Miljøverndepartementet
Postboks 8013 De
0030 OSLO 

Dato: 06.09.01
Vår ref.: 1999/3205 - 408/00-003 

Industrikraft Midt-Norge - oversendelse av klager på utslippstillatelse for gasskraftverk ved Skogn

SFTs vedtak om utslippstillatelse for gasskraftverket ved Skogn av 29.11.00 er påklaget. SFT anbefaler Miljøverndepartementet å foreta en mindre endring av utslippsgrensen for CO₂, men at vedtaket for øvrig opprettholdes.

Statens forurensningstilsyn (SFT) viser til vedtak om utslippstillatelse for gasskraftverk ved Skogn i Levanger kommune av 29.11.00, klage fra Industrikraft Midt-Norge (IMN)ved brev av 10.01.01, fra Miljøstiftelsen Bellona ved brev av 11.01.01, fra Naturvernforbundet, Natur og Ungdom og Fellesaksjonen mot gasskraftverk ved felles brev av 11.01.01 og klage fra Naturvernforbundet i Rissa av 08.01.01. Vi viser også til IMNs merknader til klagene fra naturvernorganisasjonene ved brev av 12.03.01 og Bellonas kommentarer til IMNs klage ved brev av 14.03.01. IMN har ved brev 03.09.01 trukket den del av klagen av 10.01.01 som gjelder utslippsgrensen for NOx.

Vedlagt følger de nevnte klagebrev m.v. samt øvrige relevante saksdokumenter.

1. SFTs vedtak

Industrikraft Midt-Norge søkte SFT 6. desember 1999 om tillatelse til utslipp til luft og vann samt støy og avfallshåndtering i forbindelse med etablering av et 800 MW gasskraftverk på Fiborgtangen i Skogn i Levanger kommune.

Drift av gasskraftverket innebærer store utslipp til luft av bla CO₂ og NOx. Ved fastsettelse av utslippsvilkår har SFT vurdert de forurensningsmessige sidene ved tiltaket sammenholdt med fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre, jf fl.

§ 11 fjerde ledd. I vår vurdering har vi også lagt til grunn Miljøverndepartementets retningslinjer for behandling av søknad om utslippstillatelser etter forurensningsloven for gasskraftverk, gitt til SFT ved brev av 23. juni 2000. Retningslinjene er utarbeidet på bakgrunn av Stortingets vedtak 09.03.00 og setter rammer for SFTs behandling av utslipp til luft fra denne sektoren. Retningslinjene fastsetter at det ikke skal stilles strengere krav til CO₂-utslipp enn det som i dag er vanlig i Europa. Vurderingen av BAT for CO₂-utslipp fra gasskraftverk i Norge skal baseres på det som på tidspunktet når utslippstillatelse gis regnes som BAT for gasskraftverk i EØS-området. Tilsvarende gjelder for NOx-utslipp med mindre miljøsituasjonen lokalt/regionalt og/eller hensynet til en kostnadseffektiv oppfyllelse av internasjonale forpliktelser, der det også tas hensyn til at kravene er mulige å oppfylle teknisk/økonomisk, tilsier strengere krav.

Industrikraft Midt-Norge er av SFT gitt tillatelse til utslipp av 2,2 millioner tonn CO₂ per år som løpende gjennomsnittsverdi over siste 12 måneder. Bedriften søkte om å få slippe ut inntil 2, 36 millioner tonn per år med et gjennomsnitt på 2,2 millioner tonn per år over en periode på seks år. Det årlige NOx-utslippet ved det tidspunktet anlegget settes i drift, skal ikke være høyere enn 370 tonn. Dette tilsvarer en NOx-konsentrasjon i avgassen på 5 ppm. Bedriften søkte om å få slippe ut inntil 1860 tonn NOx per år. Utslippskravet for NOx ble fastsatt på bakgrunn av at bruk av renseteknologi vurderes å være blant de kostnadseffektive tiltakene for å oppfylle Norges forpliktelser iht Gøteborgprotokollen. I tillegg vil utslippskravet bidra til at NOx-konsentrasjonen i nærområdenes omgivelsesluft blir betydelig redusert i forhold til situasjonen med omsøkt utslipp.

2. Hovedpunktene i klagene

CO₂

Et hovedankepunkt fra Bellona er at Miljøverndepartementets retningslinjer og følgelig også SFTs vedtak etter deres syn er basert på en for unyansert tolkning av Stortingets vedtak, der det ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til at IPPC-direktivets krav om BAT er en dynamisk rettslig standard, og at denne standard dessuten må fastlegges ut fra den aktuelle utslippskildes geografiske lokalisering mhp deponering. Det anføres at IPPC-direktivet setter rammer for de utslippstillatelser som gis etter forurensningsloven, at vedtaket er i strid med det som må anses å følge av direktivet og at det således foreligger en materiell kompetansemangel. Stortingsvedtaket må tolkes slik at det harmonerer med hva som etter Bellonas syn følger av IPPC-direktivet, og Miljøverndepartementets retningslinjer har ikke utvidet SFTs kompetanse i forhold til hva som følger av forurensningsloven tolket i lys av IPPC-direktivets krav.

Bellona fremholder at utslippskravet for CO₂ burde vært fastsatt ut fra at teknologier som kan møte et krav på 90 % reduksjon av utslippene må anses som BAT. Det vises til teknologier som er utviklet/utvikles av flere norske selskaper samt Norges naturgitte og økonomiske forutsetninger for å ta i bruk slik teknologi. Det hevdes videre at den undersøkelse og vurdering av hva som i dag anses som BAT for gasskraftverk i EØS-området som er lagt til grunn for SFTs vedtak, er mangelfull og at utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 således ikke er oppfylt.

På denne bakgrunn må denne del av vedtaket etter Bellonas oppfatning anses som ugyldig og oppheves.

Naturvernforbundet i Rissa mener SFTs vedtak må anses ugyldig. De anfører blant annet at utslippstillatelsen er i strid med forurensningslovens formål slik dette er formulert i lovens § 1, retningslinjene i § 2 samt avveiningsnormen i § 11 fjerde ledd. De anfører også at vedtaket bygger på usikre og feil fakta. Videre hevdes det at Miljøverndepartementet ikke hadde anledning til å instruere SFT i den grad som ble gjort i denne saken. De viser i den forbindelse blant annet til klageretten og behovet for en reell toinstansbehandling. Utarbeidingen av departementets retningslinjer tilfredsstiller heller ikke saksbehandlingsregler og formkrav i forvaltningslovens kapittel VII om forskrifter, slik de etter denne klagerens syn skulle.

Naturvernforbundet i Rissa krever at utslippsvilkåret for CO₂ må skjerpes.

Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom, og Fellesaksjonen mot gasskraftverk anfører at Stortingets plenarvedtak og Miljøverndepartementets retningslinjer innebærer at det ikke utøves konkret skjønn iht forurensningsloven § 11, som gir anvisning på en avveining av de forurensningsmessige ulempene ved tiltaket og de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre, og at vedtaket dermed må anses ugyldig. De hevder videre at avgjørelsen på dette punkt uansett er urimelig ut fra den avveining som skal foretas etter loven og under hensyn til Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen.

Industrikraft Midt-Norge (IMN) ber om at tillatelsen endres slik at virksomheten tillates å slippe ut inntil 2,4 millioner tonn CO₂ per år ved 8760 driftstimer med et gjennomsnitt på 2,2 millioner tonn per år over en vedlikeholdssyklus på seks år. Videre ber de om at endelig utslippsgrense for CO₂ settes proporsjonalt med endring av anleggets størrelse i forhold til referanseanlegget (800 MW_el), og at endelig grense fastsettes etter at leverandør er valgt.

NOx

Bellona anfører at vedtaket om å åpne for tredjemannsløsninger for NOx er ugyldig, da utslippsgrensen på 370 tonn er basert på tekniske løsninger som må anses som BAT og følgelig må oppfylles fullt ut i egen virksomhet. Videre tar Bellona på mer generelt grunnlag opp andre forutsetninger knyttet til utformingen av tredjemannsløsninger og understreker særlig at tredjemannsløsninger ikke kan aksepteres med mindre det foreligger en rettslig sikkerhet for at utslippsreduksjonen blir gjennomført. Etter Bellonas oppfatning er det vanskelig å se hvordan en slik betingelse skal kunne oppfylles innenfor rammene av dagens lovverk.

Naturvernforbundet i Rissa krever at utslippsvilkåret for NOx (dvs 5 ppm) blir skjerpet pga internasjonale forpliktelser.

Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom, og Fellesaksjonen mot gasskraftverk hevder at åpningen for tredjemannsløsninger er i strid med forurensningsloven, og at IMN selv må redusere utslippet ned til 5 ppm da dette utslippsnivået er å anse som BAT.

Andre forhold

Naturvernforbundet i Rissa er sterkt kritisk til utslippstillatelsen SFT har gitt, og krever i tillegg til skjerping av utslippsvilkårene for CO₂ og NOx også skjerping av utslippsvilkårene for CO, NMVOC, støv, støy, utslipp til vann og avfall samt at skorsteinhøyden økes.

Industrikraft Midt-Norge (IMN) ber om at det ikke settes noen grense for gassforbruket under henvisning til at dette vil variere over kraftvarmeverkets levetid avhengig av gassens brennverdi og således av hvem som til enhver tid leverer gassen. De ber videre om å få presisert at kravet om tilrettelegging for uttak av inntil 250 MW (2 TWh per år) varme og om redegjøring ett år før driftstart for bruk av minimum 1 TWh varme i området, skal kunne imøtekommes gjennom fremlegging av en plan for dette. Gjennomføringen av en slik plan må imidlertid etter IMNs syn være avhengig av kunders planer og gjennomføring av varmekjøp, slik at varmesalg skal kunne gjennomføres på et fritt kommersielt grunnlag.

3. SFTs vurdering

3.1 CO₂

3.1.1 Anførsler knyttet til Miljøverndepartementets retningslinjer

I Miljøverndepartementets retningslinjer heter det i forbindelse med utslipp av CO₂ : "Stortingets vedtak om at det ikke skal stilles strengere utslippskrav for klimagasser enn det som er vanlig for gasskraftprodusenter i andre EØS-land skal legges til grunn for konsesjonsbehandlingen.

BAT- begrepet i direktivet er dynamisk og endres i takt med den teknologiske utviklingen, men det er foreløpig ikke utarbeidet mer konkrete retningslinjer for hva som er BAT for CO₂ for store forbrenningsanlegg. Vurderingen av BAT for CO₂ -utslipp fra gasskraftverk i Norge baseres på det som til enhver tid regnes som BAT for gasskraftverk i EØS-området.

Det vises til det pågående arbeidet med å utforme virkemidler overfor klimagassutslipp i tilknytning til oppfyllelse av Norges forpliktelser etter Kyotoprotokollen, jf blant annet arbeidet med et nasjonalt kvotesystem for klimagassutslipp. Det må derfor legges til grunn for konsesjonsbehandlingen at det kan bli innført ny eller endret virkemiddelbruk overfor klimagassutslipp."

Miljøverndepartementets retningslinjer er en bindende instruks til SFT om behandlingen av søknader om utslippstillatelse etter forurensningsloven for gasskraftverk. SFT har lagt til grunn at utarbeidelsen av retningslinjene fra Miljøverndepartementets side er foretatt etter en forsvarlig vurdering av hva som må anses å følge av Stortingets vedtak 9. mars 2000, der det blant annet er tatt tilbørlig hensyn til de rammer som ligger i forurensningsloven tolket i lys av IPPC-direktivet.

Hensynet til klageretten etter forvaltningsloven og behovet for en reell toinstansbehandling er i henhold til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper ikke til hinder for slik instruksjon av underordnet organ som er foretatt i dette tilfelle. Til anførslene om manglende skjønnsutøvelse viser vi til at i den grad retningslinjene kan sies å ha vært bestemmende for skjønnsutøvelsen, må skjønnet anses å være utøvd av overordnet organ. For øvrig har SFT ved avgjørelsen av saken foretatt en konkret skjønnsmessig vurdering innenfor de rammer retningslinjene etablerer.

Det bemerkes ellers at retningslinjer i form av instrukser til underordnet organ ikke er å anse som forskrifter i forvaltningslovens forstand og således heller ikke underlagt de formkrav og krav til saksbehandling som er nedfelt i forvaltningsloven kapittel VII.

3.1.2 Vurdering av hva som regnes som BAT ellers i Europa

Bellona hevder at SFTs undersøkelse og vurdering av hva som kan anses som BAT for gasskraftverk i EØS-området er mangelfull, og at utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 således ikke er oppfylt. Ifølge Bellona viser SFTs vedtak og underlagsmaterialet for dette, bla brev til Miljøverndepartementet av 28. september 2000, at vi primært har vurdert hva som hittil har vært europeisk praksis og ikke hva som vil bli aktuelt i fremtiden.

Som påpekt i vårt brev av 28. september 2000 har EU som allmenn policy å fremme energieffektivitet for å redusere utslippene av klimagasser. Kraftvarmeproduksjon er allerede en erklært politisk målsetting i flere europeiske land og inngår i fremtidige klima-og energiplaner, slik SFTs brev gir noen eksempler på. SFTs uttalelse til Miljøverndepartmentet av 28. september 2000 gir etter vårt syn nettopp ikke uttrykk for at vi primært har vurdert hva som hittil har vært europeisk praksis, men hvilke krav det i dag er aktuelt å stille i Europa for øvrig ved etablering av gasskraftverk. Det er også dette SFTs henvendelse til andre EU-lands myndigheter i denne forbindelse har hatt for øye. Sammen med den informasjon SFT har fått gjennom deltakelse i ulike tekniske arbeidsgrupper innenfor EU som befatter seg med denne type spørsmål, har vi således etter vårt skjønn hatt tilfredsstillende grunnlag for vår vurdering på dette punkt. SFT fastholder at vi per i dag ikke er kjent med at det stilles spesifikke krav til CO₂-utslipp i Europa ut over krav til energieffektivitet eller at det foreligger konkrete planer om å stille krav om rensing av CO₂ i fremtiden. SFT kan ellers slutte seg til Bellona i at BAT er et dynamisk begrep som vil endre seg over tid som følge av den teknologiske utviklingen, og at endring i noen grad også vil skje som følge av endringer i klima- og energipolitikk.

For øvrig viser vi til det pågående arbeidet i EU-kommisjonen med å utarbeide veiledende dokumenter for hva som kan anses som BAT i de enkelte sektorer, såkalte BAT Reference Documents (BREFs). Dokumentet for store forbrenningsanlegg vil tidligst være klart i 2002. Hva som kan regnes som beste tilgjengelige teknikker (BAT) vil som tidligere nevnt endres over tid. Foreliggende og nye BREFs vil derfor måtte revideres i takt med teknologiutviklingen og i noen grad også som følge av endringer i klima- og energipolitikk.

3.1.3 Endring av utslippsgrense for CO₂

SFT har fastsatt en utslippsgrense for CO₂ på 2,2 millioner tonn per år, gitt som løpende gjennomsnitt over siste 12 måneder, jf vilkår 4.1, fotnote 1. Industrikraft Midt-Norge (IMN) søkte opprinnelig om tillatelse til å få slippe ut inntil 2,36 millioner tonn CO₂ per år med et gjennomsnitt på 2,2 millioner tonn per år over en periode på seks år. Bedriften har gjennom klagen fremmet ønske om å få slippe ut inntil 2,4 millioner tonn per år, og opprettholdt ønsket om at gjennomsnittet på 2,2 millioner tonn fastsettes i forhold til en vedlikeholdssyklus på seks år.

I Naturkrafts tilfelle er det, slik det ble søkt om, fastsatt en utslippsgrense for maksimalt CO₂-utslipp per år. For å få en lik behandling av CO₂-utslippet, anbefaler SFT Miljøverndepartementet å endre utslippsgrensen for CO₂ i vilkår 4.1 fra 2,2 millioner tonn per år, gitt som løpende gjennomsnitt over siste 12 måneder, til 2,36 millioner tonn gitt som maksimalverdi over siste 12 måneder. Reguleringen er ved denne endringen i samsvar med hva som har vært fastsatt i forhold til Naturkraft.

Når det gjelder bedriftens ønske om å få etablert en utslippsgrense relatert til vedlikeholdssyklus som er på seks år, gjør SFT oppmerksom på at etablert praksis i SFT ved fastsettelse av utslippsgrenser, er å ta utgangspunkt i forventet utslipp per år som følge av drift av anlegget. SFT finner ikke grunnlag for å endre denne praksisen, da rapporteringsgrunnlaget både nasjonalt og internasjonalt er relatert til utslippsdata på årlig basis, dvs årlige utslipp. SFT vurderer også anvendelse av utslippsmengder relatert til vedlikeholdssyklus som en uheldig og uhensiktsmessig løsning sett i forhold til kontrollmuligheter og gjennomføring av eventulle utslippsreduserende tiltak i lys av nasjonale mål og internasjonale forpliktelser

IMN har også bedt om at endelig utslippsgrense for CO₂ fastsettes etter at leverandør av gassturbiner er valgt. SFT forventer generelt at ved det tidspunkt utbygger sender inn søknad om utslippstillatelse, er utslippsforhold og -mengder klarlagt, dvs at realitetene i saken er tilfredsstillende utredet. SFT ser det som svært lite heldig om fastsettelse av grenseverdier skal utsettes pga manglende beslutningsgrunnlag og uklare utslippsforhold. For øvrig gjør vi oppmerksom på at det ved oppstart av nye anlegg er vanlig praksis å gi bedriftene en viss innkjøringsperiode. Utslippsforholdene/-grensene vil også, om nødvendig, kunne vurderes på nytt etter at anlegget er kommet i normal drift. SFT anbefaler derfor MD ikke å imøtekomme bedriftens ønske om å utsette fastsettelsen av utslippsgrensen for CO₂ .

3.2 NOx

For så vidt gjelder klagernes anførsler direkte knyttet til Miljøverndepartementets retningslinjer nøyer vi oss med å vise til det som er sagt ovenfor under punkt 3.1.1.

Både Bellona og Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom og Fellesaksjonen mot gasskraftverk hevder at vedtaket om å åpne for tredjemannsløsninger er i strid med forurensningsloven og ugyldig. De viser til at utslippsgrensen på 370 tonn (5 ppm) er basert på tekniske løsninger som må anses som BAT og således oppfylles fullt ut i egen virksomhet.

3.2.1 Fastleggingen av utslippsnivå basert på kravet om BAT

I Miljøverndepartementets retningslinjer til SFT av 23.6.00 heter det: "I henhold til IPPC-direktivet skal det stilles krav om at BAT skal oppfylles på det enkelte anlegg. Vurderingen av BAT for NO_X -utslippene skal baseres på det som regnes som BAT for gasskraftverk i EØS-området på det tidspunktet utslippstillatelse gis. Der det ut fra miljøsituasjonen lokalt/regionalt og/eller ut fra hensynet til en kostnadseffektiv oppfyllelse av Norges internasjonale forpliktelser, og under hensyntagen til at kravene er mulig å oppfylle teknisk/økonomisk, kan SFT stille strengere krav enn BAT. Dersom utslippsgrensene begrunnes ut fra hensynet til internasjonale miljøforpliktelser, bør dette begrunnes med basis i tiltakskostnadene. Stilles det strengere krav enn BAT, kan differansen mellom tillatt utslippsnivå og den del som oppfylles med en teknologi som anses som BAT, oppfylles ved tiltak hos tredjemann. Konsesjonshaver må søke om en slik løsning."

I tilknytning til Miljøverndepartementets omgjøring av tillatelsene til Naturkraft for gasskraftverkene på Kollsnes og Kårstø ble SFT av departementet ved brev av 29.05.00 bedt om å redegjøre for hvilket utslippsnivå som på det tidspunkt minimum måtte oppfylles på de to gasskraftverkene for å tilfredsstille kravet om BAT iht IPPC-direktivet. I SFTs svarbrev til MD av 15.06.00 fremgår at etablert BAT-praksis i Europa mht gassturbiner av den størrelsen som er aktuell for Naturkraft, er krav om lav-NOx brennere, hvor utslippsgarantien er 25 ppm. Dette er også lagt til grunn i Miljøverndepartementets omgjøringsvedtak av 06.10.00 samt i avgjørelsen av klagen over omgjøringsvedtaket, jfr kgl.res. av 06.07.01. Bruk av lav-NOx-brennerteknologi (mer presist tørr-lav-NOx-brennerteknologi) må i dag fortsatt kunne sies å representere BAT-nivået mht NOx-utslipp for gassturbiner av den størrelsen som er aktuell i Skogn.

Som tidligere påpekt er beste tilgjengelige teknikker (BAT) et dynamisk begrep hvis innhold vil endres over tid. SFT vil derfor understreke at BREF for store forbrenningsanlegg som er under utarbeidelse, samt internasjonale avtaler, endringer i virkemiddelbruk osv. vil kunne endre oppfatningen i Europa mht hva som er å anse som BAT for reduksjon av NOx.

Slik SFT ser det bør en angivelse av hvilket utslippsnivå som kan sies å representere BAT ved anvendelse av tredjemannsløsninger baseres på hva som kan anses som påreknelig utslippsnivå ved normal drift av gassturbiner med lav-NOx-brennerteknologi. For denne typen gassturbiner er det i praksis mulig å oppnå en NOx-konsentrasjon på 15 ppm eller noe lavere. IMN påpekte også i sin klage av 10.01.01 at erfaringer fra praktisk drift viser at det kan oppnås vesentlig lavere utslippsnivåer enn leverandørens garanti på 25 ppm, og de viser som eksempel til gassturbinene til EPON i Eems, Nederland der NOx-utslippene ligger rundt 12 ppm.

SFTs krav om 5 ppm NOx er mulig å innfri ved bruk av renseteknologier som SCONOx og SCR-systemer, men da utslippskravet er strengere enn hva som i dag anses som BAT i Europa for gassturbiner av den størrelse som her er aktuell, vurderes kravet i henhold til Miljøverndepartementets retningslinjer av 23.06.00, jfr. også omgjøringsvedtaket av 06.10.00, å være strengere enn BAT. Differansen mellom de NOx-utslipp som følger av normal drift av gassturbinene med lav-NOx-brennerteknolgi og det utslippskrav SFT har fastsatt, kan således oppfylles gjennom utslippsreduserende tiltak hos tredjemann, jfr. Miljøverndepartementets retningslinjer av 23.06.00.

3.2.2 Kravet om utslippsreduksjon ut over hva som anses som BAT-nivå

SFTs krav om at NOx-utslippet fra gasskraftverket ikke skal overstige 370 tonn per år, som tilsvarer 5 ppm NOx i avgassen, er fastsatt på bakgrunn av at bruk av renseteknologi vurderes å være blant de kostnadseffektive tiltakenefor å oppfylle Norges forpliktelser mht. NOx i henhold til Gøteborgprotokollen. SFT laget i 1999 en tiltaksanalyse for reduksjon av NOx i samarbeid med andre myndigheter. I denne analysen er hovedsakelig teknologikostnader lagt til grunn ved beregning av kostnadseffektivitet for tiltakene. Ved å benytte tilsvarende tilnærming og metode ved beregning av kostnadseffektiviteten for SCR i konvensjonelle gasskraftverk, viser beregningene at denne er bedre enn marginalkostnaden for å oppfylle NOx-forpliktelsene i Gøteborgprotokollen. Dersom en tar hensyn til at noen av de mest kostnadseffektive tiltakene mht NOx-reduksjoner er vanskelige å utløse, slik at det er nødvendig å utløse tiltak som er dyrere enn marginalkostnaden i analysen, er det ikke tvilsomt at rensing av NOx fra gasskraftverk ved bruk av SCR er kostnadseffektivt for å oppfylle utslippsforpliktelsene våre.

SFT vil presisere at vi ved vurderingen av kostnadseffektivitet har tatt utgangspunkt i påreknelig utslippsnivå ved normal drift, dvs omkring 15 ppm eller noe lavere, og ikke 25 ppm som er leverandørenes garantiverdi. SFT vurderte dette tiltaket som kostnadseffektivt allerede i forbindelse med konsekvensutredningen, hvor IMN oppga utslippsnivået ved normal drift til 15 ppm som grunnlag for utslippssøknad til SFT.

IMN har i brev av 03.09.01, der klagen av 10.01.01 ble trukket tilbake for så vidt gjelder utslippsgrensen for NOx, signalisert at de vil møte SFTs NOx-krav fullt ut på eget anlegg ved installering av renseteknologi. Dersom dette skulle bli resultatet, vil SFT da vurdere en nærmere regulering av eventuelle utslipp direkte knyttet til renseprosessen.

3.2.3 Øvrige forutsetninger knyttet til utformingen av tredjemannsløsninger

SFTs vedtak åpner for at IMN kan oppfylle differansen mellom utslippskravet for NOx på maksimalt 370 tonn og det som kan oppnås ved bruk av gassturbiner med lav-NOx-brennerteknologi ved utslippsreduksjoner hos tredjemann. Dersom IMN ønsker å benytte seg av denne muligheten må de eventuelt søke særskilt om dette. IMN har foreløpig ikke søkt om dette og det foreligger således heller ikke konkret utarbeidete løsninger som gir grunnlag for å ta stilling til om de nærmere krav til utformingen av slike løsninger kan anses oppfylt.

Bellona har i sin klage trukket frem Miljøverdepartementets brev av 10.5.00 til Justisdepartementets lovavdeling og lovavdelingens svar 15.05.00 som bl.a berører kravet til rettslig sikkerhet for at reduksjonene finner sted, med sanksjoner for manglende overholdelse. Med hensyn til muligheten av å ilegge konsesjonsinnehaver foretaksstraff etter straffeloven § 48 a ved manglende oppfyllelse hos tredjemann, vil vi påpeke at straffansvar etter omstendighetene vil kunne ilegges for feil begått ikke bare av ansatte, men også av selvstendige oppdragstakere. For øvrig finner vi ikke i uttalelsene fra lovavdelingen som Bellona viser til grunnlag for å oppstille som et ufravikelig krav at brudd på tredjemanns forpliktelser overfor konsesjonsinnehaveren må kunne sanksjoneres med straff. Vi antar at den nærmere utforming av vilkårene for godkjenning av en tredjemannsløsning vil kunne gjøres slik at de gir et tilfredsstillende grunnlag for eventuell omgjøring etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper i tilfelle mislighold av tredjemanns forpliktelser, og at dette også må anses som en relevant sanksjonsmulighet i denne sammenheng.

3.3 Andre forhold

Naturvernforbundet i Rissa har uttrykt at de er sterkt kritisk til utslippstillatelsen SFT har gitt til IMN, og krever i tillegg til en skjerping av kravene for CO₂ og NOx også skjerping av utslippsvilkårene for CO, NMVOC, støv, støy, utslipp til vann og avfall samt at skorsteinhøyden bør økes. Kritikken er begrunnet i at utslippene fra bedriften vil bidra til skadevirkninger lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

SFT finner på nåværende tidspunkt ikke grunnlag for å skjerpe utslippskravene til IMN ytterligere. Utslippsvilkårene er fastsatt med utgangspunkt i at utslippene til luft og vann, samt avfall og støy ikke skal medføre helse- og miljøskadelige effekter av betydning ved normal drift av anlegget. Dersom utslippsforholdene og forutsetningene for fastsettelse av utslippsgrensene endrer seg, vil både utslippsforholdene og -grensene kunne bli tatt opp til ny vurdering.

Industrikraft Midt-Norge (IMN) har bedt om at det ikke settes noen grense for gassforbruket under henvisning til at dette vil variere over kraftvarmeverkets levetid avhengig av gassens brennverdi og således av hvem som til enhver tid leverer gassen.

SFT finner ikke grunnlag for å imøtekomme IMNs anmodning på dette punkt. Tilsvarende krav er stilt til bla Naturkraft og Statoil Kårstø. Det er vanlig praksis i SFT å regulere forbruk av brensel, da utslipp til luft og energi produsert er et resultat av brenselforbruk, og i dette tilfelle proporsjonalt med gassforbruket. SFTs vedtak er basert på de forutsetningene mht gassforbruk og energi produsert som er lagt til grunn i IMNs søknad av 14.09.99. Vi gjør igjen oppmerksom på at dersom forutsetningene for fastsettelse av utslippskrav endres, herunder kraftverkets ytelse og gassens brennverdi, kan utslippsgrenser/-vilkår bli tatt opp til ny vurdering om nødvendig.

IMN ber videre om å få presisert at kravet om tilrettelegging for uttak av inntil 250 MW (2 TWh per år) varme samt redegjøring for bruk av minimum 1 TWh varme i området, ikke innebærer at IMN har plikter med hensyn til hvorvidt og til hvilket tidspunkt kunder for slikt varmesalg finnes.

SFT har i vilkår 2.2. Energieffektivitet stilt krav om at bedriften skal legge til rette for en varmeleveranse på inntil 250 MW, og i vilkår 9.3. Energiutnyttelse stilt krav om at IMN skal redegjøre for forventet utvikling i varmebehovet i området, herunder bla minimum bruk av 1 TWh. Kravet innebærer at IMN skal legge forholdene til rette for varmeleveranse når mulighetene for utnyttelse av varme og behovet for varme i området er til stede. SFT forutsetter at IMN arbeider aktivt for å få til varmeleveranser, og at bedriften gjennom forventet utvikling av varmebehovet i området og gjennom planer for realisering synliggjør dette.

Som nevnt i vår avgjørelse av 29. november 2000 skal nye kraftverk i henhold til forslag om revidert EU-direktiv for store forbrenningsanlegg (88/609/EØF), produsere kraftvarme der dette er teknisk og økonomisk mulig.

4. SFTs tilråding

SFT anbefaler Miljøverndepartementet å endre vilkår 4.1 i utslippstillatelsen av 29.11.00 slik at tillatt CO₂-utslipp fastsettes til 2,36 millioner tonn som maksimalverdi over siste 12 måneder, og at vedtaket for øvrig opprettholdes.

Med hilsen

Håvard Holm
SFT-direktør 

Ingrid Bjotveit
Direktør for Næringslivsavdelingen

Vedlegg: saksdokumenter

Kopi til:

Industrikraft Midt-Norge, Postboks 496, 1327 Lysaker

Miljøstiftelsen Bellona, Boks 2141 Grünerløkka, 0505 Oslo

Norges Naturvernforbund, Postboks 342 Sentrum, 0101 Oslo

Natur og Ungdom, Torggt. 34, 0183 Oslo

Fellesaksjonen mot gasskraftverk, v/Lars Haltbrekken, Rathkesgt. 17, 0558 Oslo

Naturvernforbundet i Rissa, 7100 Rissa