Tilrettelegging for betydelig økt biltrafikk i vestkorridoren vil gi store miljøkonsekvenser og er etter SFTs vurdering ikke i samsvar med nasjonale og regionale målsettinger. SFT kan ikke se at Statens vegvesen har samordnet de ulike etater ansvarsområder for å få et samlet bilde av areal- og transportplanleggingen i vestkorridoren.

SFT er kritisk til at det kun er utredet hovedalternativer for økt veikapasitet og ikke i tilstrekkelig grad sett i sammenheng aktuelle virkemidler og tiltak for å dempe trafikkveksten som forutsatt i utredningsprogrammet. Etter SFTs vurdering er ikke svakheter og usikkerhet i modellberegningene tillagt vekt i de konklusjonene som trekkes fra de ulike delutredningene. Det er ikke utredet miljøkonsekvenser for Oslo som resultat av den trafikkveksten tiltaket legger til rette for.

SFT mener utredningsplikten ikke er tilfredsstilt i forhold til de målsettingene som er satt i utredningsprogrammet og at utredningen ikke gir et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag for valg av løsninger i vestkorridoren.

SFT mener det må avklares alternative løsninger i lys av langsiktige målsettinger for arealbruk og transport i regionen og med kombinasjon av virkemidler som bidrar til å oppfylle målsettingen om at større del av trafikkveksten skal tas med kollektive transportmidler.

Vestkorridoren er Norges mest trafikkerte transportkorridor samt den største bo- og arbeidsregionen. Det bør derfor ligge til rette for å få til en mer miljøvennlig areal- og transportutvikling. En utbygging av E18 vil ha store ringvirkninger og binde opp utviklingen av utbyggingsmønster og valg av transportmiddel i Osloregionen i mange år framover. Tilrettelegging for betydelig økt biltrafikk i vestkorridoren vil derfor gi store miljøkonsekvenser og er ikke i samsvar med nasjonale miljømålsettinger.

Utvikling av det kollektive transportsystemet er definert som sentral målsetting

Utredningsprogrammet for konsekvensutredningen fase 2 har som en sentral målsetting å avklare løsninger for transportsystemet som legger til rette for å begrense veksten i biltrafikken til fordel for overføring til kollektivtransporten. Konsekvensutredningen skal også redegjøre for hvordan hovedalternativene sikrer overordnet måloppnåelse i forhold til rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging (RPR-ATP), fylkesdelplan for transportsystemet i vestkorridoren, Nasjonal transportplan og Oslopakke 2.

I henhold til utredningsprogrammet er Statens vegvesen tillagt ansvaret for å samordne de ulike etaters ansvarsområder for å få et samlet bilde av areal- og transport-planleggingen i vestkorridoren. SFT kan ikke se at denne samordningen har blitt gjort.

Utredninger av andre alternativer enn økt veikapasitet mangler

Statens vegvesens anbefaling av ny E18 legger til grunn en biltrafikkvekst på 35% i vestkorridoren fram til 2010. I fylkesdelplanen for vestkorridoren går det fram at en veiutbedring bør kun muliggjøre en moderat kapasitetsvekst på 10 - 20 % for å unngå uønskede negative konsekvenser av økt veikapasitet. Etter SFTs vurdering er det mangelfull begrunnelse for å øke veikapasiten utover føringene fra fylkesdelplanen.

En utbygging av E18 som øker veikapasiteten på bakgrunn av etterspørsel uten at det iverksettes virkemidler som kan redusere biltrafikkveksten, vil etter SFTs vurdering undergrave nasjonale målsettinger knyttet til miljø, helse og trafikkavvikling.

Etter SFTs vurdering har ikke Statens vegvesen vurdert et bredt nok sett av virkemidler og tiltak for å oppnå målsettingene knyttet til økt kollektivandel. Dette kan for eksempel være en modifisert utbygging av E18 med vekt på optimalt samvirke mellom ulike transportmidler med bl.a. kollektivtrafikk, knutepunkter og overgangssystemer. En slik samlet bruk av virkemidler og tiltak må inngå som et hovedalternativ dersom en skal imøtekomme målsettingen i utredningsprogrammet knyttet til transportløsninger som kan begrense veksten og styrke kollektivtrafikken. Tiltakshaver har i utredningen hovedsakelig utredet hovedalternativer for fysiske løsninger for veinettet. SFT viser til rapporten "Transportøkonomiske konsekvenser av noen transportscenarier for Oslo og Akershus" Trafikon 1999, finansiert i fellesskap av SFT, Vegdirektoratet, Miljøverndepartementet og Samferdselsdepartementet som viser at det er mulig å konsekvensberegne et bredt spekter av transporttiltak og virkemidler i storbyområder.

I konsekvensutredningen er det beskrevet at deler av veiutbyggingen er nødvendig for å sikre bussenes framkommelighet samtidig som utredningen viser at utbyggingen av veisystemet gir en dårlig måloppnåelse vedrørende økt kollektivandel. Tilsvarende erfaringer er gjort i Bergen i forbindelse med hovedveiutbyggingen i Bergensområdet hvor konkurransekraft for kollektiv er svekket til tross for at framkommeligheten for buss er økt. SFT etterlyser en nærmere vurdering av konkurranseforholdet mellom bil og kollektivtransport som følge av økt veikapasitet. Utredningen gir heller ikke svar på hvor mye veikapasitet som er nødvendig for kun å sikre tilfredsstillende løsninger for busstransport.

Usikkerheter ved forutsetninger og modeller gir manglende beslutningsgrunnlag

I utredningen er det foretatt en rekke modellberegninger av ulike forutsetninger og trafikkonsekvenser. En av svakhetene ved dagens transportmodeller er manglende mulighet til å se virkemiddelbruken og de ulike tiltakene samlet. Utredningen påpeker også at beregningene og vurderingene er gjort på et svært usikkert grunnlag, muligens utenfor metodens anvendelsesområde.

Veiprosjekter som er så store og premissgivende for framtidens transportsystemer som utbygging av E18 betinger bruk av gode analyser. Det er derfor en viktig oppgave for statlige samferdselsmyndigheter å utvikle transportmodeller som tar hensyn til ulike sammenhenger og alternativer og dermed kan bidra til oppfylle de nasjonale målsettingene.

Statens vegvesen anbefaler, til tross for usikkerheten i beregningsgrunnlaget, hovedalternativ 1 som er det mest omfattende utbyggingsalternativet. SFT er kritisk til grunnlaget for denne anbefalingen og savner en nærmere vurdering av svakhetene og usikkerhetene i modellberegningene, og i hvilken grad dette er tillagt vekt i de konklusjoner som trekkes.

SFT stiller også spørsmål ved den samfunnsøkonomiske nytteverdi av å gjennomføre en så omfattende utbygging av veinettet. Erfaringer fra andre land tilsier at en ikke kan bygge seg ut av køproblemene. Trafikkberegningene er ihht konsekvensutredningen gjort bare for 2010, mens anlegget først forutsettes å være ferdigstilt etter 2010. Etter SFTs vurdering vil trafikkveksten på sikt skape behov for ytterligere økt veikapasitet og en eventuell utbygging av alternativ 1 vil derfor ikke løse de trafikale problemene. SFT mener det er helt nødvendig i et så stort prosjekt å vurdere hvordan en kan imøtekomme transportutfordringene på lengre sikt, for eksempel 2030.

Mangelfull utredning av økte klimagass utslipp

Utredningen har ikke belyst CO₂-problematikken pga. manglende metodikk for beregning av slike konsekvenser. Tiltaket er stort og av nasjonal betydning bla. i forhold til kostnadene ved å oppfylle Norges forpliktelser etter Kyotoavtalen. Med utgangspunkt i at deler av forpliktelsene skal gjennomføres med tiltak her i landet, etterlyser SFT en vurdering av klimakonsekvenser i forhold til at økt mobilitet vanskeliggjør måloppnåelse fra samferdselssektoren.

Transportsektoren stod i 1999 for 38 prosent av de nasjonale CO₂-utslippene. Veitrafikken bidrar med over halvparten av dette. I dag har vi allerede 15-20% høyere klimagassutslipp fra veitrafikk i Osloregionen enn i 1990. En videre økning på 35% i trafikkvolum gir nesten 25% økning i CO₂-utslipp. SFT etterlyser også en vurdering av om tiltaket er forenlig med Kyotoavtalen som sier maksimalt % i totale klimagassutslipp nasjonalt i forhold til utslippene i 1990.

Mangelfull utredning av miljøulempene for Oslo-regionen

Konsekvensutredningen påpeker at miljøforholdene i vestkorridoren i dag er uakseptable. Utbygging av veisystemet med tunnelstrekninger og innløsning av boliger gir store forbedringer i forhold til antall personer som er vesentlig utsatt for lokal luftforurensning og støy langs E18.

I utredningsprogrammet går det fram at konsekvenser av økt trafikk i Oslo skal beskrives. De beregningene (V-LUFT) som er gjort i konsekvensutredningen går kun ut til 300 meter fra veien. Et så stort prosjekt vil nødvendigvis ha konsekvenser lenger ut fra veien og i områder som er utenfor selve "prosjektområdet". Luftforurensnings-konsekvensene er mest knyttet til det samlede utslippet , dvs. om trafikkøkningen kommer eller ikke, og i liten grad knyttet til alternative trasevalg. Den økningen i veitrafikkveksten som utbyggingen legger opp til vil imidlertid få konsekvenser for trafikkavvikling, støy og luftforurensninger langs veinettet i Oslo. Disse miljøproblemene er etter SFTs vurdering ikke tilfredsstillende utredet.

Oppsummering

På bakgrunn av SFTs gjennomgang av utredningen mener vi utredningsplikten ikke er tilfredsstilt i forhold til å vise alternative løsninger og synliggjøring av miljø-konsekvensene for Oslo. SFT mener derfor at utredningen ikke gir et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag for valg av løsninger i vestkorridoren. SFT mener tiltaket må vurderes i lys av langsiktige målsettinger for arealbruk og transport i regionen og med kombinasjon av virkemidler som bidrar til å oppfylle målsettingen om at større del av trafikkveksten skal tas med kollektive transportmidler.

Med hilsen

Håvard Holm 
SFT - Direktør 

Trond Syversen (e.f.)
Direktør for Lokalmiljøavdelingen

Kopi til:

Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Miljøverndepartementet

Vegdirektoratet

Akershus Fylkeskommune

Oslo kommune