Pick a bale o’cotton

Terje Amundsen, lektor ved Elverum videregående skole, loste mandag en intim forsamling trygt gjennom den afroamerikanske musikkens historie.

Clemet Askheim  14 septiembre 2004.

Han startet med slavenes første sanger, på den tiden da det var forbudt for svarte å overhodet ha instrumenter, fortsatte via den religiøst inspirerte sangen, balladene, blues, ragtime og endte opp med jazz med frontfiguren Louis Armstrong. Historien ble akkompagnert av en lytteeksempler.

 

«Betydningen av svart musikk, som soul, blues og jazz, kan knapt overvurderes», fastslo Amundsen tidlig.

Røttene til musikken slo rot med de første slavene og deres rytmiske og repeterende sanger. Sangene ble sunget for å gjøre arbeidet lettere på blant annet bomullsmarkene. Slaveeierne forsøkte tidlig å forby dette, men oppdaget at arbeidet gikk mer effektivt for seg når slavene fikk lov til å synge. Ettersom slaveriet ble forbudt og slavene dermed frie, fulgte nye problemer deres vei slik som kulturforskjeller og fremmedgjøring, samt vanskeligheter med å finne seg arbeid. Mange sørstatsslaver som nylig hadde fått sin frihet dro nordover for å søke arbeid, og slik spredte musikken seg nordover.

Blues blir karakterisert som de frigitte slavenes musikk og var i starten kjennetegnet av en fri form, før den klassiske tredelingen utviklet seg: Vers, vers, improvisert solo. De såkalte «blå toner» var noe nytt som ble kjent gjennom bluesen, noe som ikke fantes innenfor den europeiske skala. De velkjente ropene i mange blueslåter er et annet trekk som stammer fra afrikansk musikk. Publikum fikk høre sanger fra blant annet Blind Lemon Jefferson. Stilen var lenge dominert av menn, men kvinnene kom etter hvert. Ma Rainey regnes som den første kvinnelige bluesartist og vi fikk høre en av hennes senere innspillinger fra 30-tallet. Betty Smith, som Amundsen karakteriserte med stikkordene «gin og syltelabber», visstnok fordi hun skal ha vært svært glad i begge deler, var også representert blant musikkeksemplene.

Senere utviklet ragtime seg, den tidlige afroamerikanske musikkformen som ligger tettest opptil den europeiske. Scott Joplin strømmet ut i Kunstgalleriet Elvarheims lokaler, og mange hoder nikka i takt. Her var det mindre improvisasjon og mindre orkestre.

Man kommer vel ikke unna byen New Orleans i et slikt foredrag, senteret for den tidlige jazzen. Med impulser fra ragtime, blues, religiøs musikk og rytmisk sang, utvikla jazzen seg i denne byen. Med sine synkoperte og swingende rytmer ble det raskt en populær sjanger på Mississippis elvebåter. Artister som Buddy Bolden, King Oliver’s Kreol Jazzband, Bunk Johnson kjenner nok mange til, men det er nok Louis Armstrong som har blitt den aller største legenden. Amundsen kunne berette at Armstrong faktisk en rekke ganger spilte på slike elvebåter, og han avsluttet denne swingende seansen med å spille «St. Louis Blues» av mannen med posemunnen, som Armstrongs tilnavn Satchmo viser til.

What a wonderful world.