Om rapporten
Rapporten gir en sammenstilling av eksisterende kunnskap om mulige tiltak som kan gjennomføres i Norge for å redusere utslippene av klimagasser fram mot 2010 og 2020. Tiltaksanalysen tar utgangspunkt i kjent kunnskap om teknologi og vurderer nye muligheter for utslipps­reduksjoner med tilhørende kostnader og nyttevirkninger. Den er en oppdatering av SFT rapport 1708/2000 ”Reduksjon av klimagassutslipp i Norge – En tiltaksanalyse for.

Hovedformålet er å vise omfanget av kostnadseffektive tiltak som kan iverksettes for å redusere Norges utslipp av klimagasser. Tiltakene som er analysert er rangert etter kriteriet ”kostnad per enhet utslippsreduksjon”. En slik rangering gir informasjon om reduksjonspotensialet ved gjennomføring av tiltak etter stigende kostnad, og vil kunne gi nyttig informasjon ved valg av nye virkemidler. Analysen gir imidlertid ingen konkrete råd om hvilke virkemidler som bør innføres for å utløse de aktuelle tiltakene.

Rapporten inneholder:

• Referansebane for utslipp fram mot 2020, som er en framskrivning av utslipp uten nye tiltak og virkemidler.   
• Årlige kostnader og marginale kostnader for gjennomføring av tiltak fram mot 2010 og 2020.   
• Liste over ulike typer tiltak rangert etter kostnader og reduksjonspotensial.   
• Estimat av mulig teknisk potensial for reduksjoner fram mot 2020 ved tiltak som anses som teknisk mulige, men som ikke er kostnadsestimert.

Analysen inkluderer også en beregning av klimatiltakenes sidevirkninger på utslippene av NO_X og svevestøv (PM₁₀). Der det har vært mulig er nyttevirkningene av redusert utslipp av NO_X og PM₁₀ verdsatt. For tiltak knyttet til transportplanlegging er det også gjennomført beregninger som inkluderer verdsetting av tid, ulykker og støy.

Klimaproblemet og Kyotoprotokollen
Menneskeskapte klimaendringer er det mest alvorlig miljøproblemet verden står ovenfor. I følge FNs klimapanel (IPCC) sin tredje hovedrapport forventes den global middeltemperaturen å øke med 1,4 - 5,8 ºC de neste 100 år.

For å avgrense den globale temperaturstigningen til 2 ºC konkluderer IPCC at de globale utslippene må reduseres med 50-80 prosent i løpet av de neste 50 årene. Dette reduksjonsspennet er i samme størrelsesorden som nå er vedtatte som nasjonale reduksjonsmål for enkelte andre industriland som Sverige, Tyskland, Frankrike og Storbritannia. I februar 2005 nedsatte regjeringen et utvalg for å utrede ulike scenarier for hvordan et "lavutslippssamfunn" for klimagasser kan utvikles i løpet av en 50-årsperiode. Utvalget skal legge til grunn det samme reduksjonsspennet på 50-80 prosent innen 2050.

Kyotoavtalen er et første forsiktig skritt som vil kunne redusere industrilandenes utslipp med opp mot 5 prosent innen 2012. Avtalen krever at Norges utslipp ikke skal øke med mer enn 1 prosent i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene i 1990. Dette innebærer at utslippene ikke skal overstige 50,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter per år i perioden 2008-2012. Deler av Norges utslippsforpliktelse kan imidlertid dekkes gjennom kjøp av kvoter i andre land.

Det er forventet sterk vekst i de norske klimagassutslippene
Uten nye tiltak og virkemidler vil de norske utslippene fram til 2010 forventes å ligge 11 millioner CO₂-ekvivalenter over 1990-nivået, mens de i 2020 forventes å være nær 19 millioner tonn over 1990-nivået. Denne framskrivningen, som SFT har utarbeidet, bygger på et makroøkonomisk forløp nær opp til referansebanen i Regjeringens Perspektivmelding. SFTs framskriving forutsetter gjennomføring av alle vedtatt og implementerte virkemidler, samt de reduksjoner som industrien har gjennomført frivillig[1]. Uten disse tiltakene ville trolig utslippene i 2010 kunne ha blitt 7-10 millioner tonn høyere, jf. Norges tredje nasjonale rapport til Klimakonvensjonen (Miljøverndepartementet, 2002).

Utslippsveksten fram til 2020 er følsom for om det bygges gasskraftverk uten CO₂-håndtering, se kapittel 4.2. I SFTs referansebane er det lagt til grunn at økningen i det norske kraftbehovet dekkes opp gjennom bygging av gasskraftverk uten CO₂-håndtering. I 2020 er det derfor forutsatt et utslipp på i underkant av 10 millioner tonn CO₂ fra gasskraftverk, inkludert Kårstø-anlegget.

Utslippene fra olje og gassvirksomheten forventes å vokse kraftig fram til 2010. Det er forutsatt at utslippene fra denne sektoren kulminerer etter 2010 for deretter å reduseres fram til 2020.

Utslippene fra vegtrafikken forventes å vokse mot 2020, sterkest i perioden fra 1990 til 2010. I referansebanen er det lagt til grunn at utslippene fra vegtrafikken i 2020 vil ligge 50 prosent over nivået i 1990.

Figur 1:  Referansebane for utslipp av klimagasser fram til 2020

Mulige utslippsreduksjoner fram til 2020

Utslippsveksten kan reduseres med 18 millioner tonn
Analysen viser at ved å iverksette kjente tiltak med kostnad opp til 200 kr pr tonn CO₂ så vil de norske utslippene i 2020 kunne reduseres med rundt 18 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen. Det betyr en stabilisering på 1990-nivå, se Figur 2.

Figur 2:  Utslipp av klimagasser og virkning av mulige tiltak i 2020

Av denne reduksjonen vil omlag 10 millioner tonn CO₂-ekvivalenter kunne realiseres ved å legge til rette for kostnadseffektiv fangst av CO₂ fra gasskraftverkene, og at CO₂-gassen deponeres eller benyttes til økt oljeutvinning. SFTs analyse viser at CO₂-fangst og bruk av CO₂ til økt oljeutvinning trolig vil bli samfunnsøkonomisk lønnsomt. Dette resultatet er avhengig av flere forutsetninger, som blant annet utviklingen i oljeprisen og hvor mye mer CO₂ som vil utvinnes gjennom tiltaket.

Alternativt, kan omlag 10 millioner tonn CO₂-ekvivalenter reduseres ved at det økte kraftbehovet i referansebanen ikke dekkes med gasskraft, men helt eller delvis gjennom økt satsing på ny fornybar energi og energisparing.  Eksempler på slike tiltak er; enøk i eksisterende bygg og tilrettelegging for lavere energibruk i nye og rehabiliterte bygg, fjernvarmeutbygging, konvertering av oljekjeler til bioenergikjeler o.l.

De samme tiltakene for å øke satsingen på ny fornybar energi og energisparing vil også redusere forbruket av fossil energi innen industri, næring og husholdninger. Dette vil gi en ytterligere reduksjon i 2020 på 3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i forhold til referansebanen til kostnader under 200 kr pr tonn CO₂.

I transportsektoren er det flere kostnadseffektive tekniske tiltak. Introduksjon av mer energieffektive biler er eksempel på et slikt tiltak. Om lag 0,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter kan realiseres til kostnader under 200 kr pr tonn CO₂. Tiltak knyttet til lokal transportplanlegging kan bidra til å redusere utslippene med rundt 600.000 tonn i 2020, og er samfunnsøkonomisk svært lønnsomme. I tillegg finnes en rekke tiltak, særlig innen regional/nasjonal transport, som i denne omgang ikke er omfattet av analysen.

Med utgangspunkt i prosessindustriens egne vurderinger (se PILs Hvitebok) er potensialet for kostnadseffektive tiltak innen prosessindustrien anslått til 1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020.   

Innen olje- og gassvirksomheten vil det være mulig å gjennomføre tiltak som gir en utslippsreduksjon på rundt 1,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mot 2020, men bare 150 000 tonn av dette kan trolig realiseres til en kostnad under 200 kroner/tonn CO₂.

Analysen har videre identifisert et kostnadseffektivt potensial (under 200 kroner/tonn CO₂-ekvivalenter) for utslippsreduksjoner innen landbrukssektoren og avfall på til sammen 1,6 millioner tonn i 2020.

Det kreves sterke virkemidler for iverksette de mest lønnsomme tiltakene
For å få ut gevinsten ved de mest lønnsomme tiltakene, så som energiøkonomisering, mer effektiv transportplanlegging, biler med lavere forbruk med mer vil det kreve en rask implementering av mer styringseffektive virkemidler enn det som til nå har vært benyttet.

Betydelig teknisk potensial
Det tekniske potensialet for reduksjoner fram mot 2020 er trolig langt høyere enn 18 millioner tonn, for eksempel ved økt bruk av biodrivstoff i transportsektoren, økt bruk av biokarbon i industrien, bruk av inert-anoder i aluminiumsprosessene, økt andel av drivstoffeffektive biler og redusert bruk av nitrogengjødsel i landbruket. Grovt anslag viser at de norske utslippene vil kunne reduseres med om lag 20 prosent  innen 2020 sett i forhold til utslippsnivået i 1990. En slik reduksjon forutsetter teknologiske gjennombrudd og at tilstrekkelig incentiver innføres, se avsnitt 5.3. Disse tiltakene er imidlertid ikke kostnadsberegnet i denne analysen, da det ikke har vært mulig å innhente tilstrekkelig data på dette tidspunkt.

For å starte denne positive utviklingen er det helt nødvendig allerede i dag å innføre sterke incentiver som kan rette trenden mot mer bruk klimavennlig teknologi.

Mulig tiltak på kort sikt (fram til 2010):

Utslipsveksten kan reduseres med 4,4 millioner tonn
Dersom det gjennomføres tiltak med en kostnad opp mot 200 NOK/tonn CO₂-ekvivalenter, vil det være mulig å redusere utslippene med 4,4 millioner tonn i 2010, se Figur 3 nedenfor. Inkluderes nytte fra andre utslippsreduksjoner til luft (da særlig NOx og svevestøv), så vil utslippsreduksjonen kunne økes med ca. 200.000 tonn CO₂-ekvivalenter innenfor samme kostnad.

Gitt en marginalkostnad på 200 kroner/tonn CO₂-ekvivalent, vil de største reduksjonene kunne oppnås gjennom tiltak innen:

• stasjonær forbrenning (1,6 millioner tonn),   
• prosessindustrien (1,0 millioner tonn),   
• olje- og gassutvinning på norsk sokkel (0,7 millioner tonn),   
• transportsektoren (0,55 millioner tonn),   
• reduksjoner av fra avfallsdeponiene (0,3 millioner tonn) og   
• ved reduksjon av lystgass fra landbruket (0,3 millioner tonn).

En realisering av alle disse tiltakene vil imidlertid kreve en rask implementering av nye virkemidler i tillegg til dagens CO₂-avgift, kvotesystem og frivillige avtaler med industrien.

Figur 3: Utslipp av klimagasser og virkning av mulige tiltak i 2010

Mange tiltak er samfunnsøkonomisk lønnsomme
En rekke av tiltakene beskrevet i tiltaksanalysen forventes å være samfunnsøkonomisk lønnsomme i den forstand at de årlige merkostnadene vil være lavere enn årlige besparelser ved å gjennomføre tiltakene. Samtidig forventes de marginale kostnadene å få en rask stigning fra rundt 150 kroner/tonn CO₂-ekvivalent.

Det er mulig å oppnå en utslippsreduksjon på 2,4 mill tonn CO₂-ekvivalenter ved bare å gjennomføre tiltak som er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Eksempler på slike tiltak er innen areal- og transportplanlegging og stasjonær energibruk, samt noen tiltak innen prosessindustrien og tiltak på norsk sokkel. De fleste tiltak innen landbruk vil også være lønnsomme å gjennomføre. Dersom en inkluderer eksterne nyttevirkninger av å gjennomføre disse tiltakene innen transportplanlegging vil lønnsomheten til tiltakene øke ytterligere.

Krever betydelig innsats å realisere lønnsomme tiltak
En realisering av de mest samfunnsøkonomiske lønnsomme tiltakene innen perioden 2008 – 2012 vil kreve betydelig innsats. Dette fordi reduksjonspotensialet er fordelt på svært mange ulike tiltak innen flere sektorer. Det er også flere barrierer av ikke-økonomisk / politisk art som kan hindre gjennomføringen av disse tiltakene. På tross av høy kostnadseffektivitet vil det derfor være nødvendig å bruke et bredt spekter av spesifikke virkemidler for å utløse klimatiltakene.

Fotnote:
[1] Virkningene av det nye nasjonale klimakvotesystemet og overenskomsten mellom Miljøverndepartementet og Prosessindustriens landsforening om reduserte klimagassutslipp fra industrien er da ikke inkludert.

Les mer:

• Reduksjon av klimagassutslipp i Norge: Oppdatert tiltaksanalyse for 2010 og 2020 (PDF-fil på 356 kB)