Apollon

• Siste 10 Forskningsartikler
• Grunnloven upresis under Tito
• Akademiets førstedame
• Gjør naturgassen mer miljøvennlig
• Individets frihet og menneskets ansvar
• Grenseløs kjærlighet i middelalder-Spania
• Bigamist mot sin vilje
• Måler vannkvaliteten med fossiler
• Adelens fråtsing på 1500-tallet
• Gift med to til seks menn
• Flerkoneri med kusiner og tremenninger
• Alle Forskningsartikler

Formidling: Møteplasser for mening

Tekst: Professor Per Thomas Andersen, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap

For ikke så lenge siden var jeg på gjensynsfest med gamleklassen fra folkeskolen. Vi hadde ikke sett hverandre på over 30 år. Derfor brukte vi mye tid på å fortelle hva vi drev med hver på vår kant. Jeg blir bestandig litt forlegen i slike sammenhenger. Så jeg sa at jeg hadde fått innendørs arbeid og at jeg var fornøyd. Men så var det Tobben fra vindusrekka; han fortalte en historie.

Han jobbet i Norges geografiske oppmåling. Før brukte de sommerhalvåret til å gjøre målinger i felten, sa han, og så satt de på kontor resten av året. Men alt hadde forandret seg. Nå brukte de bare satellittbilder. De kan zoome inn på et hvilket som helst geografisk punkt i verden. Han husket hvordan det var i starten da de tok satellittsystemet i bruk. En gang fikk han telefon fra en mann som ville bygge seg garasje i hagen på en adresse i Bærum. Tobben slo noen tastetrykk mens mannen var på tråden. Mannen spurte hvordan kravene var til avstand mellom bygninger og om det gjaldt spesielle regler for atkomstvei og innkjørsel. Tobben svarte og sa at du har god plass der. Det ble litt stille i den andre enden.

– Du må bare felle de to trærne borte ved sandkassen, sa Tobben.

– Ja, jo, han hadde nok tenkt det, kom det nølende fra mannen. Og så kunne ikke Tobben dy seg. Han sa:

– Husk nå bare på å flytte den røde Volvoen fra gårdsplassen før gravemaskinen kommer.

Nå ble det helt stille ganske lenge i den andre enden av røret. Men så kom det forsiktig og med antydning til angst i stemmen:

– Du, kan du se meg nå?

Vi lever i en globalisert satellitt-verden der det fins medier som gjør så godt som alt synlig og tilgjengelig allerede før noen har bedt om det. Dette setter helt nye betingelser for formidling og kommunikasjon. Det er ikke synliggjøring som er problemet i vår tid. Det er det usynlige som er utryddet. Formidlingens problem er overformidlingen. Synliggjøringens utfordring er at det er altfor mye å se.

Situasjonen er egentlig helt parallell til kunnskapssituasjonen i fagene. Det er ikke bare det vi ikke vet, som er en utfordring. Problemet er at det er for mye å vite. Det er ikke lenger mulig for et enkeltmenneske å beherske sitt fag. Mine forgjengere i nordisk litteratur, Edvard Beyer og Francis Bull, kunne ”alt”. I dag er kunsten å kunne alt blitt umulig. Fagpersoner må lære seg en annen kunst: Kunsten å kunne for lite. Det er en like vanskelig kunst. Mange takler den nye kunnskapssituasjonen ved å holde seg innenfor sitt eget kunnskapsfellesskap, der man verken trenger å legitimere, anvende eller formidle sine innsikter. Da kan man formodentlig mye; men man kan ikke kunsten å kunne for lite. Jeg tror kunsten å kunne for lite, blant annet består i å gjøre kunnskap overførbar og i evnen til å kombinere kunnskap. Det kan skje via teoridannelse, ved å utforske tverrvitenskapelige møtepunkter og ved å gjøre kunnskap generaliserbar på nivåer som sprenger de hermetiske kunnskapsrommene.

Formidling betyr i denne situasjonen noe langt mer enn å gjøre forskningsresultater synlige eller tilgjengelige for et allment publikum. Formidling kan ikke lenger skilles fra forskerens arbeid med å frembringe meningsproduserende kunnskap. Det er store formidlingsoppgaver innad i egne fag. I bunn og grunn tror jeg at synet på formidling må endres. Det beror på at oppfatningen av faglig mestring må forandres. Det er i dag lettere og lettere å øke mengden av prinsipielt tilgjengelig kunnskap. Men det er ofte vanskeligere og vanskeligere å tolke kunnskapens betydning for mennesker og samfunn. Og færre og færre bryr seg om å prøve. I mange fag regner man med at kunnskapsmengden fordobles hvert fjerde år; men de samme fagene spiller ofte en mindre og mindre rolle for andre enn dem som allerede er en del av forskningsfellesskapet.

Jeg tror det vil være klokt å begynne å bry seg om formidling i en ny betydning av ordet. Formidling er å skape møteplasser. Tradisjonelt betyr formidling å skape møteplasser mellom forskere og et allment publikum. Nå er det like nødvendig å skape møteplasser for ulike vitensområder for overhodet å gjøre kunnskap betydningsfull. Det må formidles mellom fag, det må formidles mellom helt ulike kunnskapsfelter, det må etableres formidlingsbaser for tverrvitenskapelig virksomhet, og det må formidles mellom ulike nivåer i våre egne liv, også forskernes liv. Dette vil også bidra til å forskyve universitetenes tradisjonelle syn på forholdet mellom forsker og et allment publikum. Forskerne er selv ikke mer enn interessert publikum i møtet med forskere fra andre fag. Det synlige gir ingen bestemt mening. Alt er som sagt prinsipielt synlig. Og derfor usynlig. Formidlingens oppgave er ikke bare å synliggjøre noe flest ganger på TV, men å skape møteplasser for mening.

Hvis vi tar på alvor at formidling handler om å skape møteplasser, er det min mening at det også kan få diskursive konsekvenser. Vi må åpne språket og de vitenskapelige genrene for møter. For møter mellom ulike kunnskapsfelter der vi både kan fremstå som spesialister og områder der vi selv er generalister. For møter mellom faglig analyse og nivåer der analysene gir mening til vår livsorientering. Dette er krevende og faglig risikofylt, blant annet fordi det på den ene siden krever at vi åpner for helt ny fagskriving – og på den andre siden må passe på ikke å gi slipp på kontroll over hva som er faglig kunnskap og hva som bare er allmenne synspunkter. Jeg tror at vi må eksperimentere med flere genre enn de to tradisjonelle i våre fag, avhandlingen og den vitenskapelige artikkel. Dessverre styres utviklingen i motsatt retning når vi nå alle skal belønnes for å holde oss til telleskrittsforskning. I alle andre deler av skriftkulturen foregår det genreeksperimenter, genreoverskridelser og endringer i retorisk praksis. Jeg tror ikke den akademiske fagskrift er et unntak som tjener på total genrekonservatisme.

Det er simpelthen ikke sant at det går an å skille klart mellom forskning og formidling, ikke nå lenger. Det fins former for innsikt – også faglig innsikt – som bare oppstår på møteplassene, det vil si i formidlingsrommene der kunstig atskilte fagfelter berører hverandre – og der enda kunstigere atskilte eksistensnivåer i våre liv kommer i meningsskapende kontakt. Formidling er ikke bare å gjøre allerede etablert kunnskap synlig. Formidling er å skape møteplasser for mening.

Teksten er en bearbeidet versjon av Per Thomas Andersens takketale da han ble tildelt formidlingsprisen til Det historisk-filosofiske fakultet for 2003

[Publisert 01.01.2004 ]

Apollons leksikon

Artikler knyttet til Personer

• Edvard Beyer
• Francis Bull

Artikler knyttet til Enheter

• Inst. for nordistikk og litteraturvit.

Hoved kategorier

• Fagområder
• Enheter
• Personer
• Artikkeltyper