Nasjonal håndheving

Domstolsapparatet

Statens myndighetsutøvelse håndheves av domstolsapparatet. Den dømmende makt er uavhengig av den lovgivende og den utøvende makt, slik det fremgår av blant annet Grunnloven og menneskerettighetene. Det betyr at verken Regjering eller Storting har myndighet til å instruere domstolene i enkeltsaker. I Norge er det Høyesterett som dømmer i siste instans. Saker som gjelder menneskerettigheter kan deretter bringes inn for internasjonale klageordninger, slik som Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg eller enkelte av FNs overvåkningskomitéeer. Uttømmingen av nasjonale rettsmidler er et absolutt vilkår for at internasjonale overvåkningsorganer skal kunne behandle klager vedrørende menneskerettighetsbrudd.

Ombudsordninger og andre overvåkingsorganer

I Norge finnes det flere organer utenom domstolene som behandler klager om påståtte menneskerettighetskrenkelser og/eller på annen måte bidrar til å bedre menneskerettighetenes håndhevelse. Utfallet av klagesaker behandlet av disse organene er ikke bindende for myndigheter eller privatpersoner, men de tillegges stor vekt.

Sivilombudsmannen

Sivilombudsmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, kontrollerer saksbehandlingen og rettsanvendelsen i offentlig forvaltning. Ombudet kan både behandle klagesaker og ta saker opp av eget initiativ. I 2003 endret Stortinget ombudsmannsloven, slik at det nå uttrykkelig fremgår at det ligger til ombudsmannen også å bidra til at menneskerettighetene respekteres. Lovendringen synliggjør det rettslige grunnlaget for ombudsmannens virksomhet på dette området, og er således et viktig signal både til borgerne og forvaltningen. Det er Stortinget som oppnevner Sivilombudsmannen, men ombudet er uavhengig både av Stortinget og forvaltningen.

Likestillingsombudet

Likestillingsombudet håndhever likestillingsloven. Håndheving av likestillingsloven innebærer behandling av enkeltsaker samt veiledning og informasjon om lovens bestemmelser. Mandatet omfatter både private og offentlige aktører. Ombudets virksomhet er forankret i likestillingsloven (§§ 10-12). Ombudet oppnevnes av Regjeringen, men er gitt en uavhengig stilling i faglige spørsmål og avgjørelser. Det er nå vedtatt å etablere et felles Likestillings- og diskrimineringsombud til erstatning for det nåværende Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og SMED. Det nye ombudet skal starte sitt arbeid 1. januar 2006.

Likestillingssenteret

Likestillingssenteret er en uavhengig pådriver for reell likestilling mellom kvinner og menn på alle samfunnsområder. Senteret skal følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avsløre forhold som motvirker likestilling, delta i offentlig debatt, være knutepunkt for samarbeid mellom organisasjoner og instanser som arbeider med likestilling, samt drive utrednings- og utviklingsarbeid på sitt felt. Senteret behandler ikke individklager. Likestillingssenteret ble opprettet 1. august 1997 og avløste da Likestillingsrådet. Senteret ledes av en direktør og et styre. Styrets sammensetning avgjøres av Barne- og familiedepartementet. Likestillingssenterets virksomhet er hjemlet i likestillingsloven (§ 9).

Senter mot etnisk diskriminering

Senter mot etnisk diskriminering (SMED) ble opprettet i 1998. SMEDs hovedmål er å sikre individets vern mot diskriminering. Ifølge SMEDs mandat defineres etnisk diskriminering som negativ forskjellsbehandling på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Arbeidet er forankret i FNs rasediskrimineringskonvensjon. Senterets medarbeidere gir gratis rettshjelp, arbeider med å dokumentere art og omfang av diskriminering i Norge, samt utarbeider forslag til tiltak for å forebygge og forhindre diskriminering.

Barneombudet

Barneombudet har en viktig funksjon når det gjelder fremme av barns rettigheter. Ombudet skal blant annet påse at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, herunder om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter. Barneombudet skal også fremme barns rettigheter i forhold til foreldre, medier og andre. Regjeringen oppnevner Barneombudet på åremål og utarbeider instruks for organisasjon og saksbehandling. Ombudet er ellers uavhengig.

Ombudsmannen for forsvaret og Ombudsmannen for sivile vernepliktige

Ombudsmannen for Forsvaret og Ombudsmannen for sivile vernepliktige skal etter Stortingets instruks sikre rettighetene for henholdsvis militært personell og sivilarbeidere. Med bakgrunn i at soldater og sivilarbeidere skal ha like rettigheter under førstegangstjenesten har Stortinget hele tiden praktisert personfellesskap i de to nemndene. Stortinget, Statsrådene og Forsvarssjefen kan forelegge saker til rådgivende uttalelse for nemndene vedrørende vernepliktig personell og ansatte i Forsvaret. Foruten å avgi uttalelser tar nemndene opp saker etter eget tiltak når dette anses nødvendig. Ombudsmannen skal i tillegg behandle klager fra enkeltmennesker som mener seg lovstridig, regelstridig eller urimelig behandlet av sine respektive forvaltningsmyndigheter.

Pasientombud

Pasientombud er nå lovfestet gjennom pasientrettighetsloven. Her bestemmes det at det skal opprettes pasientombud i alle fylker som skal ha den offentlige spesialisthelsetjenesten som virkeområde. Fylkeskommunen skal ha ansvaret for ombudsordningen, men ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig og uavhengig. Pasientombudet skal være pasientenes talerør, og blant annet bistå pasientene med informasjon, råd og veiledning. Pasientombudene har også ansvar for å bidra til kvalitetssikring og kvalitetsheving i spesialisthelsetjenesten.