Klage over avslag på søknad om sykestipend i undervisningsåret 2004-2005

Klagesak 2007-228

I juni 2006 søkte klageren om støtte for undervisningsåret 2006-2007 til   veterinærutdanning. 

I juni avslo Lånekassen søknaden. Avslaget ble begrunnet med at klageren var mer enn ett år forsinket i utdanningen. Lånekassen forklarte at hun i løpet av de sju årene hun så langt hadde fått støtte, i alt var blitt mer enn fem semestre forsinket i utdanningen. Det ble vist til § 9-2 i forskriften om tildeling.

I juli 2006 varslet klageren at hun kom til å klage på avslaget, da hun mente Lånekassens beregning av faglig forsinkelse ikke var riktig. Hun forklarte samtidig at hun hadde vært syk i undervisningsåret 2004-2005 og derfor ikke fått tatt eksamen høsten 2004. Det hadde den gang vært uklart hva som feilte henne, så hun hadde ikke søkt om sykestipend i løpet av 2004-2005. Hun opplyste at hun nå kom til å sende inn en søknad om dette.

I august 2006 orienterte Lånekassen nærmere om årsaken til avslaget. Ut fra foreliggende opplysninger var klageren mer enn ett år forsinket. Det ble opplyst at saken ville bli tatt opp til ny behandling, når hun sendte inn mer dokumentasjon. Videre informerte Lånekassen om at det kunne ses bort fra forsinkelse som skyldtes sykdom og ba klageren sende inn dokumentasjon på hvilke perioder under studiet hun hadde blitt forsinket på grunn av studieuførhet. Det ble imidlertid påpekt at fristen for å søke om sykestipend for 2004-2005 utløp seks måneder etter det aktuelle undervisningsårets slutt. Det var dermed for seint nå å søke om sykestipend. Det ble vist til §§ 9-2, 9-3 og 43-5 i forskriften om tildeling.

I september 2006 søkte klageren om omgjøring av lån til stipend på grunn av sykdom i studieåret 2004-2005. Søknaden var attestert av lege. Med hensyn til den faglige progresjonen forklarte hun at veterinærstudie var lagt opp med færre enn de normerte 60 studiepoeng i de første årene og flere enn normen mot slutten av studiet. Hun mente derfor at hun ikke var så mye forsinket i utdanningen som Lånekassen hevdet.

Videre viste hun til at hun etter samtale med Lånekassen hadde fått beskjed om at hun likevel kunne søke sykestipend for 2004-2005, hvis hun kunne dokumentere sykdom. Fordi hun ikke hadde fått stilt noen diagnose i 2004-2005, hadde det vært vanskelig å søke om sykestipend innen fristen. Søknaden var vedlagt eksamensresultater samt diverse legeattester som viste at hun hadde en kronisk lidelse som hadde begynt alt i 2001. Det var også vedlagt bekreftelse på sykefravær på flere eksamener i løpet av undervisningsåret 2004-2005.

I oktober 2006 avslo Lånekassen søknaden om sykestipend. Avslaget ble begrunnet med at søknaden var innkommet etter fristen, som var seinest seks måneder etter at undervisningsåret var over. Det ble vist til § 43-5 i tildelingsforskriften.

I november fastholdt Lånekassen avgjørelsen om avslag på søknad om støtte for 2006-2007 på grunn av forsinkelse i utdanningen på mer enn ett år. Lånekassen hadde da sett bort fra forsinkelsen som oppsto høsten 2004 på grunn av sykdom. Det ble vist til § 9-3 i forskriften om tildeling.

I november 2006 påklaget klageren avslag på sykestipend. Hun hevdet å ha vært borte fra all undervisning på grunn av sykdom i 2004-2005. Hun mente å oppfylle alle vilkår for å få sykestipend med unntak av fristen. Hun kunne ikke se hvorfor dette vilkåret skulle veie tyngre enn de andre. Hun syntes det var urettferdig at søknadstidspunktet ble et viktigere kriterium enn selve sykdommen. Igjen påpekte hun at fordi det var usikkerhet blant leger om hva hun feilte på den tida, hadde det vært vanskelig for henne å framskaffe dokumentasjon innen søknadsfristen.

Igjen opplyste hun at hun etter gjentatte telefonsamtaler med Lånekassen hadde fått positive signaler om å få søknaden om sykestipend innvilget, selv om hun søkte etter fristen. Hun syntes det var svært uheldig at Lånekassen ga tvetydige svar i saken. Det hadde vært skuffende å få avslag, og hun følte det som om Lånekassen trakk i tvil at hun faktisk hadde vært syk. Hun ga også uttrykk for at søknadsfristen var for kort og favoriserte søkere med en akutt sykdom som raskt lot seg diagnostisere. Hun viste til at det etter forvaltningsloven kunne gjøres unntak fra en frist, hvis det av særlige grunner var rimelig at klagen likevel ble prøvd. Hun mente at det faktum at hun ikke hadde fått en diagnose innen fristens utløp, burde være grunn god nok til at Lånekassen så bort fra fristen i hennes tilfelle.

I et annet brev av samme dato påklaget hun også avslaget på søknad om støtte for 2006-2007. Hun viste til eksamener hun hadde tatt i løpet av høsten 2006 og gjentok at årsaken til forsinkelsen var sykdom som hun hadde hatt siden 2001.

I desember 2006 tildelte Lånekassen støtte for våren 2007. Det ble opplyst at hun ville få eget brev med svar på klagen.

I et eget brev holdt Lånekassen fast ved avslaget på søknad om støtte for høsten 2006, men opplyste at støtte var gitt for våren 2007 på bakgrunn av oppnådde eksamensresultater høsten 2006. Det ble videre opplyst at Lånekassen hadde godtatt at klageren var to semestre forsinket på grunn av sykdom. Det ble vist til §§ 9-1, 9-2 og 9-3 i forskriften om tildeling. I brevet ble avslaget på søknaden om sykestipend opprettholdt.      

I januar 2007 ble klagen over avslag på søknad om støtte for høsten 2006 frafalt. Klagen over avslag på søknad om sykestipend ble imidlertid opprettholdt. Igjen påpekte hun at søknadsfristen var det eneste som hindret henne fra å få søknaden om sykestipend for 2004-2005 innvilget. Hun mente fortsatt at Lånekassen burde se bort fra fristen, som et særlig tilfelle, da hun ikke kunne lastes for ikke å ha fått en diagnose i tide. Hun syntes det vesentligste måtte være at hun hadde vært syk, og hun lurte på hva poenget med ordningen var hvis de som faktisk hadde vært syke, ikke skulle få sykestipend. Igjen framholdt hun at hun i telefonsamtaler med Lånekassen hadde fått inntrykk av at selve fristen ikke var så viktig, så lenge hun kunne dokumentere å ha vært syk.

Sakens dokumenter er lagt fram for klagenemnda.

Klagenemndas avgjørelse:
Etter forskriftene for 2004-2005 kapittel IV punkt 3.6 var fristen for å søke om omgjøring av lån til stipend på grunn av sykdom seks måneder etter at undervisningsåret avsluttet. Dersom det er særlige forhold som gjør at søknadsfristene ikke kan bli overholdt, kan Lånekassen etter kapittel I punkt 17.5 gjøre unntak fra fristene.

Undervisningsåret 2004-2005 ble avsluttet 15.06.05, og søknadsfristen for sykestipend i samme undervisningsår var dermed 15.12.05.

Klagerens søknad om sykestipend på grunn av sykdom i studieåret 2004-2005, ble mottatt i Lånekassen først september 2006. Da søknaden innkom mer enn ni måneder etter fristen, kan den ikke imøtekommes.

Klageren grunngir sin seint innkomne søknad med at hun ikke fikk stilt diagnosen tidlig nok til å kunne søke innen fristen. Vilkåret for å få sykestipend er at lege har bekreftet perioden med sykdom eller studieuførhet. Diagnosen i seg selv er for Lånekassen uvedkommende. Klagenemnda kan ikke se at det foreligger særlige forhold som har gjort at søknadsfristen ikke kunne overholdes.

Klagenemnda kan ikke ta stilling til klagerens påstand om gjentatt feilinformasjon i telefonsamtaler med Lånekassen da dette ikke er dokumentert. Klagenemnda har på denne bakgrunn ingen merknader til Lånekassens vedtak i saken. 

Enstemmig vedtak:
Klagen tas ikke til følge.