Av Nina Volckmar, førsteamanuensis NTNU
Kunnskapsdepartementet la kort tid før jul fram St. meld. nr. 16 … og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring. Den slår fast at det norske utdanningssystemet til tross for sin uttalte målsetting gjennom hele etterkrigstiden om å utjevne sosiale forskjeller mellom elevene, fremdeles reproduserer og kanskje til og med forsterker de sosiale forskjellene elevene kommer til skolen med. Det er vel 30 år siden Gudmund Hernes og Knud Knudsen kom til samme konklusjon i NOU 1976: 46 Levekårsundersøkelsen. Utdanning og ulikhet.
Mens Hernes og Knudsen den gang måtte nøye seg med å beskrive og analysere ”ulikhet i adgangen til og ulikhet i virkningen av utdanning” i Norge, viser denne meldingen til at en rekke land på en langt bedre måte enn Norge lykkes i å jevne ut sosiale forskjeller gjennom utdanningssystemet. I det hele tatt vises det i meldingen til både nasjonale og internasjonale undersøkelser som dokumenterer at norsk skole kommer til kort når det gjelder å jevne ut sosiale forskjeller. Internasjonalt er det særlig OECD som leverer premissene for tiltak som foreslås satt i verk.
St. meld. nr. 16 slår fast, som Utdanning og ulikhet gjorde i 1976, at formell likhet og ressurslikhet ikke er tilstrekkelig for å jevne ut sosiale forskjeller. Hernes hevdet i et eget arbeidsnotat i 1974 at en for å forhindre reproduksjon av sosiale forskjeller i skolen måtte ta utgangspunkt i et likhetsbegrep som la vekt på likhet i resultat framfor formell likhet og ressurslikhet. En måtte altså i større grad se på resultatet etter endt skolegang framfor å se på de ressursene som ble satt inn i skolen. Dette ville, slik Hernes så det, i større grad åpne opp for kompensatoriske løsninger og ulik behandling. Hovedsynspunktet var at den obligatoriske undervisningen måtte starte tidligere slik at skolen kunne kompensere for manglende stimulans i hjemmemiljøet.
Når den foreliggende meldingen legger vekt på å utjevne sosiale forskjeller i læringsutbytte og deltakelse i utdanning, kan dette altså sees som en videreføring og konkretisering av arbeidet til Hernes og Knudsen. Det er resultatene i form av læringsutbytte og deltakelse som teller. Budskapet i meldingen er at vi ikke kan slå oss til ro med at familiebakgrunn så til de grader skal bestemme i hvilken grad elevene lykkes i utdanningssystemet.
Når Stoltenberg II-regjeringen i løpet av våren legger fram en melding om sosial utjevning for Stortinget, satses det på fellesskapsløsningene. Kravet om mangfold og det å møte hver enkelt elev skal løses innenfor den offentlige fellesskolen og det offentlige tilbudet for øvrig. Regjeringens tiltak retter seg mot tiltak som inkluderer alle, fra de tidligste barneår til voksen alder.
De tiltakene stortingsmeldingen presenterer for å jevne ut sosiale forskjeller i læringsutbytte og deltakelse i utdanningssystemet, dreier seg i all hovedsak om to grep: tidlig intervenering og tilpasset opplæring. Til grunn for disse grepene ligger det et krav om kartlegging, testing, oppfølging og kontroll.
Tidlig intervenering dreier seg for det første om å innfri løftet om full barnehagedekning innen 2007 og i neste omgang å innføre lovfestet rett til barnehageplass. Tidlig intervenering eller tidlig innsats ses videre som en motsats til gjeldende praksis, omtalt som en ”vente og se” holdning. Tidlig utvikling av god språklig forståelse og språklige ferdigheter har vist seg å ha stor betydning for senere læring i grunnskole og videregående opplæring, og stortingsmeldingen legger derfor opp til språklig testing og stimulering fra tidlige barneår. Tidlig avdekking av mangelfull utvikling og manglende ferdigheter skal følges opp av tiltak her og nå.
Tilpasset opplæring er selve kjernebegrepet i Kunnskapsløftet og skal være et gjennomgående prinsipp i hele grunnopplæringen. Kravet om at opplæringen skal være tilpasset elevenes evner og forutsetninger er nedfelt i opplæringsparagrafens § 1-2, men slik begrepet er brukt innebærer ikke kravet om tilpasset opplæring en individuell rett, men dreier seg mer om varierte undervisningsoppgaver, variasjon i utvalg av lærestoff og arbeidsmåter og variasjon i selve organiseringen av undervisningen. Dette er ikke nytt og har vært vanlig praksis i skolen i flere tiår. Det nye er imidlertid kravet om at lærerne i mye større grad må utvikle en kompetanse i å vurdere og sette i verk undervisning med dokumentert effekt.
Jeg ønsker stortingsmeldingen … og ingen stod igjen. Tidlig innsats for livslang læring velkommen. Vi kan ikke slå oss til ro med at det norske utdanningssystemet reproduserer sosiale forskjeller. Meldingen dokumenterer og begrunner dette inngående og foreslår en rekke tiltak innenfor rammen av den offentlige fellesskolen. Det er bra om vi med dette lykkes bedre i å jevne ut sosiale forskjeller i læringsutbytte og deltakelse i utdanning.
Likevel reiser de foreslåtte tiltakene en rekke spørsmål som bør være gjenstand for omfattende drøfting før meldingen legges fram for Stortinget i løpet av våren. Stortingsmeldingen innvarsler en markert omdreining i instrumentell retning. Nitidig testing og kartlegging av elvenes utvikling og læring gjennom hele skoleløpet skal umiddelbart følges opp av tiltak med dokumentert effekt. Det er berettiget å stille spørsmål ved dette test- og kontrollregimets innflytelse på barnehagen og skolen som samfunnsinstitusjoner. Et slikt regime vil nødvendigvis føre til en vektlegging av lekens så vel som læringens instrumentelle nytte fra tidlige barneår.
Vil vi virkelig ha en barnehage og en skole som er så gjennomsyret av instrumentell tekning, testing og kontroll? Kan en slik tenkning ha utilsiktede og negative virkninger som det ikke er tatt høyde for i denne meldingen? Hvor blir det av lekens og kunnskapens egenverdi? Og videre: De tiltakene stortingsmeldingen foreslår krever kompetente folk i alle ledd. Har vi det? Hvor realistisk er det at vi i nærmeste framtid greier å utdanne nok kompetente folk til å gjennomføre all testingen og kartleggingen av elevenes læring, og til å følge opp og sette i verk de riktige tiltakene?
Kronikken publiseres i dag i Klassekampen