Endelig går det an å snakke om oppdragelse og danning
igjen. Dette er begreper vi nesten ikke har brukt eller støtt på i de siste
tiårene.
Det er flere grunner til dette.
For det første:
Å peke ut en retning for oppdragelse og danning i vår tid er vanskelig. Vi vet
ikke lenger hva vi skal tro på, og flere stemmer enn før kommer til uttrykk.
Skråsikkerhetens tid er forbi, og det kulturelle mangfoldet øker. Spørsmålet er
kanskje snarere: Bør det være noen retning – for ikke å si mål? I så måte er
begrepene forskjellige – oppdragelse krever mål og retning på en annen måte enn
danning.
For det andre:
Angsten for utidig påvirkning er stor. Vi er merket av vår nære fortid –
strømningene på 1900-tallet som bar indoktrineringen i seg, enten den var
politisk eller religiøs. Dette var ismenes tid, og overgrepene som fulgte i
deres kjølvann, sitter i oss som tunge traumer – og angst for enhver utøvelse av
autoritet.
For det tredje:
Markedskreftene trekker i retning av nytte som alle tings målestokk, enten det
gjelder tekniske nyvinninger, økonomisk vekst, helsemessig forbedring eller
materiell velstand. Kulturell og etisk refleksjon er trengt i bakgrunnen.
Kanskje gjelder dette også i skole og utdanning. I Kunnskapsløftet er
kompetansemålene overordnet, i høyere utdanning vinner de kvantitative målene
terreng.
Da er det jo merkelig at interessen for oppdragelse og danning blomstrer opp –
når konjunkturene peker i motsatt retning? Er oppblomstringen bare et
nisjefenomen – et uttrykk for at noen er lei av all denne verdiforvirring, kaster
av seg de gamle traumene, vil ta et oppgjør med dagens letthet og sette en ny
dagsorden? Eller er det selve trenden som er i ferd med å snu, aner vi et
konjunkturskifte? Vrimler det ikke av utfordringer som krever nye grep om
opplæring og utdanning? Men så spørs det: Hva innebærer dette, hvor fører det
hen? Reaksjonen kan også bli reaksjonær.
Dermed antyder vi hva som er hovedproblemet: Enhver form for oppdragelse og
danning innebærer en risiko for at begrepet blir tatt til inntekt for
vikarierende interesser, for motiver som ikke er etisk eller samfunnsmessig
begrunnet, men som springer ut fra snevre egeninteresser og leder til ren
maktutøvelse eller en kynisk praksis der noen vil forme andre ut fra helt
bestemte oppfatninger og på helt bestemte måter. Men denne faren må ikke hindre
oss i å rette søkelyset mot oppdragelse og danning.
Ikke alle språk skiller mellom de to begrepene. På tysk brukes uttrykket Bildung
om danning og på svensk bildning, som vel er å oppfatte som overbegreper, men
begge språk har også uttrykk for oppdragelse (tysk:erziehung, svensk: fostran).
Engelsk har ikke klare ord for noen av begrepene, og en må gripe til sammensatte
uttrykk for å nærme seg de samme fenomenene. ”Civic education” er det kanskje
det nærmeste vi kommer.
Det er avgjørende å se de to begrepene i sammenheng. Oppdragelse kommer forut
for danning. Utgjør ikke oppdragelse en forutsetning for danning?
Oppdragelse og danning må være tidsaktuelle og framtidsrettede begreper; vi kan
ikke nøye oss med å børste støvet av en gammel tradisjon, men må rekonstruere
idealene slik at de blir drivende krefter i samfunnsmessig omforming og
kulturell fornyelse.
Så til selve seminaret:
Håpet er å kunne etablere en tradisjon med et årlig seminar på Røros –
”Rørosseminaret” – der spørsmål i tilknytning til oppdragelse og danning står på
dagsordenen, med deltakere fra hele Norden. Det første seminaret (nå i mai 2008) retter søkelyset mot ”vår tids alvor”. Verden
av i dag er preget av flere urovekkende trekk: miljøproblemer, urettferdighet,
kulturkonflikter og en stadig økende økonomisk konkurranse.
Må ikke dette få konsekvenser for hva vi legger i begreper som oppdragelse og
danning? Krever ikke alvoret i vår tid et løft når det gjelder disse oppgavene?
Seminaret skal invitere til samfunnsdebatt, og derfor ønsker vi bred
oppmerksomhet og deltakelse. Seminaret er åpent for alle, men den primære målgruppen er de som
arbeider innenfor opplæring og utdanning.
Per Bjørn Foros, førsteamanuensis
Høgskolen i Sør-Trøndelag
leder av programkomiteen