Du er her: Apollon > Fagområder > Språk og kultur > Historie >
Seks dager i august setter nærmere 4000 historikere fra hele kloden hverandre i stevne på Universitetet i Oslo. De skal blant annet drøfte sitt eget ansvar for bruk og misbruk av historien. Flere av bidragene
Tekst: Johan L. Tønnesson
For historikerne har makt: Historieskrivning innebærer alltid utvalg av hva som er verdt å skrive om – og en fortolkning. 1800- og 1900-tallets sterke vekt på nasjonal historieskrivning styrket utvilsomt nasjonalstaten. Historikerne kunne brukt sin makt annerledes, men ville ikke dermed sluppet unna den.
Historikerne bør også gis makt ved at deres vitenskapelige arbeider om fortiden tillegges større vekt enn amatørers påstander. Vi gleder oss over at historierevisjonisten David Irving tapte injuriesaken mot dem som kalte ham holocaustfornekter. Men gleden bør ikke inspirere til brenning av historievitenskapelig litteratur vi ikke liker. Irving er neppe noen ruvende historiker. Men ingen har nektet for at det i hans lange forfatterskap finnes vitenskapelig belagte påstander. Slike må møtes med vitenskapelig kritikk og kommentar, parallelt med at synspunktene hans nedkjempes.
Historikerne bør derimot ikke ha slik autoritær makt de blir til del når de allierer seg med herskerne, eller når de opphøyer seg selv til uimotsigelige profeter med rett til å diktere premissene for offentlig debatt. Georg Iggers, veteran innen historieskrivningens historie, uttrykker i sin artikkel en selvkritisk, men ikke selvutslettende, holdning på historikernes vegne.
Det lover godt.
[Publisert 01.02.2000 ]
Apollons leksikon