Joint degrees og andre avtaler om gjensidig godkjenning
Som oftest sender norske institusjoner sine studenter på delstudier i utlandet under avtaler som sikrer at vekttall tatt ved vertsinstitusjonen blir godkjent, men uten at dette innebærer noen form for felles planlegging av kurs eller studieprogram.
Studentene deltar i kurs og tar eksamener ved vertsinstitusjonen, disse godkjennes så av hjemmeinstitusjonen. Denne formen for godkjenning er typisk for Erasmus-programmet, der det også er utviklet flere virkemidler som skal bidra til å sikre kvalitet og forutsigbarhet for studenten.
Samarbeid om kurs, program og grader er også etter hvert svært aktuelt. Det kan ta flere ulike former. Her er eksempler på noen av de mest vanlige.
Joint degrees
Gjennom Bolognaprosessen har fellesgrader blitt introdusert som et sentralt virkemiddel for utvikling av samarbeid i høyere utdanning i Europa. Utvikling av fellesgrader støttes finansielt gjennom flere programmer, spesielt EUs programmer, men også andre programmer gjør referanse til fellesgrader og støtter utviklingen av slike. Definisjon og nærmere beskrivelse av fellesgrader finnes hos
NOKUT
. Her er også henvisning til en rekke internasjonale nettsider.
Sandwich programmer
Såkalte ”sandwich programmer” represententerer mindre omfattende form for utdanningssamarbeid enn en ”joint degrees”. Et sandwichprogram er betegnelsen på et studieprogram hvor studenten påbegynner et studium på hjemmeuniversitetet, for deretter å ta en del av studiet ved en samarbeidsinstitusjon, og så ta avsluttende grad ved hjemmeinstitusjonen.
Twinning
”Twinning” avtaler mellom høyere utdanningsinstitusjoner i forskjellige land inngås med sikte på å utvikle felles utdanningsprogram. Studentene på to universitet følger eksakt samme kurs, med det samme pensum og de samme eksamener, selv om faglig personell til vanlig er engasjert lokalt. (Kilde: Dirk Van Damme in Higher Education 41 415-441, 2001)
Cotutelle
Den franske ”cotutelle”-ordning innebærer at to institusjoner inngår en avtale om felles veiledning, registrering, bedømmelse, disputas og vitnemålutstedelse for en kandidat. Avtalen er som regel individbasert og betyr at kandidaten har to hovedveiledere (én ved hver institusjon). Avtalen omfatter at de to involverte institusjoner godkjenner hverandres ph.d.-grad, og formulerer enighet om forhold rundt veiledning, avhandlingen (for eksempel lengde), språk, bedømmelse, disputas og utstedelse av et fellesvitnemål.
En cotutelle-avtale er som regel initiert av kandidaten selv i samarbeid med veilederne, og behandles på flere nivåer ved partnerinstitusjonene. Avtalen skal sikre kvaliteten på graden som utstedes. Den skal være undertegnet av øverste ledelsen ved hver institusjon, i tillegg til veilederne og kandidaten selv. Det er også mulig for to institusjoner – eller to land – å inngå en generell cotutelle-avtale, eller rammeavtale om utveksling av cotutelle-kandidater, men dette innebærer likevel at det skal undertegnes en individuell avtale for hver kandidat. (Kilde: Notat utarbeidet ved Universitetet i Oslo, Karen Crawshaw Johansen til konferanse arrangert av UHR )
Franchise
Under ”franchise” avtaler gir en institusjon en vertsinstitusjon i et annet land tillatelse til å tilby noen av den første institusjonens kurs og grader, etter avtalte betingelser. Hjemmeinstitusjonen står her ansvarlig for innholdet i graden, vertsinstitusjonen for hvordan det undervises i den. (Kilde: Dirk Van Damme, se over)
