Retningslinjer fra andre land

Substitusjonsbehandling av opiatavhengige med metadon og buprenorfin brukes i en rekke land i verden. Samtidig stilles kravet til dokumentert nytte av behandlingen med økende styrke. Et av resultatene er at forskningslitteraturen rundt medikamentell behandling har økt enormt i omfang, et annet at mange land har utarbeidet eller er i fred med å utarbeide faglige retningslinjer for denne og andre behandlingsformer.

Som det framgår av dokumentene på denne sida er faglige anbefalinger i ulike land utarbeidet på ulikt vis, har ulike avsendere, har ulikt omfang og gir til dels ulike anbefalinger. Dette understreker at faglige anbefalinger til tross for at de har oppsummeringer av den samme forskningen som grunnlag, også baseres på de enkelte lands lovverk, behandlingstradisjoner og egne faglige ideologier. Samtidig viser ulikhetene at en rekke forhold rundt substitusjonsbehandling er dårlig forskningsbelagt; særlig gjelder dette rehabiliteringsinnsatsene.

Oppsummeringer av forskningslitteraturen ligger til grunn for de fleste retningslinjene. Vi har tatt med to slike oppsummeringer fra Sverige (2004) og fra Canada (2002).

Sverige er det landet som har kommet lengst med retningslinjearbeid. Derfra har vi tatt med det ferske høringsutkastet til "Nationella riktlinjer før missbruks- och beroendevård" (2006) og det omfattende kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for dette

Av mer omfattende retningslinjer har vi valgt å ta med en litt eldre retningslinje for hele rusfeltet fra Skottland (1999). Fra USA (2005) og fra Australia (2004) foreligger helhetlige retningslinjer for all substitusjonsbehandling, slik målet for det pågående norske arbeidet er.

En rekke retningslinjer har som mål å gi anbefalinger for bruk av de enkelte medikamenter. Vi har tatt med metadonretningslinjer fra Australia (2003), Canada (2004) og Storbritannia (2006). Den siste gir særlig anbefalinger til primærleger. Fra USA (2004) foreligger en retningslinje for bruk av buprenorfin.

Av flere grunner er substitusjonsbehandling også en juridisk utfordring. En rekke land har valgt å lage egne lover eller forskrifter for slik behandling. Vi har tatt med forskrifter fra Sverige (2004) og fra Danmark (2002) og en håndbok med kommentarer knyttet til den svenske forskriften (2006). I løpet av det norske retningslinjearbeidet skal det vurderes om det er behov for en egen LAR-forskrift også her i landet.