Av Ingerid Straume
Når barnelitteraturen framstiller «de voksne» som dumme, skadelige og ødeleggere av vårt eget livsgrunnlag, introduseres en konflikt mellom voksne og barn som ikke var til stede i utgangspunktet. Det er sannsynlig at denne konflikten forplanter seg til barnets eget selvbilde.
Oppdragelse er et tema som opptar mange i dag, noe som viser seg i media, i TV-program à la SOS Barnevakten, Jesper Juuls spalte om oppdragelse i A-magasinet og diverse fora på internett.
At så mange spør seg hva slags oppdragelse de skal gi barna sine – ja, hva oppdragelse egentlig skal være – er et tegn på et samfunn som er i sterk forandring. Framtiden for den oppvoksende slekt er åpen, og vi spør oss selv hva vi skal gjøre med den. Å repetere den oppdragelsen vi selv mottok, er ikke noe vi gjør automatisk.
I et større perspektiv kan man si at interessen for oppdragelsesteorier er samfunnets interesse for seg selv. Et samfunn i sterk endring er typisk et samfunn som filosoferer over oppdragelse. Spørsmål om hva slags samfunn vil vi ha, stilles dermed på konkret nivå, gjennom spørsmålet om hva slags individer vi ønsker å oppdra. Behovet for å endre utviklingen endre utviklingen nedfeller seg i appellen «Vi må begynne med barna!».
Men når de eksisterende institusjoner og tradisjoner ikke lenger tilbyr adekvate idealer eller ressurser for å håndtere våre politiske problemer, oppstår konflikter. Vi får et ambivalent til den samme kulturen som har frembragt oss. Og når den sosial-historiske utviklingen unndrar seg vår kontroll, og vi ikke behersker våre egne frembringelser, som genteknologi, nanoteknologi, radioaktivitet, økonomisk globalisering og klimaendringer, blir kulturen ikke bare et objekt for kritikk, men også et problem i seg selv.
Parallelt med økonomiske og materielle forandringer har det skjedd forandringer i verdier, normer, synet på psykologisk utvikling, på samfunn, tradisjon, makt, kjønn og mye mer. For bare én generasjon siden var oppdragelsen preget av en kristelig moralkodeks, der begreper som synd og skam hadde en helt annen normativ status enn i dag (dvs. de var gyldige).
Det er rimelig å anta at kristelige og puritanske normer fremdeles ligger innebygd i våre forestillinger om oppdragelse; særlig i mønstre som ikke er reflekterte og bevisste. Der opptrer de i form av de voksnes skyld- og skamfølelser, spesielt omkring seksualitet, rus og lignende (synder). Men fordi vår generasjon påberoper seg å ha tatt et oppgjør med puritanisme og den borgerlige moralkodeks, blir forestillinger om skyld og skam i dag produsert og overført i utilsiktet, og dermed ubevisst form. Ja, selve ordet «synd» er blitt noe skammelig.
I den grad «syndene» er synlig, er det nå som eksesser i kulturen, der de samme «synder» blir til omvendt symbolikk, spesielt i forbindelse eksponering av seksualitet, i «forbruk som frigjøring» og lignende.
Det er sannsynlig at slik «kulturell dobbeltmoral» manifesterer seg hos den enkelte i en eller annen form. Jeg vil tro at en betydelig uoverensstemmelse mellom individets og samfunnets normer kan gi opphav til mellommenneskelige konflikter, intrapsykiske spenninger og paradokser i oppdragelsen. Foreldrene kan blant annet se seg nødt til å forfekte standpunkt som de selv ikke deler. Vi må oppdra barn til en samfunnstilstand som etter manges mening er forstyrret og skadelig. Ofte må barna internalisere normer som foreldrene gjerne skulle sett var annerledes. For eksempel vil man gjerne at barna skal ha tillit til omverdenen, slik at verden oppleves som et trygt sted å være. Men hvis barna kun lærer dette, vil de utsettes for fare. Ting er ikke hva de gir seg ut for. Reklamen innynder seg i sinnene for å overta vår vilje og «skape behov». Medier og agenter henvender seg til oss med en «agenda», men bruker våre fornavn, som om de kjente oss. Det familiære er ikke lenger umiddelbart, kjent. Selv naturen er ikke lenger natur, den er ofte verken ren, naturlig eller sunn. Barna må derfor læres opp til en viss skepsis og mistenksomhet.
Vi vil at barna skal være seg selv, men frykter at de ikke skal være «kule» nok. Mange vil gjerne oppdra til antimaterialisme. Men samtidig vil vi at barna skal ha nok ting, klær, leker og utstyr til at de ikke stikker seg ut i den materialistiske kulturen.
Mest alvorlig er likevel ideen om at mennesker er skadelige i seg selv, fordi vi truer naturen og dermed vårt eget livsgrunnlag. Nettopp dette er et vanlig tema i skjønnlitteratur for barn og unge. Forfattere av moderne barnebøker, barnetimer m.m. er ofte opptatt av å alliere seg med barna – mot de voksne. Det snakkes om hvor «dumme» de voksne er som gjør sånn eller slik, for eksempel at de alltid har dårlig tid, eller ødelegger miljøet. På 1990-tallet hadde vi den norske statlige kampanjen «Miljødetektiven Blekkulf», der barna gjennom morsomme figurer ble oppfordret til å spionere på, angi og irettesette voksne omkring seg. En slik posisjon er ikke bare ubehagelig for et barn å innta; psykologisk sett er den svært problematisk. Barna har nemlig ikke noe annet enn voksenverdenen å strekke seg mot. I det levde livet er de voksne forbilder for barna; det finnes ingen andre. En systematisk nedvurdering av de voksne som sådan blir dermed et problem for barnets identifikasjonsprosess; prosessen med å bli et selv. Forfatterne av slike fortellinger introduserer en konflikt mellom voksne og barn som ikke burde være der, og dermed en tilsvarende konflikt i barnas eget selvbilde.
Men voksenlivet kan ikke være annet enn et forbilde for barna; det er dette de skal vokse inn i. Barna kan aldri være sin egen målestokk i det å skulle bli voksne. En negativ voksenverden må derfor medføre problemer med det å bli voksen. Og barneoppdragere som prøver å alliere seg med barna, mot de «andre» voksne, er ikke «kule voksne», men en slags forvokste ungdommer: en abnorm skapning. Slik blir barnet stående uten en kultur å vokse opp i, overlatt til sine egne ressurser. Situasjonen er da at barna må bruke forestillinger som de har et ambivalent forhold til, som elementer i sin egen selvdannelse – dannelsen av et selv. Barnets bevissthet om egen utilstrekkelighet, kombinert med et voksenbilde som blir nedvurdert av de voksne selv, bidrar trolig til utrygghet og mangelfull karakterutvikling.
Men hvordan skal vi som oppdragere presentere verden og de voksne, når vi ser så mye ondt og bekymringsverdig omkring oss? Oppdragelse i dag fordrer jo en kritisk distanse til mange av rådende forestillinger. Det er påkrevd at dagens reflekterte oppdragere tar stilling til det som serveres for barna, for eksempel ved å unngå litteratur som reproduserer vestlig og mannlig dominans. Som når alle rollefigurer i barnebøker, særlig dyr, automatisk har hankjønn – bortsett fra søte små «støtte-dyr», for eksempel kaniner, som alltid er hunkjønn. Unntakene er nettopp unntak som bekrefter regelen («sterke jente-rollemodeller»); et grep som barna antakelig gjennomskuer.
Alle de forholdene jeg har nevnt, koblet med de voksnes egen sårbarhet – der de prøver å skape sine verdier og sine liv uten særlig støtte fra sine omgivelser – gjør barneoppdragelsen til både et prestisjefylt og sårbart prosjekt. Jeg vil imidlertid hevde at det ikke er primært den enkelte, men kulturen, det kollektive, sosial-historiske feltet, som her strever med seg selv og sin egen transformasjon.
Men lidelsen er vår egen; som når den voksne, oppdrageren, må kjempe mot den kommersielle kulturens trekk slik de trer fram i det enkelte barn – for eksempel i form av krav og holdninger som ene og alene er produkt av reklame.
Teksten er en lengre versjon av en kronikk publisert i Morgenbladet 8. juni 2007