Hva slags universitet?
Av prorektor Asbjørn Røiseland

Knapt noe samfunnsområde i Norge gjennomgår så dyptgripende endringer som høgere utdanning. ”Kvalitetsreformen” setter sitt preg på hverdagen, enten vi er ansatte eller studenter. De enkelte institusjonene har også fått nye oppgaver og roller, og statens styring med institusjonene har endret seg. Det er all grunn til å regne med at fristillingen og ansvarsoverføringen til institusjonene vil fortsette, og at høgskolen framtidige rammebetingelser vil være vesentlig annerledes enn fortidens. I forhold til disse endringene er jeg overbevist om at arbeidet med å etablere et universitet i Bodø er et framtidsrettet grep, som vil sikre et fortsatt sterkt fagmiljø i Bodø. Jeg er ikke like sikker på om det samme hadde vært tilfelle dersom vi hadde slått oss til ro der vi var, nemlig som en middels stor og middels allsidig høgskole.  

Å bygge et universitet i Bodø er ingen liten oppgave, og universitetsbyggingen må nødvendigvis innebære en bevisst prioritering av knappe ressurser. Det er knapt grenser for hva vi kunne gjort i Bodø, med et stort, kompetent og allsidig fagmiljø. Men det er klare grenser for hva vi er i stand til å gjøre utover å bygge de fire doktorgradene som universitetsstatusen forutsetter. Selv om både kommuner, fylkeskommune og offentlig og privat næringsliv støtter opp om universitetsbyggingen med finansielle ressurser, kommer vi ikke utenom at også interne ressurser må prioriteres svært bevisst de nærmeste årene. Dette fører til at mange fagområder ved høgskolen ikke får den oppmerksomheten og de utviklingsmulighetene de, ut fra sin kompetanse, hadde fortjent. Selv om det er ledelsens ansvar og privilegium å gjøre de prioriteringene som er nødvendig i møte med fremtiden, er det ingen lett eller behagelig jobb vi er pålagt. Desto viktigere blir det å betrakte universitetsbyggingen som en institusjonell dugnad, der vi alle yter en innsats i noen år for et fellesprosjekt som vi alle, tror i alle fall jeg, vil dra stor nytte av i framtida.

Arbeidet med å bli universitet kommer til uttrykk i flere parallelle prosesser. Alle ansatte og studenter kjenner godt til arbeidet med de fire doktorgradene. I tillegg skjer det som kjent også et betydelig arbeid med å reise ekstern finansiering til oppbygging av fagstab og rekrutteringsstillinger. Mindre kjent er trolig arbeidet med å definere hva slags universitet vi skal være.

Oppbyggingen av universitetet i Bodø må nødvendigvis ta utgangspunkt i de fagområdene hvor høgskolen står sterkest. Det er den enkle, men også mest dekkende forklaringen på hvorfor det ble akkurat bedriftsøkonomi, velferdssosiologi, praktisk kunnskap og havbruk. Disse fagområdene er konsistente hver for seg, men de inngår ikke i noen naturlig helhet, annet enn å ha en tradisjon i ”Bodø-miljøet”. Etter mitt skjønn er det viktig at Universitetet i Bodø, i alle fall dersom vi skal ha noen ambisjoner om å rekruttere studenter og ansatte på et nasjonalt nivå, får en klar og tydelig profil. Vi må stå for noe og vi må ha en klar identitet. Vi må, i økonomenes språk, utvikle Universitetet i Bodø som en merkevare.

Diskusjonen om hva slags universitet vi skal være må ta utgangspunkt i denne spenningen mellom faglig mangfold og behov for tydelig profil. Det er neppe aktuelt å knytte universitetet i Bodø til et bestemt fagområde. Mer aktuelt kan det være å gi universitetet en tydelig profil på bakgrunn av trekk ved institusjonen. For eksempel kan vi være et universitet som tar med oss det beste fra ”høgskoletradisjonen” inn i universitetsverden, vi kan være et ”nytenkende” universitet, vi kan være et universitet som dyrker det tverrdisiplinære, vi kan være det ”kompakte” universitet, osv. osv. Det vi verken kan eller skal være, er et nytt ”Universitetet i Tromsø”.

Arbeidet med å utmeisle en profil for Universitetet i Bodø er viktig, men bare så vidt påbegynt. Så langt har det vært avholdt en ”ide-myldre-prosess” i ledergruppen, og vi har hatt hjelp fra et konsulentfirma for i det hele tatt å trekke prosessen i gang. Om vi skal komme videre i dette arbeidet er det helt nødvendig at fagstaben og studentene blir engasjert. Ingen i ledelsen har noen erfaring fra slike prosesser, og vi er usikre på hvordan vi går videre. Derfor dette innlegget. Og for de som ennå ikke har oppfattet poenget: Dette er en invitasjon til innspill både mht. hvordan vi skal arbeide videre, og hva slags profil vi skal gi universitetet i Bodø.