Færre kjøper =Oslo
Av:
Lise Vangerud
Dagslønna til flere av selgerne er mer enn halvert i løpet av det siste
året. Færre kjøper magasinet.
Foto: Lise Vangerud
BEKYMRET: Hans Jostein Høglund frykter å måtte begynne å tigge igjen.
- Det første året bladet kom ut kunne jeg lett tjene opp til to tusen kroner
i løpet av en dag. Nå sliter jeg med å nå seks hundre kroner, sier Hans
Jostein Høglund.
I sin grønne militærbukse, beige jakke og sorte cap er han et kjent syn på
parkeringsplassen ved Oslo S. Her har han stått i snart syv år. Først som
tigger, men de siste to årene som selger av magasinet =Oslo.
- Folk kjører rundt i stilige Jaguarer til flere millioner kroner, men et
blad til førti kroner har de ikke råd til, sier Høglund oppgitt.
Frykter tiggerkoppen
Opprettelsen av magasinet =Oslo har gitt byens narkomane en sjanse til å
kaste tiggerkoppen og heller tjene sine egne penger. Pågangen av kjøpere var
stor det første året, men nå har det blitt vanskeligere å selge bladet.
- En dame sa til meg at vi blir skjært over samme kam som tiggerne. Folk
glemmer at vi er tidligere tiggere som har valgt å kaste koppen, sier
Høglund.
Dersom folk ikke blir flinkere til å kjøpe magasinet frykter han en ny
tigger-tilværelse - for å få råd til medisinene sine: Fem ryhopnol om dagen.
Startet med braksuksess
Det er onsdag. Klokka er ti på ett. Utenfor kontoret i Kirkegata 5 sitter en
gjeng halvslitne mannfolk. Alle venter på at dørene til =Oslo-kontoret skal
åpnes. Noen er innom for å skravle, andre for å kjøpe nye blader. For 20
kroner får de ett magasin de kan selge videre for 40 kroner. Noen har råd
til ti eksemplarer, andre må nøye seg med to. På bakrommet står flere paller
med den nye utgaven.
Daglig leder Per Kristian Lomsdalen selger noen bunker, men fremdeles er det
mange igjen. Han innrømmer at salget har gått ned siden de startet for to år
siden. Braksuksessen startet med et salg på nesten 9000 blader i uka. Nå er
de nede i cirka 7000 blader.
- Det er en liten forandring, men vi tror årsaken er at magasinet kommer ut
hver femte uke i stedet for hver åttende, mener Lomsdalen.
Han tror selgerne har en større opplevelse av at det er vanskelig å selge
magasinene enn hva det egentlig er.
- Det er mange myter ute og går når det gjelder salget. Selgernes motivasjon
er avgjørende for om det blir salg eller ikke, sier han.
Skylder på tiggerne
Inntil en grå murvegg på Karl Johan, vis a vis Stortinget, står Pål Korsmo.
Her står han hver dag. Det er ikke lett å se han. Han er ingen typisk
selger. Med blikket rett ned i bakken og en sammentrukket holdning blir han
lett forbigått av velstående mennesker i en hektisk hverdag.
- Det er kjedelig å stå her i flere timer uten å få solgt et eneste blad,
sier Korsmo.
Han vender blikket bort mot en av de østeuropeiske tiggerne som sitter
inntil en søppelkasse og løfter koppen opp mot de forbispaserende.
- Det er deres skyld. Det har blitt alt for mange av både oss og tiggerne.
Folk har fått nok, mener han.
En betydningsfull hundrelapp
Men noen faste kjøpere er det likevel. Det er disse menneskene som får
Korsmo til å rette seg opp i ryggen og gi et smil tilbake. Liv Engdahl
kjøper hvert eneste nummer av magasinet. Hun synes det er synd at ikke flere
gjør som henne.
- Dette er et veldig bra prosjekt som det er viktig å støtte. Det har blitt
mange tiggere i byen og jeg skjønner at folk blir litt lei, men det er
viktig å se at selgerne av dette magasinet gjør en jobb for å tjene penger.
Hun får støtte fra Inge Ljostad. Også han er fast kjøper. Han betaler
gledelig litt ekstra, oftest en hundrelapp, for å få bladet.
- De som står og selger gjør ikke det for moro skyld. Det er mennesker som
forsøker å overleve, sier han.
Dårlig innhold
Dyveke Hamza har kjøpt =Oslo èn gang og innrømmer at hun mest sannsynlig
ikke kommer til å kjøpe det igjen. Sammen med venninnen Anne Størseth spiser
hun lunsj på Bit på Arkaden.
- Jeg har kjøpt ett blad for å støtte dem, men innholdet var ikke så
interessant. Blir innholdet mer dagsaktuelt kan det hende jeg kjøper det
igjen, sier Størseth.
På parkeringsplassen utenfor Oslo S prøver Hans Jostein Høglund febrilsk å
selge ut sine fem magasiner. De fleste rister ”nei” på hodet, noen snur
ryggen til og andre smeller igjen bildøra i det han strekker frem bladene.
Sistnevnte kjører Jaguar. Han vil ikke fortelle hvorfor han ikke kjøper.
- Mange rister bare på hodet. Det har blitt den nye greia, avslutter Høglund.
