For en musikkjournalistikk!
Av:
Eivind Brennhovd Holth
Norges første musikkavis, ”Nye takter”, fyller i år 30 år. Det ble markert
med debatt om dagens musikkjournalistikk.
Foto: Eivind Brennhovd Holth
OPPGITT: Svein Egil Hatlevik ga tydelig uttrykk for hva han syntes om hans kollegaer i musikkjournalistikken
- Når du leverer til VG veit du ikke om det er bæsj eller sjokolade. Det er
jo en fordel. Eh.. Tror jeg..
Svein Egil Hatlevik sitter med beina på bordet og filosoferer over hvordan
det er å være eksperimenterende musikkjournalist i norsk presse. Stedet er
musikkafeen ”mono”, tidspunktet er 19.16 og anledningen er en debatt om
norsk musikkjournalistikk er død eller levende.
Musikkavisa ”Nye takter” var en av de første musikkavisene i Norge og har i
år sitt 30 års - jubileum. For å markere jubileet inviterte de seks
journalister med interesse for musikk til debatt. Klokka nærmer seg sju
torsdag kveld. Den beroligende visemusikken som tidligere på kvelden hadde
fylt den tomme musikkafeen, er nå erstattet med brutale gitarriff og
fengende bluesrytmer. Stadig flere av de vandrende på Pløens gate velger nå
ut dør nr. 4 som sin destinasjon.
Kjedelig og forbrukerorientert
Ordstyrer Arvid Schanke Knutsen introduserer debatten med en liten
historieforelesning om musikkjournalistikkens gullalder; 80-åra. Første ord
får journalist i Dagens Næringsliv, Øyvind Holen. Han forteller hvordan han
oppfatter det som har skjedd de siste 20 åra.
- Musikkjournalistikken er blitt profesjonalisert, utdyper han mens han
tegner grafer i lufta og forklarer hvordan 80-tallet gikk opp og ned, mens
dagens musikkjournalistikk er kjedelig og følger en rett linje.
Sigrid Hvidsten river til seg mikrofonen og gliser bredt ut til de rundt 50
fremmøte i kafeen når hun får spørsmål om hva hun mener om den gamle
musikkjournalistikken kontra den nye. Med en munter og lystig tone sier hun:
- Jeg er jo faktisk like gammel som ”Nye Takter” jeg. Men jeg skjønte jo at
den var bra. Hadde det ikke vært for den hadde jeg kanskje ikke sittet her i
dag.
- Jo det hadde du selvfølgelig. Det at alt var bedre før er bare tull!
utbryter Anders Giæver og vipper bort det lange, tykke håret fra øynene
elegant og rolig.
Mediekommentatoren i VG mener at musikkjournalistikken ikke nødvendigvis var
så mye bedre før enn hva den er i dag, men at den nok var annerledes.
- Det var mindre journalistikk i musikkanmeldelser før, mens nå er det
nyhetskriterier som skal oppfylles også videre. Det jeg savner er en mer
analyserende musikkjournalistikk som sier mer om tendensene enn produktene.
Det blir veldig forbrukerorientert stoff, forteller han etter debatten mens
han mottar hilsninger fra alle kanter.
Utfordre vaktsjefene
I den oppsiktsvekkende kalde luften på kafeen er det et relativt ungt
publikum som er til stede denne torsdagskvelden. Ved bardisken sitter en
mann med den typisk norske topplua og leser ei avis. Han er en av de få som
ikke virker interessert i debatten. Men i det en av journalistene snakker om
det gode 80-tallet kan en hviskende stemme høres under den store topplua:
”Dissa folka klager så mye på at alt hva bedre før, men dem sier jo ikke et
ord om hva som må til for å få det bedre!”
Sekunder senere får han sitt svar. Blant lystige klirr fra ølkrus avslører
Holen hva som må til.
- For å få en god musikkjournalistikk må journalistene tørre å trosse
vaktsjefene, er Holens klare budskap og trekker frem et eksempel fra VG hvor
vaktsjefen mente at det ikke var verdt å skrive om at 2pac ble drept fordi
han mente det var uinteressant å høre om ”enda en skutt svarting”.
Uinteresserte journalister
Etter å ha ligget langflat utover bordet med capen på snei en stund finner
Hatlevik ut at det er på tide å definere hva musikkjournalistikk er en gang
for alle. Han tar av seg den mørkegrønne jakka som er overdekorert av
buttons og griper mikrofonen.
- Musikkjournalistikk handler om musikkbransjen som gir ut så og så mange
plater. De skal prioriteres og anmeldes på 180 tegn.. ja.. nå mista jeg
tråden her... sier han før han prøver på nytt. - Hvor mange
musikkjournalister er egentlig interesserte i musikk i dag?
For første gang denne kvelden tar han ned beina fra bordet og retter seg
opp i den svarte plaststolen. Plutselig banker han en knyttet neve så hardt
i bordet at alle glassflaskene braker sammen og hele forsamlingen skvetter
til.
- Hvor mange musikkjournalister tar seg tid til å sjekke ut myspace for å
finne noe bra musikk? Sier han med store øyne og dunker den store knyttneven
i bordet igjen. En lang og stille pause følger.
- Jeg bruker mye tid på å høre på ukjent musikk, sier Hvidsten forsiktig.
- Men skriver du noen gang om det?
- Klart jeg gjør!
- Har du noen gang skrevet om noe som Platekompaniet ikke har anmeldt?
- Har du lest Dagbladet?
- Nei, egentlig ikke.
