MENY

IMO-logg

Svarte du ja på noen av disse spørsmåla vil du være godt rusta til å lese denne reiseskildringa fra de olympiske matte-leker 2005.

(NB! Se opp for tørr og intern humor!)

MATTELANDSLAGET MOLAR

En beretning i syv dele nedtegnet af Jørgen Vold Rennemo og Henrik Sigstad i det Herrens år to tusinde fem.

DATO: Lørdag 9/7

Reisen er i gang. Det norske mattelandslaget befinner seg på Gardermoen lufthavn. Klokken er noe over åtte. En høytaler surrer i det fjerne. Folkene er trøtte, men dog ved godt mot. Det blir et litt vemodig farvel med moderlandet, men de får kjøpt elger, norske aviser og andre snurrepiperier for å ikke glemme det som en gang var deres hjemland. Forventningene til turen er store, Thomas ønsker for eksempel å frigjøre Tibet helt på egen hånd ved å provosere det kinesiske laget. Dalai Lama-blad ble innkjøpt.

Så tok de et fly (i overført betydning, de tok ikke bokstavelig (det vil si, de tok flyet bokstavelig, men ikke tok i bokstavelig forstand (slik er det altså å forstå (sitat Henrik (det vil si, Henrik siterer kongen (ikke den virkelige kongen, (kong Harald) men eventyrkongen på kassetten)))))).

På flyet hadde Henrik og Jørgen en interkulturell opplevelse med flyvertinnen: De lærte seg det nederlandske ordet potlood som både betyr blyant og tulling. Ordet havnet straks i reisens voksende sitatliste, sammen med Finns udødelige “Wass ist dass für etwas?” og “Wait a minute, my son!” (se Appendiks A, seksjon C4)

I Amsterdam hendte der intet der er værd at nævne.

De neste 11 timene gikk med til å fly over dammen. Her følger en oversikt over deltakernes gjøremål:

Gruppen ankom Mexico City klokka 1900, lykkelig uvitende om dramaet som snart skulle utspille seg.

Etter å ha fylt ut en håndfull skjemaer, kommer vi oss greit gjennom passkontrollen. Vi beveger oss i retning bagasjebåndet. Plutselig kjenner David kaldsvetten presse seg på. “Warum habe ich solche Angst?” tenker han. -Wait a minute, my son! David tar en rutinemessig opptelling. En, to (dette går unna), tre, fire, spille på lire, tenker han. Fem... Noe er galt. Lynraskt slår problemløsningsmotoren inn. Han setter opp en kalkyle og finner ut at det hele koker ned til tre tilfeller.

A kan lett elimineres; han gjør det. B er trivielt. Altså står vi igjen med C som eneste mulige løsning. ?

“Dette var ikke så vanskelig,” tenker David. De andre merker den trykkede stemningen, og med ett hører de Aslans halvkvalte skrik i det fjerne. En mexicansk politimann sleper ham inn en dør. David stormer etter for å forhandle om guttens liv. Resten av laget blir stående igjen, tause. De kjenner frykten stikke i albuen.

Tiden går.

Flere teorier blir framsatt. Pessimistene tror at Aslan vil bli skutt ved daggry. Det går rykter om bruk av flammekastere bak lukkede dører (intern).

Det viste seg imidlertid raskt at problemet besto i dårlig kommunikasjon og en uerfaren passkontrollør. Så reiste hele laget inn til storbyen og småluksushotellet Ritz.

DATO: Søndag 10/7

8.00: Første tegn til liv på rom 427. Det overivrige vaskepersonalet buser inn i ekstrem vaskeiver. Heldigvis ble situasjonen rakt brakt under kontroll ved hjelp av kroppsspråk og heftig ¡NO, NO!.

Halvannen time senere tusler det jetlagde laget ned til sitt første møte med det meksikanske kjøkken. Henrik tenker, naiv som han er, “hmmm.. deilig lasagne” og lesser på, trass i Aslans desperate forsøk på å advare. Det viste seg nemlig å være en krydderrett kokt i djevelens forgård, som satte smaksorganene hans ut av spill for ett døgns tid.

I dag var den store sightseeing-dagen! Først på programmet stod antropologisk museum. Der var det mye moro og festligheter. Blant annet det som av kjennere kalles svære steinstatuer. På den overfylte t-banen tilbake knyttet David internasjonale bånd med en lokal helt. Han fikk en CD med det som hørtes ut som “Absolute beach party mexicana 2005 remix”.

Et annet nevneverdig besøk den dagen var Amerikas eldste katedral. Vi gjennomførte også en kulturhistorisk reise bakover i tid, da vi ble vitne til en eldgammel krigsdans framført til fengende mayarytmer.

Siden tidenes morgen har det norske IMO-laget vært stolte bærere av gode kortspilltradisjoner. Visdommen bringes videre fra generasjon til generasjon. Spillene fungerer som tidsfordriv og sosial isbryter, så vel som at de markerer et trygt punkt i en ellers så kaotisk OL-hverdag. Veteranene på laget var innstilt på at dette ville gå bra også i år. Men denne gangen skulle ikke tingene gå som planlagt...

Allerede på treningsleiren merket de at noe var i uorden. Det var Thomas som skulle vise seg å være uromomentet. I begynnelsen var han unnvikende da det kom tilbud om et spill. De andre antok at dette bare skyldtes litt normal trøtthet. Problemet skulle vise seg å stikke mye dypere enn som så. Da han etter hvert ble konfrontert med sin avsky for kort, kom det fram at dette var noe som rørte ved hans mest grunnleggende etiske prinsipper. Disse prinsippene satt så dypt at verken bestikkelser eller trusler kunne rokke ved dem. Det bygde seg opp en konflikt mellom partene; en konflikt som kulminerte nettopp denne kvelden.

Det hele begynte med litt uskyldig SET-spilling på hotellrommet. Thomas var igjen den tause tilskuer. Forsiktig prøvde Jørgen og Henrik å lirke ham med på en runde, hvilket førte til at den samme gamle prinsippdiskusjonen blusset opp igjen. Situasjonen tilspisset seg. Da diskusjonene ble mer pågående både fysisk og verbalt, og kort nærmest ble stukket opp i ansiktet til Thomas, fikk han et panikkanfall og styrtet livredd mot utgangen. Etter en heftig jakt rundt i hotellets ganger oppsto en gisselsituasjon. Thomas hadde fått fatt i noen kort og holdt dem triumferende ut av vinduet i fjerde etasje. Så skjedde det utenkelige. Som den kortspillpsykopaten han er, gjorde han ord til handling og løsnet grepet, hvilket medførte en voldsom kaskade av flaksende SET-kort. Jørgen og Henrik ble brått alvorlige. Dette var ikke lenger en lek. De stirret målløse på kortene som lå strødd utover hotellets bakgård. Fem kort manglet.

For å gjøre en lang historie kort, ble kortene vunnet tilbake etter en hasardiøs redningsaksjon som involverte fasadeklatring, forsering av forbudte områder, og nøye planlegging. Når enden er god, er allting godt, og mye tyder på at det fortsatt er håp for vår villfarne venn Thomas. Ryktet sier at han har ymtet frampå i en bisetning om mulig deltakelse i noe som kan ligne på kortspill bak lukkede dører. Vi gleder oss.

Det ble raskt klart at laget også hadde et annet seriøst problem. Matematikere flest er som kjent nokså lavmælte og beskjedne. Det norske laget var definitivt intet unntak i så måte. Jørgen mente at å være med dette laget var som å se på en tv hvor lyden sto alt for lavt på. Når to personer snakket sammen var det stor sannsynlighet for at en av dem enten hørte dårlig eller snakket for lavt. En vanlig samtale kunne gå noe sånt som dette:

-Auåtti gæ fire?
-Hæ?
-Ha’u fått ti’ oppga’e fire?
Litt taushet...et spørrende blikk
-Altså, jeg hører ikke hva du sier...
-Nei, bare glem det.
-HÆ?
Veivende armbevegelse og lett hoderisting
-Ok...

Et eksempel på hvor stort dette problemet er, er at det til og med har begynt å infiltrere lagets drømmer. Jørgen forttalte engasjert om drømmen om legen som kom hjem til han og fjernet ørevoksen.

DATO: Mandag 11/7

Denne dagen ble brukt til hovedsakelig regning og reising (regnereisen 2). Det var også denne dagen at Henrik bestemte seg for å bli mexicaner. Han stod foran speilet og kammet seg i lange seige drag. Og vips, så hadde han, i likhet med 90 % av mennene i Mexico City en skikkelig hundrepesos-sleik. Det slo ikke særlig an i gruppa.

I dag skulle laget dra videre til Mérida. En litt suspekt taxisjåfør fikk dem til flyplassen. Han var prinsipielt mot bruk av bilbelter og nektet å ta i mot betaling i nærheten av politifolk. Pussig...

På flyplassen traff de de belgiske og det argentinske laget. David fikk snakka fransk med den belgiske deputyen, mens de andre (unntatt Thomas) spilte SET. Vel, en av argentinerne spilte tilsynelatende et helt annet spill, der han satt og småtippa og ropte i vilden sky. Han var til gjengjeld i ekstase hver gang han fikk poeng, og ropte triumferende “Champion!”

På vei til flyet oppdaget Aslan at han holdt på å dø. Han blødde fra et åpent sår i fingeren. Det var blod overalt. Jørgen fant opptil flere flekker på t-skjorta si, og han ble ikke videre blid for det. Med nød og neppe klarte Aslan å holde liv i seg til blødningen stoppa av seg selv.

Og så reiste de videre. Det første de møtte i Mérida var et stort banner påskrevet ”Norway”. Har vi kommet til Norge igjen, undret Henrik. Heldigvis viste det seg å være deres kjære guide Ivàn. De kom seg uten problemer videre og fikk installert seg på mellom-luksus-hotellet ”El Conquistador”

DATO: Tirsdag 12/7

Stikkordet for dagen var game-room og åpningsseremoni. Det gikk mye i bordtennis. Aslan, Jørgen og Thomas viste seg å mestre dette godt, mens Henrik sikker er flink til andre ting. Aslan og Jørgen spilte 1-1. Første del av åpningsseremonien var en traurig opplevelse, med mye fine ord (dog flest spanske). Etter ordene kom vi til presentasjonene av lagene. Den går ut på at hvert lag blir ropt opp og vandrer over en scene. Det spilles musikk, og vises bilder fra landet. Det er vanlig å veive med flagg og vinke smilende til publikum.

Det norske laget derimot valgte i år en ny vri. De gikk etterhverandre, mens de bet hverandre i skjorteryggen. Dette ble middels godt mottatt av et halvsjokkert publikum. Etter dette var det spreke dansere som viste sine kunster i freske farger.

DATO: Onsdag 13/7 Første konkurransedag.

Vel tilbake på hotellet møtte det noe medtatte laget sin deputy David. Det viste seg da at de eneste komplette løsningene var Jørgen og Hildes på oppgave 2. Jørgen hadde gjort en fatal feil på enern (to punkter har jo aldri definert en sirkel, din idiot!). Etter å ha prøvd ut hotellets basseng tok alle tidlig kvelden med blandede følelser.

DATO: Torsdag 14/7 andre konkurransedag:

Dette var Ninas dag. Dagens eneste komplette løsning tilhørte henne, på oppgave fire. (en oppgave som Jørgen syntes var kvalmende enkel da han så løsningen). Det gikk også rykter om at hun også hadde løst seksern. Men, akk, de viste seg dessverre å være feilaktige. Jørgen var misfornøyd med dagens innsats og hadde en lengre diskusjon med Henrik om det gir mening å høre på sint musikk. Alle klarte forhåpentligvis å hanke inn noen enkeltpoeng.

Videre på dagen hadde laget en fin halvtimes bytur med Ivan (guiden). På denne turen tok Aslan sitt første spansk-kurs. [iosoi macho] under betydningen “jeg er macho” var dagens leksjon. Pussig nok virket det som en magnet på de lokale jentene. Laget var innom en del turistbutikker.Thomas følte at han ble prakket på en miniatyrpyramide og ergret seg stadig over kjøpet. En hastig regnskur gjorde at de tok første buss tilbake til hotellet før noen rakk å tenke seg om.

Men, dette var ikke bare en sorgens dag. For i kveld var det duket for årets første mafiarunde. Aslan huket tak i noen tilfeldige tyskere og spillet var i gang. Etter å ha synfart de tre første etasjene, fant vi til slutt også noen villige finner. Thomas gikk seg en kveldstur, mens de andre koste seg med beskyldninger, løgn og svik.

DATO: Fredag 15/7 første sightseeingdag

Det første laget gjorde i dag var å dra til mayastedet Dzibilchaltun og se på stein med skrift på. Det var også en liten pyramide der. Deretter fulgte turen til strandparadiset Progreso. Her bør nævnes at Jørgen var syk og hostet og nøs. (at han klarte å bli forskjøla i en tropeby som Merida kan lett framstå som en selvmotsigelse, men dette skyldes ganske enkeltdet altfor effektive klimaanlegget). På grunn av dette, ble ikke dagen den helt store for ham. De andre derimot visste å nyte det glade sommerværet. Aslan for eksempel satt i konstant matematisk konversasjon med de etter hvert nokså kjente tyskerne. Andre mer strandlige aktiviteter ble også utprøvd, men raskt forkastet. Jørgen fant seg til rette ved ett fire-på-rad-spill. (han spilte 1-2). Da solen nærmet seg slutten av sin dagsferd, vendte de alle snuten mot mer hjemlige trakter. Tilbake på hotellet kapitulerte Jørgen, mens de andre dro for å spille mafia med svenskene. Det bygde seg opp til et herlig bord.

DATO: Lørdag 16/7 sportsdagen

I dag var den store sportsdagen. Hele laget, unntatt syke Jørgen, troppet opp i byens park for fredelige tevlinger mot andre delegasjoner. Matematikernes skrantende fysikk ble kvestet i alle mulige slags øvelser. Blant de mer obskurde kan nevnes stammeklatring, megabasketball, fisking av plastender, bingo, terning, pilkasting og skyting. Lagets fotballfiasko ble lovt ikke nevnt her, men det skal understrekes at også svenskene og finnene deltok på det laget. Henrik brysket seg mot Aslan i to-manns-rugby, men måtte se seg grundig slått av bryterkjempen i en kamp som kan karakteriseres som lettere pinlig. Videre samlet laget seg til rekreasjon i svømmebassenget. Aslan og Henrik moret seg med diverse stup og krumspring. Aslan imponert med backflip fra tårnet. Slutten av denne lange parkdagen ble benyttet under matteltet me tyskerne da ettermiddagsskuren igjen slo til.

Hjemme på hotellet disponerte Jørgen sin dag. Det gikk mye i kanalen multicinema (cinema cinema cinema). Han hadde opplevd mye han ville fortelle da Henrik trådde inn dørgløtten. MC sendte de samme filmene tre ganger daglig og var sterkt preget av kjøkkenreklamer. Dermed kunne Jørgen fortelle om alt det som skjedde i filmene som da kom på tredje reprise, inkludert den spanske oversettelsen. Nyttige spanske fraser: ”dos mangos desmontables” (to avtagbare stekepannehåndtak), ”llama ahora!” (ring inn nå) og ”rayos!” (shit).

I dag fikk deltakerne vite om orkanen Emily. Emily hadde allerede gjort seg bemerket med å gjøre to rastafaris på Jamaica våte i håret. Og nå hadde den peila inn kursen mot stakkars Merida. Fra og med Søndag kveld ville det ikke være lov å bevege seg utenfor hotellets vegger. Kvelden gikk, ikke overraskende, med til mafia for å roe nervene.

DATO: Søndag 17/7 Den store indianerpyramidedagen

Laget, denne gang med verken Thomas eller Jørgen, skulle se på den berømte mayapyramiden i Chichèn Itzà. ”Chichèn Itzà er et av de aller mest kjente og best bevarte restene etter latinamrikas store indianerimperier. Mayariket strekte seg over hele Mexico, og mayaene var drevne byggherrer så vel som vitenskapsmenn og ikke minst matematikere. Chichen Itza ble bygd ca. 200 f.kr. og det som stod igjen denne dagen var et gedigent pyramidetempel, en basketballbane samt annen småstein.” Det som hendte på denne turen var først og fremst at Aslan perfeksjonerte spansken sin og lærte seg den kjente mexicanske nasjonaldansen. Han og guiden lærte seg grunnstegene av de lokale underholderne i en dans der hovedfokus er på balansering diverse kjøkkenutstyr på hodet. Alsan klarte seg utmerket. På bussen tilbake holdt guidene idolkonkurranse. Konkurransen startet med Aslans følelsesfulle framføring av en mexicansk kjærlighetslåt. Ellevil applaus! Det norske laget bidro også som helhet med en ufrivillige flerstemt versjon av ”forelska i lærern”. Polakkene derimot serverte en vulgær grovissang. (her kunne Aslan kjenne igjen alle favorittuttrykkene til hans polske brytercoach). Etter denne heftige bussturen vendte laget tilbake til de syke. Jørgen hadde sett tre nye filmer av varierende kvalitet.

Hotellet ble nå forberedt på orkanangrep. Samtlige vinduer ble teipet, døren barrikadert og lobbyen evakuert. Til og med takplatene ble tatt ned. Strømmen skulle stenges klokka seks. Ved overhengende farer skulle laget møte i første.

Men tross i alt dette tok de fleste matematikerne det hele med en god porsjon matematisk sinnsro, og det gikk ikke lenge før den ene mafiagjengen etter den andre blomstret opp. Det begynte å småruske litt i palmene og flere på laget mente at de neppe kunne komme fra dett med livet i behold. Klokken nærmet seg midnatt og orkanen var ventet med full styrke ved seks-tida. Mafiaspillet gikk i oppløsning av den nervøse stemninga, og det norkse laget gikk for å prøve å få en siste natts god søvn.

DATO: Mandag 18/7 Skjebnedagen

Jørgen og Henrik ligger og døser. Vinder uler utenfor. Jørgen ser på klokka. Den er åtte (?). De har overlevd orkanen!? Ville jubelscener bryter løs. Hvordan var dette mulig? Hotellet står som en påle i landskapet rundt, like stø som alltid. Men rundt omkring ser vi et kaos av falleferdig hus og søppel strødd omkring…

Heldigvis er også dette slik det pleier å være. Var alt dette med Emily bare en drøm, tenker Henrik. Ute er det bare en flau bris og intet spor som vitner om ødeleggelser. De står opp, de andre er også i live.

Guiden kan senere fortelle den heroiske fortellingen om hvordan katastrofen ble avverget. Emily hadde sluttet med sitt klare sinn å skåne Merida og verdens matteelite fra den sikre undergang. Brått hadde hun endret kurs og blodtørstig vendt ut i gulfen igjen.

Laget pustet lettet ut og tok fatt på dagens oppgaver. Første oppgave for Jørgen, Henrik og Thomas var å finne mat, i og med at frokosten hadde stengt for timer siden. Thomas ville som vanlig ha biff og gikk for å finne det. Jørgen og Henrik tok lunsj på det andre hotellet og ble sittende med det belgiske laget som de kjente fra 9/7:

Samtalen var innom mange temaer. For eksempel fant de ut hvor mye omfattende den belgiske skolematten var i forhold til den norske (trass i dette fikk Belgia kun litt over det dobbelte av nordmennene). Men viktigere var det at Jørgen og Henrik lærte at den nederlandske team-antnonsen-sangen har en tilhørende lek der fargen på klærne er vesentlig. Til slutt var de innpå et tema som tydeligvis var kjært for den gjenværende belgiern. Dette dreide seg om en to timer lang utgreiing om det politiske forholdet mellom den flamske og franske delen av Belgia. Maarten tilhørte de som ønsket deling av landet. Etter å ha blitt grundig innført om dette temaet vlagte Jørgen og Henrik og holde seg nøytrale inntil alle fakta lå på bordet.

Så var det på tide med avslutningsseremoni. En litt mindre langdrug og kjedsommelig affære enn åpningsseremonien. Det var mange som fikk gull, ikke minst Aslans gode venn tyskern Peter. Norge fikk ingen medaljer, men 3 personer ble omtalt på en hederlig måte.

Etter åpningsseremonien forsvant alle hemninger. En gjeng meksikanske musikere begynte å spille og hele verdens matteelite danset enn vill dans, med eller uten rytme. De matematiske dansene fortsatte til langt utover i de små timer. (det uforbederlige tyske laget holdt selvfølgelig på med sin allstedsnærværende matematikk).

Etter å ha danset seg mette på dansegulvet gikk det norske laget og satte seg på en benk. Der satt de og småpratet med guiden og hverandre mens natteluften dirret av følelser. Av fornemmelser om svunne tider inntil den siste ukes opplevelser. Gresshoppene sang et sentimentalt vers, og rundt dem spredte den slette asfalt seg i en dyp meditativ ro og varme. Et tidløst univers åpnet seg og hver og en fattet med ett hvor skjørt og vakkert dette livet er. Hvor uendelig store verdier det spilles om. To uforglemmelige uker hadde gått, to uker som skulle legge grunnlaget for noe nytt. For livet etter. De hadde lært mye, men nå var de trette. Sammen vandret de stille mot horisonten, mens vinden visker bort alle spor. En bil kommer drønnende forbi da denne historie slutter.

APPENDIX A

Seksjon C4

Sitater:

Finn (leader)

David (deputy)