Hvordan ordklassesystemet oppstod og hvordan klasser dannes

"ALLE språk har ordklasser"

Dette er et utsagn som ikke bare er upresist, det er i tillegg også misvisende. Formuleringen gir inntrykk av at ordklasser er noe som ligger i språkene selv, og at vi har som oppgave å finne dem. Men klasser er ikke noe som ligger et sted og som vi plutselig oppdager. Klasser er noe som mennesker lager selv.

Det å danne tegnklasser i forskjellige tegnspråk er en metode som tegnspråklingvistikken har fått fra talespråklingvistikken. Det var den gresken filosofen Aristoteles som levde for cirka 2350 år siden som prøvde å beskrive gammelgresk og som derfor kom for første gang med en inndeling av greske ord. Men vi vet veldig lite om hvordan han gjorde inndelingen bortsett fra det at han kun prøvde å fordele noen få greske ord på forskjellige klasser. Det vi derimot vet er at andre filosofer og vitenskapsmenn brukte hans inndeling og utviklet den videre. Etter hvert ble det utviklet en inndeling som omfattet alle ord i gresk, og den ble også brukt på andre språk som for eksempel gammel latin. Gjennom århundrer ble systemet mer og mer avansert, og har blitt til det vi kjenner i forbindelse med talespråk som inndeling i substantiv, verb, adjektiv, preposisjon osv.

Det du kjenner som forskjellen mellom substantiver og verb på norsk er en beskrivelse som altså baserer seg på en klasseinndeling som er litt mer enn 2000 år gammel, og som ble utviklet for å beskrive gammel gresk. På tross av at språkene var veldig forskjellige så det lenge ut som om alle språk hadde samme type klasser, men etter hvert som språkforskerne begynte å beskrive flere språk (også de som ikke ble snakket i Europa), oppdaget man at systemet ikke passet like bra for alle språk. Det ble foretatt en del endringer med hensyn til de ulike språkene.

Men det var først på 1970-tallet at noen lingvister fant ut at klasseinndelingen ikke passer i det hele tatt for noen språk. Det var forskere som forsket på språk som snakkes på den andre siden av jordkloden, som for eksempel samoisk som snakkes på en øy som heter Samoa, tongansk som snakkes på en øy som heter Tonga, men også grønlandsk.

Men hvorfor passer ikke klasseinndelingene på disse språkene? Grunnen ligger i valg av kriteriene for å danne ordklasser. Det lingvister bruker for å danne ordklasser er tre kriterier: Ordets betydning, ordets form og ordets funksjon i en setning. Kriteriene en bruker for å danne klasser er avgjørende for hva slags klasser en får. Og at ikke alle kriterier fører til de samme klassene. Hvis du vil vite mer om det kan du lese videre på kapitlet om Klassedannelse generelt (kapitel 2.1)

Noen av talespråkene som for eksempel de fleste språk som snakkes i Europa, er spesielle mht kriteriene som brukes for å danne ordklasser: alle tre kriteriene fører til omtrent de samme klassene. Vi kan si at kriteriene er i overensstemmelse med hverandre. Men det ser ikke ut til å stemme for alle språk. I avsnittet om ordklasser og tegnklasser skal vi se nærmere på akkurat dette.

For å gi en kort oppsummering på det som trengs for å danne klasser:

• Du trenger et tilfeldig antall elementer (det må være minst to). Elementene må være av samme type dvs de må ha en felleskontekst og fellesegenskaper. Elementene kan være tegn, personer, geometriske figurer , dyr, gjenstander osv.

• Du må bestemme deg for hvorfor du vil gjør klasseinndelingen. Et slikt mål kan være for å få oversikt over et visst antall elementer eller sortering av elementene mht hvordan de kan brukes.

• Du trenger en eller flere egenskaper som bare en del av elementene har felles mens de andre er ulik mht egenskapen. Disse egenskapene fungerer som kriterium.