Historiker Kristin Asdal har nylig avlagt doktorgraden på deler av historien til Statens forurensningstilsyn (SFT). I uttalelser til blant annet Aftenposten 25. april sier hun at SFT har vært for ettergivende for industrien.

Asdals avhandling gir ingen dokumentasjon for slike påstander. Etter mitt syn er påstandene åpenbart heller ikke riktige.

Asdals avhandling tar for seg to elementer i SFTs historie. Det ene er virksomheten i Røykskaderådet. Denne omtalen virker på alle måter grundig og seriøs.

SFTs behandling av industrisaker etter at etaten ble opprettet i 1974 er imidlertid ikke noe tema i Asdals avhandling. Den gir dermed ikke noe grunnlag for å trekke konklusjoner om hvordan SFT har foretatt avveiingene mellom ulike interesser i disse sakene. Dersom avhandlingen hadde tatt for seg disse sakene i perioden etter at SFT ble opprettet, tror jeg tvert i mot at konklusjonen ville blitt en helt annen.

Det var i 1974 et bredt politisk ønske om å redusere forurensningsproblemene som den gang holdt på å komme ut av kontroll. Stortinget sluttet seg derfor til ambisiøse nasjonale planer for å rydde opp i problemene. Juridiske og økonomiske virkemidler ble utviklet og tatt i bruk samtidig som forvaltningsapparatet, hvor SFT var viktig, ble bygd opp. De mest aktuelle vitenskapelige miljøene ble styrket for å forbedre grunnlaget for de mange politiske beslutningene som måtte fattes.

De nasjonale planene har resultert i at blant annet industribedriftene, kommunene og landbruket har gjennomført oppryddingstiltak for mange milliarder kroner. Store omstillinger og produksjonsendringer er gjennomført. Utslippene – ikke minst fra norsk industri – er dramatisk redusert. Selv om vi i dag fortsatt står overfor store utfordringer, kan vi som en hovedkonklusjon slå fast: Norge står i dag fram som et betydelig og synlig langt renere land enn hva det gjorde for 30 år siden.

En forutsetninger har vært dialog mellom SFT og de som skulle gjennomføre utslippsreduksjonene. Selvsagt gjaldt dette, og gjelder fortsatt, også industribedriftene. Men dialogen har – for å si det forsiktig - sjelden vært fri for sterke konflikter mellom de interessene SFT skal ivareta og bedriftenes interesser. Utallige klager fra industribedriftene til Miljøverndepartementet over SFTs avgjørelser vitner om dette.

Dersom Asdal i sin avhandling hadde gått inn i disse sakene i perioden etter at etaten ble opprettet og fram til vår tid, tror jeg hun ville fått dette grundig dokumentert. Det samme ville hun sannsynligvis dersom hun foretok en rundspørring til de bedriftene som har opplevd SFTs krav gjennom tidene. Jeg tviler på om de synes SFT var på deres parti. De oppnådde miljøforbedringene er vel egentlig også en indikasjon på nettopp dette.

Som alle andre har Kristin Asdal sin fulle rett til å ha sine meninger om SFT. Det gjelder også i hvilken utstrekning vi foretar riktige avveiinger i industrisakene. Men jeg synes det er uheldig at det – ut fra en vitenskapelig doktoravhandling - i denne saken skapes inntrykk av at SFT i store deler av sin historie har vært – og er – på parti med industrien. Det dokumenterer ikke Asdals avhandling. En slik konklusjon er etter mitt syn heller ikke riktig.