevder at Ingunn Yssens beskrivelser av LO-lederens lederstil og personalhåndtering ikke har rot i virkeligheten. Det samme uttrykket bruker Dagblad-redaktør Anne Aasheim i dag i en kommentar til Klassekampens oppslag om Dagbladets opplagstall. Det er som kjent mye rot i virkeligheten, særlig etter at den viste seg som en konstruksjon med heller tvilsom ontologisk status. Når det kommer til historiefortelling - særlig om andres erfaringer og opplevelser, bør en kanskje være noe varsom med å påberope seg rotfeste i selveste virkeligheten. Selv såvidt håndfaste saker som opplagstall har en tendens til å ende opp i assorterte narrativer med ymse slagside. Følg med når de offisielle opplagstallene kommer om ikke lenge! Selv tall må tolkes.
I siste utgave av Journal for Cultural and Religious Theory gjør Owen Ware en morsom komparativ lesning av begrepet messianisme i Walter Benjamins "Theses on the Philosophy of History" og Jacques Derridas "Specters of Marx" i artikkelen Dialectic of the Past / Disjunction of the Future.
Ware starter sin lesning i en fotnote hvor Derrida henvender seg til Benjamin og sammenstiller sin idé om "det messianske uten messianismen" med Benjamins formulering av "en svak messiansk kraft." Derrida utnytter videre den artikuleringen av generell negativitet formen X uten X (altså minus X) tillater, til å prøve ut det han navngir en spøkelsesmessig logikk. Det spøkelsesmessige medfører egentlig ikke annet enn en temporaliseringslogikk som er vendt mot fremtiden like mye som mot fortiden ('Marx spøkelser': 203). Og det er rundt denne særegne temporaliseringslogikken Wares undersøkelser er organisert. Forskjellen mellom Benjamins og Derridas messianisme ligger nettopp her er påstanden forfatteren følger, når han fremsetter tolkningen at Benjamin sier niks, nothing, nada om fremtid mens Derrida ikke bryr seg om annet. Det man imidlertid kan spørre seg er om dette spøkelsesmessige skjemaet er så uunværlig som det hevdes når det kommer til å revitalisere politiske og religiøse begrep?
Nordiske Le Monde Diplomatique trykker denne måneden et intervju med Marta Nussbaum, professor i filosofi og jus ved Universitetet i Chicago. Nussbaum uttaler seg om filosofiens rolle i dag, om nyliberalisme, om postmodernisme, om feminisme, men først og fremst om de menneskelige mulighetene. Hun hevder blant annet: "Den politiske liberalismen kan best forsvares hvis vi benytter oss av ideen om menneskelige muligheter som politisk mål, enn å tenke på det gode i form av inntekt og rikdom alene." Noe som skulle antyde at det finnes en Kantiansk ide om menneskelig likeverd og verdighet i bunnen av liberalismen. Les intervjuet her.
Nettstedet MercatorNet presenterer denne uken "sannsynligvis vår tids mest overbevisende etiske teori" - Utilitarismen. Artikkelen er ment å gi en innføring i og et overblikk over utilitaristisk tenkning. Hvordan forfatteren hånderer og forklarer det utilitaristiske grunnprinsipp - av Jeremy Bentham formulert som den største mulige lykken til det største mulige antall mennesker - i forhold til verdens tilstand idag får stå for dennes regning.
Thure Erik Lund er Norges tøffeste forfatter. Og i dette intervjuet med gratisavisa Natt og Dag forteller han om egen skriveprosess, og meddeler blant annet: "Jeg er heldigvis nulla ut som person, veit ikke hvem jeg skal takke for det, men det er jeg glad for."
Ellers:
T E Lunds essay Om det kriminelle kan leses her. Andre linje herfra lyder: "Altfor lenge har vi levd i den tro at rettferdighet bør eksistere, men nå ser vi at det er en illusjon, det er feil vei å gå. Nei, for det er det kriminelle som har fremtiden foran seg. [Fordi] Vold, drap og kriminalitet er en effektiv motor i verdensøkonomien."
Leder i Norsk kritikerlag Trond Haugen anmelder T E Lunds siste bok Inn her.
Universitetet i Gdansk ønsker velkommen til konferanse om "Social change and resistance".
Følgende leserinnlegg trykkes - har jeg blitt lovet - i Klassekampen fredag 5. 1. Det kan, hvis man vil, leses som en respons på A.O. Telhaugs etterlysning i samme avis, tirsdag 3. jan., etter svar fra pedagogikkens venstreside i debatten han prøver å reise med jevne mellomrom (selv om jeg skrev innlegget før Telhaugs kronikk kom). I kronikken står det bl.a. at den "hegemoniske pedagogikken" er slapp, preget av "bløt kynisme", og har sviktet de svake elevene (en Bernstein-inspirert kritikk, ser det ut for).
Elevene som skolens målestokk
I KK den 27. desember har Lars Olle Engaas et interessant debattinnlegg under tittelen «Pedagogisk mishandling», der har prøver å plassere filosof Arne Johan Vetlesen som en pedagogisk konservativ, borgerlig elitist. Vetlesen kan svare for seg selv, og jeg går ikke inn på diskusjonen mellom disse to. Det som interesserer meg i Engaas’ innlegg er det positive program han selv foreslår for skolen, som har en umiskjennelig gjenklang fra skoledebatten på 1970-tallet. Innlegget byr derfor på en anledning til å komme med noen generelle betraktninger om radikal pedagogisk praksis. Det er nemlig ingen lenger, i de pedagogiske fagmiljøene, som snakker om at pedagogikkens mål skal være samfunnsforandring. Å si noe slikt vil være en billett til historiens skraphaug, et sted Engaas også nevner. I den grad pedagogikken er samfunnsorientert i dag, strekker den seg kun til å spørre «hvordan kan vi leve sammen, med våre kulturelle forskjeller?». Den er integrerende, men ikke radikal. Derfor er det både forfriskende og betimelig at Engaas kobler skolen til reproduksjon av kapitalistiske strukturer. Men spørsmålet er om ikke den medisin han foreskriver, likevel bidrar til å holde pasienten syk.
Problemet er i følge Engaas at vi «tvangsforer våre barn med … kunnskapshermetikk, på samme måte som man tvangsforer gjess … for å få gåselever», og at «barna blir sett på som objekter og ikke subjekter». I følge ham er det eneste fornuftige at skolen begynner å tilpasse seg elevene, ikke omvendt. Disse vendingene er velkjent for enhver som interesserer seg for radikal pedagogikk og vår nære historie; faktisk var skolekritikken Engaas bærer til torgs nærmest enerådende i samfunnskritisk pedagogisk litteratur på 1970- og deler av 80-tallet. Enhver som har sin utdannelse fra denne tiden er godt kjent med tesen om at elevene må være aktivt subjekt, ikke passivt objekt, og at undervisningen være både relevant og myndiggjørende for ikke å virke reproduserende og fremmedgjørende. Spørsmålet er likevel om dette er rett terapi for dagens samfunn, hvis det noen gang har vært det? For er det ikke mulig at pedagogikken Engaas skisserer, og som mange lærere faktisk har forsøkt å gjennomføre i norsk skole, heller har bidratt til å skape en type individer som ikke har som sitt fremste mål å gjøre noe som monner med kapitalismen?
Feilen som etter mitt syn begås i denne type radikal pedagogikk er at man betrakter elevene som ferdig utviklede subjekter, og gjør disse til en målestokk som skolen må tilpasse seg og gjøres relevant for. Men elever, barn, «er» ikke subjekter fra fødselen av, de blir det gjennom samfunnets danningsprosesser. Det er meningsløst å lete etter et romantisk «noe» hos barna, en subjektivitet som pedagogikken skal tilpasse seg. Hvis barn av i dag har et utgangspunkt med seg til skolen, så er det at de er potensielle forbrukere, dvs. objekter for kapitalismen. De er ikke ferdig dannet, verken som borgere eller noe annet. Skolen har et mandat til å påvirke elevene nettopp fordi den forvalter noe som elevene ikke kan hente fra seg selv – blant annet kunnskapstradisjoner og historie, som gir anledning til å få et større blikk på tingene.
Elevene må altså dannes og utdannes til noe, ikke bare til å bli seg selv, som frigjorte og skapende vesener. Skapende ut fra hva? «Frigjorthet» er etter mitt syn blitt en del av det kapitalistiske problemet, i form av selvopptatthet. En radikal politisk orientering oppstår derfor ikke ved å gjøre ungene til subjekt i sitt eget liv. Det må noe mer til, som bare institusjoner kan forvalte. Den politiske dimensjon i livet innebærer et alvor som etter mitt syn ikke kan reduseres til en kamp mellom barn og voksne, elever og lærere, om hvem som skal bestemme over hvem; den innebærer en mer gjennomgripende orientering omkring hva som er viktig her i livet. Slik sett er det på høy tid å gjeninnføre radikal politisk tenkning i den pedagogiske debatten, skjønt med nye premisser enn 1970-tallets antiautoritære subjektorientering. Jeg vil derfor takke Engaas for at han åpner for en diskusjon om hva en radikal pedagogikk må ta opp i seg i dag.
Ingerid S. Straume
Stipendiat ved Pedagogisk forskningsinstitutt, UiO