Frank Meyer, Utfordringer i det flerkulturelle Norge

Åpningsinnlegg på Sefia-konferansen Identitet og endring, 19.-20. september 2003, Høgskolen i Oslo. (1)

Først og fremst: Gratulerer med dagen, Tone og Inger! Det er dere som har utgjort og fortsatt utgjør den harde kjernen i videreutdanningstilbudet Flerkulturell forståelse ved Høgskolen i Oslo, som med denne konferansen/dette seminaret markerer sitt seksårsjubileum!

I denne lille innledningen vil jeg først ta opp de utfordringene som jeg ser for storsamfunnet, så for det kunnskapsproduserende og -formidlende samfunn (det vil si universitets- og høgskolesektoren) og så til slutt utfordringene som vi som enkeltindivider står overfor. Jeg vil legge til at noen av disse utfordringene kan virke banale å nevne her for denne forsamlingen fordi de er behandlet i utførlighet i studiet. Men selv om enkelte ting er banale, kan en ikke se bort fra å forholde seg til dem.

1. Utfordringer for storsamfunnet

Først altså til de utfordringene som jeg mener storsamfunnet står overfor. Det er fire enorme utfordringer vi bare kan takle på et overordnet samfunnsmessig nivå, slik at vi effektivt kan forebygge og motvirke marginalisering av mennesker på grunn av deres etniske, kulturelle og sosiale bakgrunn. Knut Kjeldstadli, som vil få overlevert stafettpinnen direkte fra meg, ønsket også å snakke om utfordringene i det flerkulturelle Norge, jeg har lest hans manuskript, og vet at jeg kan nøye meg med å nevne utfordringene for storsamfunnet i all korthet.

I. Det mest grunnleggende og langsiktige tiltak for å forebygge marginalisering er å utforme og drive en inkluderende utdanningspolitikk. Mennesker - både med og uten innvandrerbakgrunn - må gis den nødvendige støtten slik at de kan lykkes med utdanningen. Dette igjen er en forutsetning for at de kan konkurrere på arbeidsmarkedet, at de kan se sine sjanser i storsamfunnet og at de kan bidra til å forme og berike samfunnet. Det siste momentet her – at vi betrakter menneskene som ressurs og ikke som belastning for storsamfunnet, at vi ser mangfoldet som en investering i framtida - vil etter mitt skjønn ha en økende betydning i tida framover. Så mye om behovet for en inkluderende utdanningspolitikk – her som ellers er det bedre å forebygge enn å reparere.

II. Når mennesker først er marginalisert og uten jobb, kan sysselsettingstiltak være et middel for å få folk ut av marginale posisjoner. Viktige oppgaver er det ikke mangel på, når vi tenker på områder som for eksempel velferd og miljø! Arbeid til alle må være hovedparolen i denne sammenhengen. Som det heter i Aftenpostens artikkel "Eksplosivt i Wiens innvandrermiljøer" (2.9.2003) – "Jobb er det beste integreringsmiddel".

III. Videre er det viktig for innvandrere - akkurat som for nordmenn - å kunne påvirke forholdene de lever i. Derfor er det viktig at storsamfunnet satser på politisk integrering. Det er klart at mennesker med minoritetsbakgrunn bør få en sjanse til å være representert under drøftinger av alle spørsmål som gjelder dem. Og videre kan en tenke på politisk integrering ved å utvide deltakelse i de politiske valgene her i landet. For tiden er det mulig for innvandrere å delta i kommune- og fylkestingsvalg etter kort tid (jeg er faktisk litt usikker på om det er to eller tre år). Deltakelse i stortingsvalg er derimot knyttet til at en innehar norsk statsborgerskap. Norsk statsborgerskap forutsetter på sin side at en må ha oppholdt seg i Norge i sju år og oppfylle visse betingelser. Det som etter mitt skjønn vil være et godt inkluderende tiltak var at storsamfunnet gjorde det enklere for innvandrere å få norsk statsborgerskap, eller at deltakelse i stortingsvalg ble koplet til for eksempel fast opphold og arbeid i Norge i en kortere periode. Selv har jeg ikke stemmerett ved stortingsvalg, enda jeg har levd og arbeidet i Norge i sammenlagt 12 og sammenhengende sju år, har betalt skatten min, har min sønn og min familie her og ingen tanker om å bosette meg i annet land. Jeg synes det er urettferdig å være ekskludert fra stortingsvalgene.

IV. Den fjerde enorme utfordringen for storsamfunnet – som jeg bare vil nevne i stikkords form - er diskreminering og rasisme, som det gjelder å motvirke og bekjempe mer ettertrykkelig enn det skjer nå.

Så mye om utfordringene for storsamfunnet.

2. Profesjonalisering av kunnskapsproduksjon og -formidling

Den andre store bolken av utfordringer jeg ser har å gjøre med det Sefia og andre institusjoner i universitets- og høgskolesektoren gjør i det daglige, nemlig kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling. Som dere vet, har Tone og Inger – Sefia fantes ikke på den tiden - drevet videreutdanningen i Flerkulturell forståelse og uteksaminert alt i alt ca. 500 studenter, og da legger vi sammen studentene i Oslo og på Hamar. Videreutdanningstilbudet har vært en stor suksess, som vi vet fra student-, egen- og fremmedevalueringer.

Det som jeg betrakter som en enorm utfordring for oss og andre som driver med kunnskapsproduksjon og –formidling i forhold til det flerkulturelle samfunn, er utvidelse og fordypning av det vitenskapelig-systematiske moment i faget. Denne prosessen består av minst to oppgaver.

Den ene viktige oppgave vil være å få flerkulturelle, handlingsrettede og praksisrelaterte elementer inn i alle profesjonsutdanninger som tilbys ved norske høgskoler og universiteter. På denne måten vil en evne å bygge opp den nødvendige handlingskompetansen tidligere i profesjonsutdanningene og i umiddelbar sammenheng med at studenten utvikler sin profesjonsforståelse og gjør de første erfaringene med yrkespraksisen. Ved Sefia utvikler vi en mastergrad som vil ha studentaktive, profesjonsrelatere og praksisorienterte moduler som kan inngå i profesjonsutdanninger som for eksempel journalist-, politi- og sykepleieutdanningen. Jeg er i denne sammenhengen meget spent på å høre Elisabeth Eides foredrag om "Media og de andre" senere i dag som muligens vil gi meg en bedre forståelse av hvordan denne integreringen av flerkulturelle perspektiver i profesjonsutdanningen kan være fruktbar.

Den andre oppgaven, når det gjelder utvidelsen og fordypningen av faget, har å gjøre med at kunnskapsutviklingen om det flerkulturelle samfunn etter mitt skjønn ville ha godt av flere vitenskapelige kontroverser. Det jeg etterlyser er en enda sterkere faglig debatt omkring de begrepene, metodene og teoriene vi bruker. Jeg vil bare gi ett eksempel på begreper jeg ønsker meg mer problematisert, og dette eksempel er begrepet "identitet.

Dette eksemplet på hvordan vi muligens kan utvide og fordype faget vårt er likedan knyttet til å se på begrepsbruk, nemlig bruken av begrepet identitet. Seminaret har overskriften "Identitet og endring", og flere av dagens og morgendagens innledere fører begrepet identitet i tittelen, nemlig Knut Kjeldstadli, Thomas Hylland Eriksen, Jonas Otterbeck og Berit Thorbjørnsrud. Jeg antar at vi vil være vitne til en spennende, nødvendig, men muligens mer implisitt enn eksplisitt debatt omkring hva vi legger i ordet identitet. Jeg vil antyde noen retninger diskusjonen kan ta. Hos den sene Anthony Giddens, hos Ulrich Beck og Zygmunt Baumann tenkes identitet som et produkt av individets frie og bevisste valg. Giddens, Beck og Baumann er innflytelsesrike forskere og deltakere i samfunnsdebatter, og deres argumenter finner gjenklang i norske miljøer og hos norske forskere som diskuterer flerkulturelle spørsmål.(2) Personlig mener jeg at en slik tilnærming undervurderer primærsosialiseringens og den såkalte "tause kunnskapens" betydning for indivitets følelser, tanker og handlinger, samtidig som det overvurderer individets evne til å være seg bevisst alt det det foretar seg.(3)

Videre vil det bli interessant å høre hva våre ulike innlederne i dag og i morgen mener om antall identiteter et individ kan ha. Har et individ én identitet eller flere? Det finnes forestillinger hos debattanter i det flerkulturelle feltet som opererer med forestillinger om at et individ har både en identitet og samtidig mange identiteter. For meg er det slående at identitet (i flertallsform) har en stor likhet med rolle-begrepet i Talcott Parsons systemfunksjonalistiske teori. Du bytter rollene fra situasjon til situasjon, alt ettersom hvilke krav situasjonen stiller til deg. Problemet med et slikt begrep om identitet er at det som holder de ulike rollene sammen og som utgjør selve "meg" ikke fanges opp av begrepet. Hva er det som utgjør den egentlige kjernen i meg, når jeg viser fullstendig ulike roller i den ene situasjonen etter den andre?

Personlig synes jeg at Pierre Bourdieus begrep om sosial habitus er klarere definert enn identitetsbegrepet, slik det er definert og brukt hos den sene Giddens, Bauman og Beck. I stedet for å si at vi kler oss i stadig nye "roller" ut fra de spesifikke kravene de ulike sosiale situasjoner stiller til oss, er sosial habitus definert slik at det vi gjør, tenker og føler har en grunnleggende likhet, uansett hvilken sosial situasjon vi befinner oss i. Bourdieus metafor for å anskueliggjøre dette er håndskriften. Håndskriften vår er seg selv lik, uansett om vi skriver med blekk, tusj, pensel, kritt eller blyant eller om vi skriver med blått, grønt, hvitt eller sort. Både for oss selv og andre vil være mulig å gjenkjenne grunnleggende, entydige trekk, som skiller nettopp vår håndskrift ut fra alle andre håndskrifter. I hverdagen betyr dette at det er en grunnleggende likhet i min spesifikke måte å opptre på, uansett om jeg snakker som far med sønnen min, som kunde med frisøren min, som kollega med de andre ansatte på Sefia eller som lærer med studentene. Dette betyr ikke at et individs habitus er uforanderlig over tid. "Vårt livsløp er ikke et sett av innbyrdes uavhenige tilstander eller valg, men en kontinuerlig prosess hvor hvert stadium er de foregående stadiene i moderert eller gjenskapt form."(4) Et eksempel på dette vil jeg gjerne nevne Pierre Bourdieus selvbiografi som viser hvordan hans oppvekst i en perifer landsby i de franske pyreneene preget hele hans forhold til det borgerlige samfunn og dets institusjoner. (5)

3. Individuell lytting, læring og nysgjerrighet

Nå over til mitt tredje og siste punkt, utfordringene for den enkelte. Da jeg spurte én av kollegaene mine på Sefia om hvor han så de store utfordringene i det flerkulturelle Norge og hva slags tittel jeg burde velge svarte han "Fra flerkulturell forståelse til flerkulturell forstand". Hva kan dette bety?

Når vi snakker om integrering impliserer det ofte forestillingen om at det er de andre som må forandre seg - det er jo de andre som skal integreres! På denne måten betyr integrering ikke stort annet enn assimilering, bare at en bruker et annet ord. Innvandrere skal lære seg det norske språk, norsk skikk og bruk, norske standarder i arbeidslivet, og tilsvarende kvitte seg med å bruke sitt eget språk i offentligheten, å forholde seg etter fremmed skikk og bruk og bruke fremmede standarder i arbeidslivet. Hva er det igjen av integreringstanken da? - Dette er jo rendyrket assimilering, selv om det selvfølgelig ikke er tale om tvangsassimilering!

Mennesker som har en grunnleggende nysgjerrighet over det nye, ukjente, uvante og fremmede; mennesker som lytter, lærer og bryr seg - er etter mitt skjønn det mest grunnleggende instrumentet for å få til det inkluderende, velfungerende, interessante og fremmadrettede multietniske samfunn som det etter mitt skjønn ikke finnes noe bærekraftig alternativ til.

Jeg vet at jeg forsøker å selge brød til bakerens barn her i denne forsamlingen. Dere som er tidligere studenter i Flerkulturell forståelse er en enorm ressurs i forhold til det samfunnet vi ønsker å ha. I og med at så mange av dere har funnet veien hit igjen i dag ser vi også en del av det nettverket som vi ønsker å bygge videre ut i dybden og i bredden. Sammen skal vi bygge det nye samfunnet!

Fotnoter:

1. Jeg takker Tone Amdahl, Per Inge Baatnes, Inger Daae-Qvale, Marit Greek, Tone Horntvedt og Kari Mari Joensmoen for kommentarer og innspill!
2. Blant annet finnes det bemerkninger som knytter an til en slik forståelse i læreboka "Flerkulturell forståelse". Slik skriver Eriksen i kapitlet om identitet: "Generelt kan vi si at de identitetene enkeltpersonen har ’investert’ mest i, og derfor forventer å ’få mest igjen’ fra, er de viktigste."Thomas Hylland Eriksen, Identitet, i ds. (red.), Flerkulturell forståelse, Oslo: Universitetsforlaget, 2. utgave 2002: 41. Jf. Lars Bugge, Identitet og makt, i Agora, nr. 3/4, 2002, s. 134-162.
3. Frank Meyer, ’Dansken, svensken og nordmannen ... ’. Skandinaviske habitusforskjeller sett i lys av kulturmøtet med tyske flyktninger. En komparativ studie, Oslo: Unipub, 2001, s. 269-284.
4. Bugge 2003: 154.
5. Pierre Bourdieu, Esquisse pour une auto-analyse, Paris: Cours et travaux/Raisons d'agir, 2004.