Svinesundprosjektet

Svinesundprosjektet er Norges største arkeologiske steinalderutgravning og foretas av Universitetets Kulturhistoriske Museer (UKM) ved Universitetet i Oslo. Prosjektet vil gå over tre sesonger med arkeologiske utgravninger fra 2001 - 2003 og vil et år med etterarbeid.

Miljøverndepartementet vedtok den 20. april 1999 trasé for ny Ev 6 over Svinesund, Halden kommune, Østfold. Parsellen går fra Svingenskogen i nord til Svinesund/riksgrensen i sør. I 1991 og i 2000 registrerte arkeologene etter automatisk fredede kulturminner i den nye veitraséen. Det viste seg at området var særlig benyttet i steinalderen og det ble funnet 77 boplasser fra denne perioden. Det er planlagt at den nye Ev 6-parsellen skal stå ferdig allerede sommeren 2005 samtidig med markeringen av 100 års jubileet for unionsoppløsningen. Anleggstarten skjer i 2002. Før veien skal bygges må boplassene graves ut slik at arkeologene kan dokumentere og analysere funn, prøver og bosetningsmøster fra steinaldermenneskenes aktiviteter.

I mai 2001 startet arkeologer fra universitetet i Oslo utgravningen av til sammen 14 boplasser. 6 boplasser skal graves ut i år. I traséen arbeider 23 arkeologer med undersøke og dokumentere boplasser som blir ødelagt av den nye veien.

Prosjektet har flere hovedproblemstillinger. Vi ønsker å vite mer om samfunnene i steinalderen og hva som sto sentralt i livet til menneskene som levde ved Svinesund. Vårt samfunn er styrt av pengehensyn, men hva var det som styrte livet til menneskene i steinalderen?

Verdt å se

Skulpturen, som er fremstilt i kalkstein, ble funnet på boplass Torpum 9b (R 19b) og er tolket som en fremstilling av en stilisert kvinneskikkelse. På samme boplass er det også funnet flere nøstvetøkser. Ut fra denne konteksten antar man at skulpturen er ca. 8000 år gammel. Figurinen er med stor sannsynlighet fremstilt fra et fossilt hjerteskjell. Skjellet har åpnet seg noe når det døde og slam har kommet inn i skjellet. Dette slammet har senere dannet et kalksteinsavtrykk av skjellets indre. Langt senere har mennesker funnet det forsteinede skjellet og bearbeidet det for å få frem mer kvinnelige former. Flere bilder og mer om Venus fra Svinesund finner du her.

Steinstruktur og funnspredning som viser tufta på Torpum 13. Den yttre røde kotelinjen viser antagelig hvor veggene har stått. Tufta har vært benyttet som bosted for jegere og fangstfolk i siste del av eldre steinalder. Det er påvist noe brent beinmateriale på boplassen. Dette indikerer at jakt på bla. sjøfugl har vært en viktig del av aktiviteten for de som bodde her.

Innhold

Hvordan kan arkeologene vite noe om steinalderen?

Arkeologene får kunnskap om livet i forhistorien gjennom de sporene som menneskene har etterlatt seg i landskapet. Disse sporene er på den ene siden redskapene som menneskene brukte, og avfallet etter tilvirkning av disse. På den andre siden har fortidens mennesker etterlatt seg spor i grunnen, for eksempel rester etter hus og hytter, ildsteder, og søppelhauger. Redskapene til steinaldermenneskene blir noen ganger funnet av folk som arbeider i marka eller som er på tur. Når funnene sendes inn til museet, blir de viktige kilder til å utforske fortiden. Arkeologene drar også selv ut i marka og graver ut boplasser og graver. Utgravninger er den viktigste arkeologiske kilden til livet i steinalderen, fordi utvalget av gjenstander og spor som finnes er mye større og rikere enn når funnene kommer mer tilfeldig inn. Men selve utgravningen er bare en liten del av arbeidet med å bearbeide og tolke det arkeologiske kildematerialet. Mye mer tid må brukes etter utgravningen, for å viderebearbeide de rådata som framkommer i felt.

Oldsaker

Boplassene fra steinalderen graves vanligvis ut etter et koordinatsystem med rutenett på 50 X 50 cm og i lag på 10 cm. Massen som fjernes solles og funnene taes vare på i poser med plasseringen i rutenettet påskrevet. På denne måten vet arkeologene temmelig nøyaktig hvor på boplassen funnene er gjort. Dette danner grunnlag for å si noe om de ulike aktivitetene som har funnet sted på boplassen: Hvor de tilvirket sine redskaper, hvor de flådde og parterte jaktbyttet, lagde klær, hvor de lagde mat og så videre. Grunnen som blir gravd ut, blir nivellert, slik at bakkens helling og karakter kan gjenskapes på papiret eller i en datamaskin.

Slitespor

Ved å studere de framgravde redskapene under lupe er det mulig å si noe om hva slags materiale redskapene har vært brukt på. Slik kan arkeologene få en pekepinn på om for eksempel kniven de fant har vært brukt til bearbeidelse av tre eller skinn. Dette kan også gi arkeologene nyttig informasjon om struktureringen av boplassen.

Strukturer

Under torv/matjordslag finner arkeologene ofte spor i grunnen etter hytter, ildsteder, stolpehull, møddinger (søppel) og nedskjæringer i undergrunnen. Disse blir først målt og tegnet inn i flaten slik at man siden kan eksakt kan se hvor strukturen har ligget på boplassen. Etter at plasseringen er dokumentert blir strukturen snittet (oftest delt i to) og selve nedgravningen blir tegnet i profil. Ut i fra denne dokumentasjonen vurderes det hvorvidt en struktur er naturlig dannet (som f.eks. steinoptrekk og brente røtter) eller om det dreier seg om en menneskeskapt konstruksjon. Menneskeskapte strukturer inneholder ofte godt prøvemateriale i form av kull og makrofosiler. Strukturene ligger til grunn for å undersøke videre livet på boplassen. Når man graver ut i ruter og lag, kan det være vanskelig å få øye på de strukturene som ligger i grunnen. Disse kommer best fram når man fjerner matjord og torv over et større område. For å spare tid bruker arkeologene ofte en gravemaskin til dette arbeidet.

Fosfat

Når dyr og mennesker dør råtner opp avgir skjelettet fosfat som avsettes i grunnen.Ved hjelp av et jordborr som stikkes langt ned i grunnen kan arkeologene ta opp prøver som siden analyseres Der steinaldermenneskene har kastet fra seg mye bein, blir fosfatverdiene høye.Gjennom å måle hvor på boplassen det forekommer mye fosfat, prøver arkeologene å finne ut hvor beinene fra byttedyrene er kastet. Finner man store fosfatmengder på ett eller et fåtall steder på boplassen er det sannsynlig at man har funnet det stedet hvor avfallet ble kastet.

Jordprøver tas systematisk ut for å undersøke fosfatgehalten etter først å ha lagt ut et rutenett på boplassen.

Beinanalyser

På Østlandet er jordsmonnet ofte surt og utvaskingen i grunnen er sterk. Av organisk materiale er det bare kull og brente bein som blir bevart i noen særlig grad. De brente beina kan analyseres av en zoolog. Arkeologene kan da få vite hva slags dyr beinene stammer fra og hvilken del av dyret som er funnet. Dette er viktig informasjon om hva menneskene på boplassen levde av og hvilke dyr de jaktet på.

Makrofossiler

Finner arkeologene ildsteder eller andre nedskjæringer i grunnen, blir det tatt inn jordprøver fra disse strukturene. Jorden blir silt gjennom fine såld, eller flottert. Forkullede frø og planterester kan i heldige tilfeller framkomme ved slike analyser. Disse sier noe om hvilke typer planter som ble brukt til mat, klær, medisiner etc.

Pollenanalyser

Ved å ta ut boresøyler av myrer i nærheten av boplassene som graves ut, kan vegetasjonshistorien rekonstrueres. Dette sier noe om hvordan landskapet så ut da boplassene var i bruk. Flora og fauna og med det hva som kunne jaktes og samles inn, kan på denne måten skisseres. Særlig jordbrukspollen gir en god pekepinn på hva steialdermenneskene levde av og hvordan de utnyttet omgivelsene sine.

Datering

Mange lurer på hvordan arkeologene greier å datere funnene og boplassene fra steinalderen. De tre vanligste måtene for datering er å se på oldsakenes type og karakter, 14C-datering og strandlinjedatering.

Gjenstandsdatering

Siden tidlig på 1800-tallet har arkeologer i Skandinavia jobbet systematisk med å etablere kronologier for oldsakene fra forhistorien. De har funnet ut i hvilken tidsrekkefølge de ulike oldsakene opptrer og hvilke typer som er samtidig. Når man under utgravning finner en bestemt type gjenstand, eller en bestemt kombinasjon av gjenstander, kan man dermed også si noe om hvor gammel den eller de er.

14C

Finner arkeologene kull i forbindelse med de framgravde strukturene i grunnen, blir kullet renset og sendt til et laboratorium som måler innholdet av den radioaktive 14C-isotopen. Mengden 14C i prøven sier noe om hvor gammel strukturen er.

Strandlinjedatering

Under siste istid presset den store innlandsisen Norge ned. Da isen trakk seg tilbake og forsvant for omlag 12 000 år siden, sto havet enkelte steder 220 meter høyere enn det gjør i dag, fordi landet var presset så langt ned av isen. Men da isen var borte begynte landet å stige igjen. Geologer, pollenanalytikere og arkeologer har samarbeidet om å kartlegge landehevningen etter siste istid i Norge og for flere deler av landet er det utarbeidet en kurve som viser hvor høyt havet sto til de forskjellige tiden av forhistorien.

Steinalderen

I Norge regner vi steinalderen fra slutten av siste istid og fram til bronsealderens begynnelse. Dette tilsvarer perioden fra 10 000 til 1800 f.Kr. Steinalderen er dermed den lengste perioden i Norgeshistorien. Tenker vi oss at hele norgeshistorien er en klokkeskive, har det vært steinalder i landet fra klokken tolv til klokken åtte!

Selv om steinalderen er den lengste perioden av norgeshistorien, er den også den dårligst kjente og minst utforskede. Grunnen til det har delvis med kildetilfanget å gjøre: Kun de aller mest bestandige ting er bevart, som bergart, flint og brente bein. Fra yngre perioder er kildetilfanget rikere og det er lettere å gi detaljerte fortolkninger av hva som skjedde. Men grunnen til at så lite arbeid er gjort med steinalderen i Norge har nok også å gjøre med at historieforskningen i Norge jevnt over har vært mest opptatt av å forstå hvordan vår tid og vårt samfunn ble til. Steinalderen virker fjern og uaktuell for dette perspektivet. Ingen store menn og kvinner profilerer seg og ingen hendelser eller situasjoner peker seg mer ut enn andre. Men det er nettopp dette som også er steinalderens styrke. Kildematerialet fra steinalderen viser oss samfunnslivet på en allmenn måte, der de generelle trendene og de store linjene trer klart fram. Fokus rettes mot mennesket som samfunnsborger per se og ikke på oss selv som norske eller som etterkommere av framstående personer og slekter. For samfunnsvitenskapen er det de allmenne tendensene i samfunnet som har primær interesse. Men også for oss som lekfolk har steinalderen sin verdi, for den forteller oss om at også Norge har en eksotisk fortid og en ukjent historie, da alt det vi i dag tar for gitt var helt annerledes organisert og sedvanen var en fullstendig annen.

Steinalderen på Østlandet

Steinalderen deles gjerne i to, en eldre steinalder der folk levde utelukkende av jakt, fiske og sanking, og en yngre steinalder der disse aktivitetene fremdeles er viktige for dietten, men der også jordbruket gjør seg mer eller mindre gjeldende. For enkelhets skyld kan vi kalle de to periodene for jegersteinalder og bondesteinalder. Overgangen mellom jegersteinalder og bondesteinalder er ca. 4000 f.Kr. På denne tiden er det svake spor etter jordbruk langs Oslofjorden, ikke minst i Østfold.

Eldre steinalder deles opp i fire underperioder ved Oslofjorden. Den første delen kalles fosnafasen, etter en boplass fra Nordvestlandet, og representerer den eldste bosetningen i regionen. Dette er spor etter et svært mobilt samfunn. Menneskene har reist over store avstander og redskapene er like over store deler av Skandinavia. Også naturen var i stor forandring på denne tiden. Landet steg raskt og klimaet utviklet seg fra kald, arktisk natur, til varmere og tørrere forhold. Den neste fasen kan kalles Tørkoppfasen, etter en boplass fra Idd i Østfold. På denne tiden ser menneskene ut til å bli noe mindre mobile enn i perioden før, men de beveget seg fremdeles over relativt store områder. Klimaet er på denne tiden varmt og tørt. Den påfølgende fasen kalles Nøstvetfasen og er den mest funnrike fasen fra eldre steinalder. I Nøstvetfasen blir menneskene relativt stedegne og det utvikles klare regionale særtrekk i redskapsinventaret. Klimaet er varmt og fuktig. Eldre steinalder avsluttes med Tverrpilfasen. Fasen har fått sitt navn etter den pilspisstypen som er mest karakteristisk for perioden, nemlig tverrpilspissen. Klimaet er som i perioden før. Gjennom hele eldre steinalderen er det et karakteristisk trekk at de fleste funnene stammer fra de gamle kystområdene.

Det ser ut til at tyngdepunktet av befolkningen har bodd ved havet. Havet er et meget rikt spiskammers, slik at folk som bor ved sjøen aldri trenger å sulte. Havet og de store elvene var også den foretrukne transportåren. Menneskene har forflyttet seg med båter, både fordi det var vanskelig å ta seg fram over land og fordi man med en båt kan få med seg langt mer utstyr uten å måtte slite. Et annet karakteristisk trekk ved eldre steinalder er at funnene tyder på at folk i større og større grad blir mer bofaste.

Samfunnene i steinalderen

Hvordan var samfunnene i eldre steinalder organisert?

Boplassene forteller arkeologene en god del om samfunnet. Men for å gi et mer fyldig bilde av hvordan livet kan ha vært, har mange arkeologer studert hvordan jegere og sankere som har levd i nær fortid (etnografi). Mange er kritiske til å overføre samfunnslivet til disse menneskene til funnene fra steinalderen, blant annet fordi de mener at det viser kulturelt hovmod å likestille disse menneskenes liv med steinaldermenneskenes, bare fordi begge grupper driver jakt og fangst. Andre mener derimot at samfunn som lever av jakt og fangst stilles ovenfor utfordringer og finner løsninger på problemer som har store likheter, uansett tid og sted. De forsvarer derfor bruken av modeller for samfunnsorganisering hentet fra etnografien. De fleste forskerne enes om at steinalderens ulike samfunn i Norge må ha vært småskalasamfunn, med en form for stamme- eller hordeorganisasjon. En viktig observasjon fra etnografien er at vår populære forestilling av livet hos jegere og sankere som primitivt, rått og preget av nød, er alt for unyansert og etnosentrisk. Disse samfunnene har innviklet sosial organisering, der for eksempel slektskapssystemet og kosmologien er langt mer avansert og rik enn i vårt samfunn. Enkelte forskere karakteriserer disse samfunnene som naturlige overflodssamfunn, der man brukte liten tid på å skaffe seg nok mat for å overleve og der tvang og påbud var langt mindre utpreget enn i vårt samfunn. De fleste mennesker i dagens Norge må bruke åtte timer daglig for å tjene nok penger til å overleve. For mange jegere og sankere er én til to timer nok. Livet i steinalderen i Østfold har nok også bydd menneskene på overflod av mat, og i langt større grad enn i vårt samfunn har slitet for å overleve materielt vært en fjern mare. Det sikkerhetsnettet og velferdsordningene som vi i dag omgir oss med har imidlertid ikke vært tilstedeværende, så selv om de levde i en rik verden, var skillene mellom liv og død langt svakere enn i vårt samfunn.

Menneskene i steinalderen

Mange forestiller seg steinaldermennesket som en skinnkledd mann med klubbe, som bor i en hule. Som fysisk type framstilles de som neandertalere med svært knoklete ansikter, flate panner, lange bakhoder og lut holdning. Funn av menneskeskjeletter fra steinalderen i Norge, Sverige og Danmark viser imidlertid at menneskene i eldre steinalder i Norge var av akkurat samme fysiske type som dagens nordmenn. De har nok vært kledd i skinn, men funn av smykker og draktpynt viser at klærne har vært fint forseggjort. Det er kjent flere hytter fra eldre steinalder som viser at folk bodde komfortabelt med tak over hode, brisker og gulv av tre eller bark.

Svinesundprosjektet 2001

Svinesundprosjektet skal i år grave ut 6 boplasser som alle er fra eldre steinalder. På grunn av ispresset etter siste istid var Svinesundområdet havbunn da de første menneskene kom, men fra tørkopfasen og framover er det registrert boplassfunn. Boplassene som skal graves ut i år er fra slutten av tørkopfasen eller begynnelsen av nøstvetfasen, fra nøstvetfasen og fra tverrpilfasen. Boplassene vil dermed gi et godt bilde av livet i eldre steinalder i søndre Østfold.

I eldre steinalder var Svinesundområdet en øy. Boplassene ligger langs de gamle strandlinjene, i lune viker, ved fjordarmer og på øyer og nes. Området har vært besøkt gjentatte ganger gjennom steinalderen og arkeologene lurer på hvorfor Svinesundøya var et så populært bosetningsområde. Vi håper at undersøkelsene kan kaste et klarere lys over dette spørsmålet. Vi håper også at dette kan vise oss hva som var viktig for menneskene i steinalderen og om Svinesundøya hadde en spesiell betydning for menneskene i denne perioden.

Undersøkelsene tar sikte på å forstå hvordan livet på boplassene var ordnet. De forskjellige aktivitetsområdene skal kartlegges og vi håper å finne spor etter hytter eller teltkonstruksjoner som de har hatt som boliger. Vi vil kartlegge hvilke forskjellige boplasstyper som er tilstede ved Svinesund og hvordan de ulike boplasstypene står i relasjon til hverandre: Er det, for eksempel, slik at menneskene ved Svinesund har hatt én basisboplass, som har vært deres hovedtilholdssted? Kan en del av de mindre boplassene være spesialiserte boplasser for jakt og fiske? Er det noen utvikling i boplassorganiseringen over tid?

Livet i steinalderen blir ofte framstilt som et ervervsliv. Arbeidet med å skaffe mat og lage redskaper til å skaffe mat med, har vært de gjøremålene som forskningen i hovedsak har undersøkt. Men det er ikke sikkert at akkurat disse aktivitetene var de viktigste for menneskene i steinalderen. Det er tvert i mot grunn til å tro at mindre deler av livet ble brukt til jakt, fiske og sanking, enn mange andre aktiviteter. Området var rikt på mat, slik at det var lett å skaffe seg føde. Svinesundprosjektet ønsker å finne ut hva som integrerte samfunnslivet ved Svinesund. Hvor begrov de sine døde og under hvilke omstendigheter? Hvem var deres samhandlingspartnere og hva var gjenstand for disse menneskenes attrå?

Kart over området før og nå

Kartene er fremstilt ved hjelp av GIS programmet Arcview 3.2a. Ulike karttema som f.eks. høydekoter, vannveier, markslag, veier og hus blir i dette programmet sammenstilt til et digitalt kartgrunnlag. Dette digitale kartgrunnlaget skiller seg ikke vesentlig fra et vanlig kartgrunnlag og har ikke noen nevneverdig større nøyaktighet. Fordelen med et digitalt kartgrunnlag er imidlertid at man selv enkelt kan velge hvilken informasjon man ønsker å ha med på kartet. Denne muligheten gjør Arcview, som benytter digital kartinformasjon, godt egnet til bruk som analyseverktøy for arkeologer og andre som driver landskapsanalyse.

Området for de arkeologiske utgravningene var i store deler av steinalderen en øy og nærmeste fastland mot det som i dag er Norge var over 1,5 km unna. Sydover mot dagens Sverige var avstanden til fastlandet mindre.

Kartet over viser hvordan "Svinesundøya" ligger i forhold til omlandet i dag. Kartet er kuttet i sør ved svenskegrensen. Grønne områder angir utmarksområder mens gule indikerer innmark.

De tredimensjonale kartene er fremstilt ved hjelp av Arcview 3.2a og Arcview 3D analyst. Ved siste istids slutt begynte landhevningen. Det vil si at store deler av de områdene som i dag er fastland kun var synlige som små øyer. Lyse områder markerer høytliggende områder mens mørkegrønne viser lavtliggende områder. Blå farge indikerer havnivået. Fargene sier ingenting om vegetasjon i området i samtiden.

Kartet viser kystlinja slik den så ut med en vannstand på ca. 45 m over dagens nivå. "Svinesundøya" er markert med en sirkel og er blåst opp i en større skala på kartet under.

Kartet er orientert nord - sør og viser topografien i undersøkelsesområdet slik det har sett ut med et havnivå på ca. 45 m. Dette er ca. 3 m høyere enn det vannstanden er på kartet under og viser følgelig en noe eldre situasjon. Sirkelen markerer fjordens utstrekningen på 3D kartet under. Som det fremgår av kartet sto havet da så høyt at området besto av to øyer og var ikke endel av fastlandet.

Fjorden, som ligger sentralt i undersøkelsesområdet, og de arkeologiske funnene indikerer at den har vært et ettertraktet bosetningsområde . siden en her har hatt ly for værog vind og samtidig gitt gode muligheter for fiske og fangst. Fjorden dekket bla. det området hvor Svinesundshaven ligger i dag.

Bildet viser kystlinjen slik den så ut for ca. 8000 år siden da havflaten etter dagens mål lå på ca. 42 m.o.h. "Bildet" er tatt fra toppen av Børsås og vi ser sør-vestover. De røde feltene på andre siden av fjorden viser hvor man har funnet steinalderbosetning. På denne siden av fjorden markerer feltene hvor i terrenget man har foretatt maskinell prøvesjakting og funnet bosetningsspor fra stein- og bronsealder.

Strandlinjeforskyvninger i forhold til steinalderens boplassallokeringer

Ved siste istids slutt begynte landmassene sakte å heve seg (noe de fortsatt gjør den dag i dag). Dette førte til at havnivået gradvis sank og at mer og mer land potensielt kunne benyttes som boplasser. Geologene har utarbeidet strandforskyvningskurver som viser hvor høyt havet sto på ulike tidspunkt.

Tradisjonelt regner arkeologene med at boplassene i kystnære strøk var strandbundne i eldre steinalder (jeger og samler steinalderen). Strandforskyvningene benyttes som en indikator på hvor gammelt det arkeologiske materialet kan være. Ingen boplasser er yngre enn det strandlinjeforskyvningene indikerer siden boplassene da ville ha ligget under vann. De eldste boplassene ligger følgelig høyest over dagens havnivå.

De arkeologiske undersøkelsene ved Svinesundsprosjektet i 2001 undersøker boplasser som i dag ligger mellom 35 og 55 meter over havet.

Modellen under er basert på en strandforskyvningskurve for søndre Østfold utarbeidet av Rolf Sørensen (1999) og er orientert mot nord. Til høyre ligger Børsås, og Stensrød til venstre Røssefjella. I dalbunnen ligger området som i dag heter Svinesundhagen.

Steinalderboplasser fra eldre steinalder ligger svært ofte ved de gamle strandlinjene. Det betyr at boplasser som da de var i bruk lå helt i vannkanten i dag ligger langt inne i landet, høyt over dagens havnivå. Kjenner man strandlinjeforskyvningen, kan man benytte denne til å datere boplassene, om man da forutsetter at de lå ved den gamle strandlinjen. Alle disse forskjellige teknikkene og analysene, samt en del som ikke er nevnt her ligger til grunn for vår viten om steinalderen.

(Denne animasjonen kan ta lang tid å laste ned.) Animasjonen viser standlinjeforskyvningene i området hvor utgravningene foregår.

Helt i høyre kant av animasjonen blir modellen unøyaktig (ser ut som en tilnærmet loddrett flate). Dette skyldes at området har fått et heller ublidt møte med "saksa" under tilretteleggelsen. Øvrige deler av modellen er korrekt.

Resultater fra utgravningen sommeren 2003

Resultater fra utgravningen sommeren 2002

Resultater fra utgravningen sommeren 2001

Prosjektstab

Dr. philos. Håkon Glørstad, Arkeolog, Prosjektleder. Overordnet ansvar for prosjektet og sluttrapporten i sin helhet. Han har ansvar for utgravning av boplassen Torpum 10.	Ola Rønne, Arkeolog, Prosjektmedarbeider. Ola er ansvarlig for flateavdekningsdelen av prosjektet på boplassene Torpum 9a (R19) og Stensrudjordet, samt innsamling av naturvitenskaplig prøvemateriale. Han arbeider også med formidling.
Per Erik Gjesvold, Arkeolog, Prosjektmedarbeider. Dataansvarlig. Ansvar for innmåling, dokumentasjon, landskapsmodellering, dataflyt, databaser og nettsider.	Anne Dahl-Olsen, Arkeolog, Prosjektsekretær. Anne har ansvaret for mye av administrasjonen ved prosjektet, og sørger for å holde orden på oss. Hun tar også aktivt del i feltarbeidet når anledningen byr seg.
Lasse Jaksland, Arkeolog, Feltleder. Leder utgravningene av boplassene Berget 1 (R1) og Torpum 13 Torpum 14 (R30) og Rørbekk 1. Lasse er spesialist på steinteknologi og forsker på Nøstvetkulturen.	Vanja Tørhaug, Arkeolog, Feltleder. Leder utgravningene av boplassene Berget 2 (S45) og Torpum 9b (R19B). Vanja har arbeidet med boplasser fra eldre- og yngre steinalder.
Kristine B. Johansen, Arkeolog, Feltleder med ansvar for utgravningene av boplassene Torpum 8 (R15). Torpum 1, Torpum 2 og Torpum 3. Kristine har arbeidet med steinalderen i Østfold.