Stortinget > Referater > Møte 5.12.06 > Sak nr. 5

Møte tirsdag den 5. desember 2006 kl. 10 (2006-2007)

Dette dokumentet er blitt automatisk etterbehandlet ved Høgskolen i Østfold. Det originale dokumentet finnes på Stortingets webserver.

Klikk på video-symbolene under for å se opptak av innlegg.


Sak nr. 5
Interpellasjon fra representanten Trine Skei Grande til barne- og likestillingsministeren:
«Det finnes i dag et omfattende hjelpe- og støtteapparat for ofre for seksuelle overgrep, og vi har en tverrpolitisk bevissthet rundt denne viktige tematikken. Det er imidlertid en kjensgjerning at mye av denne bevisstheten, og dermed hjelpe- og støttetiltakene, er spesielt rettet mot kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det er i denne sammenheng viktig å huske at også et stort antall menn har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. I tillegg er det dessverre slik at hjelpe- og støtteapparatene for menn er preget av for liten kapasitet.
Hva vil statsråden gjøre for å legge til rette for at også denne dimensjonen av overgrepsproblematikken gis oppmerksomhet og oppfølging?»



TALERE:

Video Trine Skei Grande (V) [15.21.10] : I Herbjørg Wassmos bok «Huset med den blinde glassveranda» står det:

Barn var alltid kvinnenes. Når kvinnfolkene på en eller annen måte sviktet, ble det bare tull for ungene. Ingen visste hva de skulle gjøre med dem.

Den 21. november i år reiste Inga Marte Thorkildsen en interpellasjonsdebatt om vold i hjemmene. I den debatten ble SV-representanten veldig sint når det var noen som snakket om kvinner som overgripere. Det har ført til at jeg har tenkt veldig mye på dette etterpå. Hvorfor blir man så sint?

Hvis man ser på oversikten over seksuelle overgrep, f.eks. Finkelhorns undersøkelse i USA fra 1979, viser den at 19 % av kvinnene og 9 % av mennene hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. I 1985 viste den samme undersøkelsen at dette hadde økt til 27 % av kvinnene og 16 % av mennene. I Norge hadde vi en undersøkelse av Sætre, Holter og Jebsen i 1986 som viste at det gjaldt 19 % av kvinnene og 14 % av mennene, mens Folkehelsas tall fra 1994 viste at det gjaldt 13 % av kvinnene og 7 % av mennene. Tallene er usikre, men jeg tar fram disse tallene først og fremst for å vise at omfanget også er ganske stort når det gjelder menn.

Hvorfor er tanken om kvinnen som overgriper så vanskelig for oss? Det er fordi det bryter med både kjønnsrollemønstrene våre, og det bryter med morsbildet vi har. En svensk undersøkelse viser at mellom 20 og 30 % av seksuelle overgrep er gjort av kvinner. Sætre, Holter og Jebsen sa i 1986 at kvinner stod bak 20 % av overgrepene mot gutter og 6 % av overgrepene mot jenter. Vi har altså visst dette i nesten 20 år, men likevel er det kjempevanskelig for oss.

Jeg vil bare understreke at jeg er stolt over den kvinnekampen som brakte fram både krisesentrene og incestsentrene, og syns at alle som har vært med der, har gjort en flott jobb. Men nå er det kanskje på tide å tørre å ta skrittet videre, det skrittet verken kvinnekampen eller mannskampen har tort å gå.

Støttesentrene mot incest har rundt 70 ansatte rundt omkring i Norge, sju av dem er menn. Hvis man har blitt utsatt for overgrep fra en kvinne, er det sikkert veldig mange som ønsker å møte en mann når de har kommet så langt at dette er noe de vil ta tak i.

Kvinner som har gjort overgrep mot menn, er på en måte tre tabuer samtidig: Først er det tabuet om overgrepet, så er det overgrepet på manndommen, og så er det overgrepet fra en kvinne. Hvorfor er dette så vanskelig? Jo, det er mye av det samme som mange kvinner som har blitt utsatt for overgrep, møter, nemlig at man er redd for ikke å bli trodd, man er redd for at noen bare skal syns synd på en, man er redd for å bli stemplet som svak, man vil gjerne beskytte familien sin, man føler seg veldig skyldig i det som har skjedd, det er vanskelig å sette ord på, og så er det det utrolige med oss mennesker at sjøl folk som gjør oss vondt, blir vi glad i. For gutter går dette spesielt på trusselen om motanmeldelse, og så er man redd for å miste venner, venner som ikke vet hvordan de skal takle det, eller som kan synes at det er ekkelt.

Historiene jeg har hørt, har vært rystende, rørende og bevegende. Jeg følte at jeg hadde et ansvar for å gjøre noe. Tilbudet vi har i dag til akkurat denne gruppen i det offentlige, er veldig dårlig - det er ett til to års ventetid. Støttesentrene våre er veldig gode, men de er laget først og fremst av og for kvinner, sjøl om noen av dem i det siste har syntes det har vært viktig å ansette menn også. Så har vi Senter for seksuelt misbrukte menn, som har holdt til her i Oslo fra 1990, og som får betraktelig mindre overføringer enn de andre sentrene, sjøl om Oslo nå i budsjettforlik med Venstre går inn og betaler en større del. Det frivillige arbeidet, det frivillige engasjementet og de frivillige organisasjonene er så å si fraværende på dette området.

Min utfordring til statsråden er: Tar vi dette på alvor? Er statsråden kanskje villig til å lage en handlingsplan på området, en handlingsplan som gir oss offentlig kunnskap om dette? Kanskje er det slik at de guttene som opplever dette, gir helt andre signaler enn hva jentene gjør, overfor lærere, omsorgspersoner og det offentlige hjelpeapparatet? Er det mulig å bruke all den kompetansen som nå er bygd opp ved støttesenteret i Oslo, og spre den til de andre støttesentrene, og til alle dem som møter disse utfordringene? Vil statsråden også gå sammen med meg om å åpne den offentlige debatten og bryte tabuene på dette området om at dette problemet ikke fins, og at dette er noe man ikke snakker om - og spre kunnskapen til alle som har opplevd dette, om at det faktisk er mulig å få hjelp, sjøl om det i dag nesten ikke er det?

Én skrev til meg at menn er oftest overlatt til seg sjøl etter at de har opplevd dette, uten å bli trodd av verken de nærmeste, helsevesenet eller politiet. I det offentlige rom prates det ikke om mødre som seksuelle overgripere, samme hvor mye statistikken viser oss at det er sant. Jeg vil fra Stortingets talerstol si: Jo, mødre kan være overgripere, og det er aldri ungenes skyld.

Jeg er glad for alt som er gjort, spesielt på kvinnesiden på dette området, men kanskje det nå er på tide at vi tør å lyse opp et bakrom til, som er akkurat like mørkt og dystert som Toras rom i «Huset med den blinde glassveranda» - bare at nå er det Tor som ligger der, og han er det ingen som har skrevet noen bestselgerroman om.

Min utfordring til statsråden er: Kan vi lage en handlingsplan, kan vi bygge opp hjelpeapparatet, kan vi sørge for kompetanseheving, og kan vi - ikke minst - sørge for å bryte tabuene på området? Kanskje kan dette bli den utfordringen der kvinnekamp og mannskamp kan møtes for å hjelpe unger som har lidd en forferdelig overlast.


[Neste innlegg av Trine Skei Grande]

Video Statsråd Karita Bekkemellem [15.28.11] : Først har jeg lyst å takke representanten Skei Grande for at hun fokuserer på et alvorlig og viktig tema.

Seksuelle overgrep er noe av det mest alvorlige et barn kan bli utsatt for, og skadevirkningene er i dag veldokumenterte.

Vi vet at både gutter og jenter utsettes for seksuelle overgrep, men seksuelle overgrep mot gutter får mindre oppmerksomhet enn seksuelle overgrep mot jenter. Jeg er helt enig med interpellanten i at det er nødvendig å rette større oppmerksomhet mot mannen som overgrepsutsatt, og vi må også vurdere om hjelpe- og støtteapparatet i tilstrekkelig grad fanger opp og gir adekvat hjelp til menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Som interpellanten veldig riktig pekte på: Hva om overgriperen faktisk er en kvinne?

Når det gjelder omfanget av seksuelle overgrep mot gutter, har vi i dag ikke god nok oversikt. Selv om interpellanten viste til en del statistikk, bl.a fra Sverige, tror jeg nok vi må erkjenne at det på akkurat dette feltet kan være stor mørketall, og det kan være vanskelig å få opp statistikken på en god nok måte. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring skal gjennomføre en kartlegging av seksuelle overgrep mot barn. Målet med undersøkelsen er bl.a å gi svar på spørsmålet om hvor mange barn som utsettes for vold og overgrep av ulik art, samt gi et bilde av hvordan slike overgrep er fordelt blant ulike grupper barn og unge. Undersøkelsen skal være ferdig neste år. Kunnskapen vi får fra denne undersøkelsen, vil forhåpentlig gi oss et bedre grunnlag for å utvikle forebyggende tiltak og gi mer målrettet hjelp og støtte til dem som er blitt utsatt for overgrep.

Kjønnsperspektivet er viktig i arbeidet på dette området. Menn og kvinner kan oppleve og takle seksuelle overgrep ulikt og kan ha behov for ulike typer støtte og hjelp. Et dybdestudium som ble gjort i 1997 av ti overgrepsutsatte menn, viste at mennene opplevde at de ikke maktet å leve opp til samfunnets mannsideal, og at de derfor ikke kjente seg som ordentlige mannfolk. De følte seg mislykket fordi de ikke hadde klart å ha kontroll og beskytte seg selv. De kjente seg skitne eller ødelagte, og de klarte ikke å føle intimitet med en partner i seksuelle situasjoner. Mennene hadde problemer med å etablere og opprettholde nære relasjoner til andre mennesker.

Trolig er det slik at menn i mindre grad enn kvinner er åpne om at de har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Jeg tror dette kan ha noe med mannsrollen og med krenkelsen av mannens maskulinitet å gjøre. Å være overgrepsutsatt eller å bli betraktet som offer strider mot det maskuline rolleideal. Dette kan bidra til at mannen ikke vil erkjenne at han har vært utsatt for et overgrep, og på den måten får han heller ikke nødvendig hjelp. Mannen må gi seg selv lov til å være offer.

Det er viktig å slå fast at helsetjenesten har et ansvar for å gi hjelp og behandling til personer som har vært utsatt for overgrep, f.eks i forbindelse med psykiske problemer og rusproblemer. Menns manglende åpenhet om seksuelle overgrep kan ha sammenheng med at hjelpeapparatet er mindre flink til å møte menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og kanskje også mindre i stand til å gi adekvat hjelp. Dette er noe som vi er helt nødt til å jobbe videre med. Jeg vil ta opp med helseministeren hvordan helsetjenesten kan settes i stand til å gi et bedre behandlingstilbud til menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen.

Et viktig supplement til det ordinære helsetilbudet er incestsentrene. Disse sentrene som arbeider etter hjelp til selvhjelp-prinsippet, har unik kunnskap og kompetanse og gir også et tilbud som vanskelig kan dekkes av det offentlige hjelpeapparatet.

Bortsett fra ett av sentrene i Oslo som er forbeholdt kvinner, er alle incestsentrene åpne for både kvinner og menn. Det er en overvekt av kvinnelige medarbeidere ved sentrene. Selv om flere sentre mot incest og seksuelle overgrep i den senere tid har ansatt menn, er det viktig å jobbe for at flere menn ansettes, og at sentrenes kompetanse på å gi bistand til menn styrkes. Dette kan bidra til at flere menn henvender seg til et senter for hjelp og bistand. I Oslo finnes det et eget senter for menn, Senter for seksuelt misbrukte menn. Hittil i år har dette senteret fått over 100 nye brukere. Blant annet er det flere innvandrere og homofile som ber om hjelp. Det sier oss litt om omfanget, at det er et stort behov for hjelp.

Det er viktig at incestsentrene har nok ressurser til å gjøre en god nok jobb. Fra og med i år vil incestsentrene bli finansiert på samme måte som krisesentrene. Det vil si at 20 % kommunalt tilskudd utløser 80 % statlig tilskudd. Erfaringen så langt er at den nye finansieringsordningen bidrar til at sentrene får en bedre økonomi og dermed kan yte mer og bedre hjelp, også til menn.

Stortinget har i et anmodningsvedtak bedt Regjeringen sørge for at incestsentrenes tilbud, organisering og samarbeid med det offentlige hjelpeapparatet evalueres innen utgangen av denne stortingsperioden. Dette skal vi selvfølgelig følge opp. I en slik evaluering vil det være viktig å inkludere en vurdering av tilbudet til menn, slik at vi får grunnlag for å vurdere om det f.eks er behov for flere sentre som bare er åpne for menn.

I tillegg til finansieringen av incestsentrene bidrar departementet også økonomisk til incestsentrenes interesseorganisasjon. Denne organisasjonen er viktig når det gjelder å utvikle og forbedre det tilbudet sentrene gir.

Det framgår av Soria Moria-erklæringen at Regjeringen vil styrke tilbudet til incestofre. Som en oppfølging av det åpnet vi i august i år en landsdekkende og døgnåpen hjelpetelefon for personer som er utsatt for incest eller andre seksuelle overgrep. Telefontjenesten er åpen for barn, unge og voksne av begge kjønn. Denne telefontjenesten innebærer en styrking av tilbudet, også til menn. I løpet av 2008 skal telefontjenesten evalueres. Vi vil da få informasjon om hvilke grupper som benytter seg av dette hjelpetilbudet, og grunnlag for å vurdere eventuelle tilpasninger og forbedringer i tjenesten.

Arbeidet med å etablere fem regionale ressurssentre som skal arbeide med vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, har pågått i år og vil fortsette til neste år. Formålet er å bidra til bedre og mer helhetlige tjenester gjennom økt kompetanse og bedre samarbeid. Ressurssentrene skal bistå det offentlige og det private hjelpeapparatet med informasjon, veiledning og kompetanseoppbygging. Også sentre mot incest og seksuelle overgrep vil dra nytte av de regionale ressurssentrenes tjenester.

Skadevirkningene etter seksuelle overgrep mot barn er like alvorlige enten de er begått mot gutter eller mot jenter, og uansett om overgriperen er en kvinne eller en mann. Vi må være bevisste på at menn generelt er mindre åpne når det gjelder overgrep de har opplevd i barndommen, enn kvinner, og at menn og kvinner som sliter med senvirkninger etter overgrep, kan ha forskjellige behov for hjelp.

Som ansvarlige myndigheter må vi vurdere hvordan vi kan styrke og forbedre støtte- og behandlingstilbudet, spesielt med tanke på menn, som også interpellanten var opptatt av. Når vi får NOVA-undersøkelsen, vil vi ha et mye bedre grunnlag for å kunne utvikle tiltak. Vi vil nå gå i dialog med mannssenteret Reform og Alternativ til Vold for å drøfte innretningen på arbeidet. Gutters og menns helse og levekår vil dessuten bli grundig belyst i den kommende stortingsmeldingen om menn og likestilling. Vi vil også ha en tettere dialog med Fellesskap mot seksuelle overgrep om deres arbeid med gutter og menn.

Det er viktig å bygge på den kompetansen og de ressursene som finnes både i helsetjenesten og i støtte- og hjelpeapparatet som er utviklet på dette området. Her vet vi at det er mange aktører og gode krefter å spille på lag med.

Jeg har avslutningsvis igjen lyst til å si at jeg synes det er meget prisverdig at Venstre tar opp dette problemet. Som interpellanten også sa, er dette et tabubelagt tema. Det er fortsatt slik i vårt samfunn at det er noen politikkområder som ikke er like enkle å snakke om i det offentlige rom. Jeg fikk en klar utfordring av interpellanten, om jeg sammen med Venstre ville være med på å bryte dette tabuet, og jeg kan forsikre om at både jeg og Regjeringen vil gjøre det.



Video Trine Skei Grande (V) [15.38.38] : Jeg er veldig glad for at statsråden deler mitt engasjement på dette området. Vi erkjenner at dette er et område vi vet lite om, der det er store mørketall.

Jeg er også veldig glad for at statsråden ikke gikk i noen av de fellene jeg følte vi gikk i da vi diskuterte interpellasjonen den 21. november. Jeg føler at det å erkjenne at dette er et ekstra tabu som vi må bryte - et trippeltabu for disse ofrene - ikke er en trussel mot alt det kvinnekampen har stått for på denne siden, men at man faktisk erkjenner at også kvinner kan være overgripere.

Jeg er veldig glad for at statsråden også velger å ta dette opp med helsetjenesten, men jeg har lyst til å utfordre statsråden på om ikke justisministeren også burde ha vært tatt med i denne type arbeid. Dette handler om at vi har veldig få dommer når det gjelder kvinner som overgripere - om noen. Vi har en dom i Bergen, som jeg vet om. Ellers er det nesten ingen dommer. Jeg tror - gjennom de historiene jeg har fått - at det er veldig mange som møtes med mistro, og som ikke er blitt trodd i de forklaringene de har gitt i sitt møte med justisvesenet. Av og til er grusomheten verre enn hva fantasien vår faktisk kan vise til. De kunnskapene er det viktig å bringe videre, også til den delen av hjelpeapparatet vårt.

Og så: Jeg mener at det som har regulert tilgangen for brukerne når det gjelder støttesenteret i Oslo, stort sett har gått på hvor stor kapasitet de har hatt til å ta telefonen. Det koster å ta den første telefonen når en først har bestemt seg for å ta den, og en må kanskje prøve 20-30 ganger fordi ingen er der til å ta telefonen. Det syns jeg er et uverdig forhold for oss. Jeg lurer på om statsråden kan være med på å bidra til at det alltid skal være noen til å ta telefonen, eller til at det skal være noen som kan fortelle om et annet sted de kan ringe når de først har brukt energi på å klare å ta den telefonen.

Jeg skjønner at statsråden har satt i gang en del prosjekter, og jeg ønsker at statsråden kanskje kan ende opp med en handlingsplan på området når de undersøkelsene som er satt i gang, foreligger og vi begynner å få mer fakta på bordet om hvor mange dette gjelder. Da må man ha en dialog med de fagmiljøene som har mye kompetanse på disse områdene.


[Neste innlegg av Trine Skei Grande]

Video Statsråd Karita Bekkemellem [15.41.26] : Jeg har bare lyst til å si at jeg faktisk var enig i absolutt alt interpellanten sa i sitt innlegg.

Jeg vil også invitere til et samarbeid på dette feltet. Vi skal ha en egen erfaringskonferanse om dette feltet til neste år, og jeg kan invitere interpellanten dit for å delta og bidra med sitt engasjement. Hvordan vi kommer ut med ulike typer tiltak, har vi jo muligheten til å komme mer tilbake til når vi får undersøkelsen, og når vi har hatt konferansen. Jeg er helt åpen når det gjelder hvilken måte det skal presenteres for offentligheten på. Om det blir gjennom en egen handlingsplan eller på annen måte, får vi komme tilbake til. Det viktigste er jo rett og slett at myndighetene begynner å ta ansvar for dette temaet på en annen måte enn det vi har gjort hittil.

Jeg har lyst til å si at jeg ikke er opptatt av at vi skal sette den kampen vi har hatt for kvinners rettigheter, og alt som har skjedd på likestillingsfeltet, opp mot det som er situasjonen på dette feltet. Det er viktig for meg i det likestillingsarbeidet jeg gjør. Det handler faktisk ikke om å sette kvinner og menn opp mot hverandre, men om å klare å inkludere alle i forhold til likestillingsbegrepet, og at vi også har øynene åpne for at vi faktisk har en del utfordringer med hensyn til menns situasjon, som interpellanten på en veldig god måte har pekt på i dag. Det kommer Regjeringen til å komme mer tilbake til når vi legger fram den stortingsmeldingen som vi jobber med. Meldingen vil omhandle menn og likestilling på et veldig bredt plan.

Når det så gjelder samarbeidet med ulike departementer, tar jeg det signalet. Jeg ser også at det kan være naturlig å knytte Justisdepartementet til dette arbeidet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 5 minutter.

Video Espen Johnsen (A) [15.43.46] : Lat meg først få takke representanten Skei Grande for den debatten som ho trekkjer opp, og for det fokuset ho set på eit viktig og alvorleg tema. Når ungar blir utsette for seksuelle overgrep, er det noko av det verste ein unge kan oppleve, anten det er jenter eller gutar som blir utsette for overgrepa.

I interpellasjonen er bl.a fokuset at merksemda i større grad må bli retta mot gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep, og her er vi heilt einige. Dette er eit veldig viktig tabu som vi må bryte ned, og det er eit ansvar som vi har alle saman.

I innlegget sitt sa statsråden at NOVA skal gjennomføre ei kartlegging av seksuelle overgrep mot unger. Det er veldig bra og nødvendig, slik at vi kan få betre kunnskap om og oversikt over kva slag, og kor mange, ungar og ungdommar det er som blir utsette for seksuelle overgrep. Då kan vi lettare vurdere kva slags tiltak som er nødvendige. Eg trur det er lett å erkjenne at omfanget av seksuelle overgrep mot gutar er noko vi ikkje har god nok oversikt over i dag. Eg meiner det er all grunn til å gå ut frå at mørketala her er veldig store. Truleg er det slik at menn i mindre grad enn damer er opne om at dei har vore utsette for seksuelle overgrep som barn. Det kan ha med mannsrolla å gjere, det kan ha med krenking av mannen sin maskulinitet å gjere, det kan i det heile vere vanskeleg å erkjenne at ein har vore utsett for overgrep som liten gut, og vere open om det. Derfor er det viktig med meir kunnskap og betre oversikt, slik at hjelpeapparatet kan bli betre, og at mørketala kan bli mindre.

I tilegg meiner eg at det er viktig at vi, når vi vurderer korleis hjelpeapparatet er utforma og innretta, har med oss korleis gutar og menn opplever dette hjelpeapparatet. Hjelpeapparatet skal vere for alle, men det at menn kanskje er meir reserverte i forhold til å vere opne om seksuelle overgrep, kan nok gjere det vanskelegare for gutar og menn å bli oppdaga og få den rette hjelpa.

I tillegg til helsetenestene er sjølvsagt incestsentra, som statsråden var inne på, av uvurderleg verdi. Det er veldig viktig at desse sentra er økonomisk i stand til å hjelpe - det høyrde vi frå interpellanten sjølv - og at dei har nok ressursar til å kunne gjere ein god jobb. Med sin kunnskap og med den kompetansen dei har, gir dei eit tilbod som det offentlege hjelpeapparatet vanskeleg kan ta i vare på ein like god måte. Eg trur det er viktig å vere bevisst på og jobbe for at det blir fleire menn på desse sentra, fleire menn som tilsette, og meir kompetanse om menn. Det vil kunne gjere terskelen lågare for gutar og menn som er seksuelt misbrukte, når det gjelder å vende seg til incestsenteret og få den hjelpa incestsenteret kan gi.

I Oslo er det eit eige senter for seksuelt misbrukte menn, og kanskje kan fleire andre incestsenter hente kunnskap og kompetanse derifrå.

I Soria Moria-erklæringa seier regjeringspartia at vi skal styrkje tilbodet til incestoffer. Det er ei erkjenning av at det ikkje er bra nok i dag, anten det er snakk om tilbod og hjelp til kvinner eller menn, gutar eller jenter. I innlegget sitt viste statsråden til mange og viktige tiltak i samband med det. Eg er einig med statsråden i at dette må ha eit særleg mannsperspektiv i seg, slik at gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep, vil oppleve betre hjelp og støtte.

Regjeringa og statsråden skal, som statsråden sa, leggje fram ei eiga stortingsmelding om menn og likestilling. Det temaet vi no diskuterer, er òg viktig i samanheng med den meldinga.

Ungar som blir utsette for seksuelle overgrep, anten det er gutar eller jenter, opplever noko av det mest traumatiske eit menneske kan utsetjast for, og skadeverknadene er store. La meg derfor få avslutte med å understreke kor viktig det er at vi alle heile tida vurderer kva slags verkemiddel vi har, korleis vi heile tida kan betre det støtte- og hjelpetilbodet vi har, og at vi alle treng å vere endå meir bevisste på at dette er eit støttetilbod som også skal vere tilpassa gutar og menn som er utsette for seksuelle overgrep. På den måten kan vi få til ein meir open debatt om det tabuet som eg er heilt einig med interpellanten i eksisterer for nokre som i ein livssituasjon har opplevd noko som alle burde vere skåna for å oppleve. Då er det iallfall vår oppgåve å hjelpe til som best vi kan, slik at gutar og menn får den hjelpa som dei treng.



Video Ulf Erik Knudsen (FrP) [15.49.17] : I likhet med de foregående talere vil også Fremskrittspartiet rose Venstre for å ha tatt opp denne interpellasjonen.

Når det gjelder overgrep, voldtekter, incest osv., har vi en tendens til å tenke at det er noe som rammer kvinner og jenter. Men det er slik at også gutter og menn er utsatt. Det er mye som tyder på at det for menn er vanskeligere å snakke om slike ting og søke hjelp for det, spesielt i voksen alder. Som statsråden helt riktig påpekte, har det noe med mannsrollen å gjøre. Det er ikke mandig. Det vil være stigmatiserende i samfunnet, og man er ikke noen skikkelig «mann» hvis man står frem med et slikt problem.

En liten digresjon: Da Stortinget nylig behandlet en interpellasjon om vold i nære relasjoner, påpekte Fremskrittspartiet at vold i nære relasjoner ikke bare dreier seg om vold overfor kvinner, men også rammer menn, og at det også er kvinner som er voldsutøvere, selv om dette selvfølgelig er en liten andel. Vi påpekte da at dette ikke må glemmes. Vi fikk i den interpellasjonsdebatten betydelig kjeft for å ta opp dette, særlig fra SVs Karin Andersen og Inga Marte Thorkildsen. At menn også kan være ofre, passet visst ikke inn i SVs verdensbilde. Men det er faktisk slik at menn også er ofre.

I dag er det altså et annet parti som setter på dagsordenen at gutter og menn kan være ofre og kan ha behov i forhold til hjelpeapparatet. Det er bra!

Som statsråden påpekte, har man en betydelig styrking av incestsentrene rundt omkring i Norge, og disse bør kunne gjøre et arbeid i forbindelse med også å være et hjelpeapparat for menn. Man har nødvendigvis et behov for å bygge opp en kompetanse, og kanskje også få ansatt flere menn, og det er gledelig at man er i gang med det arbeidet. Jeg tror at for mange menn vil det være lettest å prate med mannlige behandlere og ressurspersoner i en slik situasjon.

Så er det også en annen fordel med incestsentrene, og det er at de har en desentralisert struktur og eksisterer mange steder i landet. Det er selvfølgelig bra. Men det må også gjøres et arbeid i forhold til kunnskapsoppbygging og muligheter for behandling. Vi må sørge for at leger og psykologer blir kjent med dette, og også innen skolehelsetjenesten må man ha den nødvendige kunnskap på området. På de steder der man har voldtektsmottak ved legevakt og sykehus, tror jeg det er viktig å bygge opp en kompetanse også på dette området.

Jeg hører at alle partier sier at overgrep er ille, og det er spesielt ille mot barn. Det er vi selvfølgelig helt enige om i denne sal. Men jeg er opptatt av hvilke signaler vi sender ut gjennom bl.a den kriminalpolitikken som føres i dette landet. Vi er i en situasjon hvor politiet har dårlig med ressurser, domstolene har dårlig med ressurser, det er lange køer for behandling, og vi har et stortingsflertall som sultefôrer disse virksomhetene når det gjelder penger.

Spesielt sender vi ut signaler gjennom hvilket straffenivå vi har for overgrep, for incest og for voldtekter. Vi har lave straffer, og med det mener jeg at vi sier at da er ikke dette så farlig. Samfunnsstraff har vi faktisk på en del av områdene.

Fremskrittspartiet sier klart nei til strafferabatter på dette området og til samfunnsstraffer for overgrep. Vi mener at denne type overgrep bør straffes langt, langt strengere enn i dag. Da ville vi fra denne sal ha sendt klare politiske signaler.

Avslutningsvis merker jeg meg at det skal foretas en kartlegging av området. Det er bra, men det kan ikke være til hinder for at vi også må gjøre et arbeid, og starte med det allerede nå, fordi dette arbeidet er så viktig. Vi mener å ha konstatert gjennom de undersøkelser som interpellanten viste til, at dette er et problem. Da må vi ta det på alvor og få satt i gang, selv om vi ikke har detaljkartlagt det.

Presidenten: Presidenten gir ordet til Olemic Thommessen, som blir siste taler på formiddagens møte.

Video Olemic Thommessen (H) [15.54.42] : Hvorfor blir kvinner så sinte, spurte interpellanten. Det tror jeg er et godt spørsmål. Jeg tror kanskje også vi skulle spørre: Hvorfor blir menn så stille og så fraværende i de situasjonene vi snakker om?

Jeg tror vi står overfor et problem som sitter forferdelig dypt, dypt i det samfunnet vi lever i, og dypt hos den enkelte av oss. Jeg tror dessverre det er slik at «søsterskapene» nok er flinkere til å nærme seg det å snakke om problemer og vise omsorg i problemsituasjoner, enn det «broderskapene» er. Det tror jeg vi som menn, alle sammen, skal ta litt til ettertanke. Jeg tror nok at der hvor «søsterskapet» er på pletten med en gang man øyner et problem, der vil «broderskapet» en god stund vegre seg før man tar problemet inn over seg og faktisk nærmer seg det mentalt sett. Det gjør også noe med dem det angår. Det gjør at det å gå ut med at man faktisk har et problem, at man har vært gjenstand for et overgrep, selvfølgelig sitter mye dypere inne, eller iallfall sitter det svært langt inne hos dem det angår.

En annen ting som også slår meg i denne sammenhengen, er at for dette problemområdet ser ikke jeg for meg noe ansikt. I svært mange problemstillinger, i forhold til rus, i forhold til tvangsekteskap - det er så mange områder vi diskuterer - så er det gjerne et ansikt, en som står frem, en som er et offer, som selv forteller sin historie og setter navn på det hun eller han har opplevd. Jeg klarer ikke i farten iallfall å se noe ansikt i forhold til dette problemet. Det tror jeg beskriver alvoret, og det beskriver sårheten i det på en ganske illustrerende måte.

Jeg er veldig glad for statsrådens omtale av akkurat dette området. Statsråden pekte på at vi her er inne på samfunnets mannsideal generelt, og også på en måte hvordan vi som enkeltmenn opplever krenkelsen av maskuliniteten. Det er klart at en statsråd, med de signalmuligheter en statsråd har, er en viktig holdningsleverandør også på dette området. Vi har ganske gode anslag til hjelpeapparat når det gjelder temaet som sådant, men som mange har vært inne på, er det et ganske stort kvinnefokus på det, fordi det har vokst frem av den dynamikken som kvinnebevegelsen har omgitt seg med. Intet galt med det. Der er jeg helt enig i statsrådens innfallsvinkel. Men da er det klart at statsråden og andre ledende skikkelser som holdningsleverandører inn i de systemene blir helt avgjørende.

Jeg vil også peke på at distriktsspørsmålet her er ganske viktig. Det å vokse opp på et lite sted, leve på et lite sted, er i sammenhenger som dette iallfall ikke mindre krevende enn å vokse opp på et stort sted.

Jeg vil også peke på - nå kommer vi til noe hvor mange har sagt mye - at jeg en gang hadde en henvendelse fra nettstedet Gaysir, som er et nettsted for homofile, som mente vi burde ha en nettvettkampanje, og også burde ha et skjermet nettsted for unge. Det var en ganske god idé, synes jeg, som det er verdt å ta med seg.

Et annet område som vi faktisk skal diskutere i Odelstinget senere i dag, dreier seg om tvangsekteskap. Det er også et område hvor jeg synes vi diskuterer veldig mye ut fra et kvinneståsted. Det er de gode grunner for, for jeg tror nok at problemstillingen ung kvinne/litt eldre mann er en veldig relevant problemstilling. Men det er også ganske mange tvangsekteskap hvor avtale inngås mellom foreldre på vegne av barn på 12-14 år, og jeg er ikke så sikker på om de guttene synes det er så veldig mye mer spennende enn jentene i de sammenhengene.

Der har vi også et eksempel på hvordan frivillige organisasjoner kan gjøre seg gjeldende. Jeg har lyst til å peke på organisasjonen SEIF, som har skjermede leiligheter, og som har gode nettverk for hvordan vi kan nærme oss dette. I det hele tatt det å bringe disse personene som er ofre, inn i gode nettverksammenhenger, er en sentral del av dette, og ikke minst en krevende del.

Jeg vil avslutningsvis takke interpellanten for å ha tatt opp dette temaet, og peke på at vi har en lang vei å gå, både som enkeltmennesker og som politikere.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagens møte er over. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes igjen kl. 18.

Møtet hevet kl. 16.

Møte tysdag den 5. desember 2006 kl. 18

President: Eirin Faldet

Dagsorden:

Sakene på dagens kart (nr. 27)

Man fortsatte behandlingen av

likestillingsministeren:
«Det finnes i dag et omfattende hjelpe- og støtteapparat for ofre for seksuelle overgrep, og vi har en tverrpolitisk bevissthet rundt denne viktige tematikken. Det er imidlertid en kjensgjerning at mye av denne bevisstheten, og dermed hjelpe- og støttetiltakene, er spesielt rettet mot kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det er i denne sammenheng viktig å huske at også et stort antall menn har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. I tillegg er det dessverre slik at hjelpe- og støtteapparatene for menn er preget av for liten kapasitet.
Hva vil statsråden gjøre for å legge til rette for at også denne dimensjonen av overgrepsproblematikken gis oppmerksomhet og oppfølging?»


Video May Hansen (SV) [18.01.13] : Jeg vil takke interpellanten som setter i fokus dette viktige temaet vi nå diskuterer.

Jeg har lyst til å ta et litt faglig utgangspunkt, fordi jeg som jordmor i flere år har jobbet med seksuelle overgrep både i svangerskapsomsorgen og i skolehelsetjenesten. Det har kommet noen spark til noen representanter fra SV her. Det mener jeg er veldig urettferdig. Mange av de gode tiltakene som statsråden og andre har vært inne på her i dag, ble foreslått av SV i forrige stortingsperiode, med bl.a undertegnede som forslagsstiller i komiteen. Det gjelder Barnas hus, ny finansiering av incestsentrene, ny finansiering av krisesentrene og incesttelefon. Den kartleggingen som mange nå ser fram til resultatet av, ble også foreslått av SV i forrige periode. Vi er veldig opptatt av dette, og det er helt klart at vi må få på plass bedre kompetanse og mer målrettede tiltak for barn som er utsatt for overgrep.

Det er helt riktig som interpellanten her peker på, at dette med gutter og menn som er utsatt for seksuelle overgrep, er underrapport. En av årsakene, som mange har vært inne på, er nok at terskelen for å innrømme at man har vært utsatt for et seksuelt overgrep, ligger mye høyere for menn og for gutter. Det er også riktig, som mange har vært inne på, at det er mer tabubelagt å snakke om kvinner som overgripere.

Men det jeg er veldig uenig med interpellanten i, er at vi har et omfattende hjelpe- og støtteapparat for dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er etablert for få støttesentre for incest rundt omkring i Norge. Kommunehelselovens «rett til nødvendig helsehjelp» er i dag grunnlaget for hjelp til og behandling av dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep, men det er svært få kommuner som har beredskap og tiltak. Det er også veldig mange kommuner som ikke støtter incestsentrene fordi de mener at dette ikke er et problem for dem. Det vet vi også gjelder krisesentrene. Det er mange kommuner som ikke støtter dette økonomisk på tross av at vi nå har en ny finansieringsordning på plass. Kommunene har problemer med å finansiere sine lovpålagte oppgaver, så SV mener at det ikke er realistisk å få på plass et tilbud over hele landet hvis ikke også disse sentrene blir lovfestet, akkurat som vi har foreslått når det gjelder krisesentrene.

Incestsentrene er et lavterskeltilbud som er målrettet og godt. Sentrene er avhengig av god økonomi, som jeg har vært inne på, slik at de kan få på plass en forutsigbar drift og også ha mulighet til å ansette kvalifisert personell. Incestsentrene er etablert i mindre grad enn krisesentrene, de er mindre kjent, mer tabubelagt, og, som sagt, de støttes av færre kommuner.

SV foreslo i forrige periode å opprette en døgnåpen, nasjonal og gratis krisetelefon for incestutsatte og er, som statsråden har vært inne på, glad for at dette nå er på plass.

Seksuelle overgrep er et problemområde hvor det er store mangler når det gjelder kunnskap, og det er store mørketall. Vi er nødt til å styrke de ulike utdanningene på dette området. Personell som jobber i skolen, i barnehager, ved helsestasjoner og i helsevesenet må få dette inn som fag i sin utdanning. Altfor mange barn, både jenter og gutter, er blitt oversett under hele oppveksten på tross av at de på mange ulike måter viser at de har vært utsatt for overgrep. Disse barna blir sviktet av hjelpeapparatet. Jeg har flere ganger som jordmor opplevd at jeg var den første som stilte spørsmålet om de hadde vært utsatt for et overgrep, og jeg var den første de fortalte det til i svangerskapsomsorgen. Dette er altfor dårlig. Mange av dem jeg har jobbet med, både barn og voksne, har hatt en meget dårlig livskvalitet, og mange av dem er uføre i ung alder.

Jeg mener det viktigste nå er å få på plass Barnas hus, som undertegnede sammen med representanten Inga Marte Thorkildsen fremmet forslag om i forrige periode. Barnas hus er en ny avhørs- og behandlingsmodell for barn som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. Erfaringer fra andre land viser at dette er en god modell å jobbe etter. Det fører til flere dommer, som også noen har vært inne på. Jeg mener faktisk at vi må ha en rubrikk på helsekortet, både til gravide og til alle barn i dette landet, hvor man spør om man har vært utsatt for overgrep.



Video May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [18.06.23] : Eg vil også takke interpellanten for å ta opp eit viktig og til dels forsømt tema, seksuelle overgrep mot gutar. Det er ein myte at det berre er jenter som blir seksuelt misbrukte. Biletet av den farlege faren har fått dominere våre førestellingar om seksuelle overgrep mot barn. Sjølv om forsking pr. i dag klart konkluderer med at menn er i hovudrolla når det gjeld seksuelle overgrep retta mot barn av begge kjønn, er det også kvinnelege overgriparar. Det er også viktig å streke under at seksuelle overgrep mot barn og mindreårige oftare skjer utanfor heimen enn i heimen.

Fleire og fleire menn vågar å fortelje om korleis dei har vore misbrukte av menn og kvinner i barne- eller ungdomsåra. Det kan vere spesielt vanskeleg for gutar og menn å avsløre at dei har vore seksuelt misbrukte, slik som fleire av talarane har vore inne på her i dag.

Forsking til no viser at ein av sju gutar er utsette for seksuelle overgrep. Dei fortel at dei har måtta utføre seksuelle tenester for eldre barn eller vaksne, eller at det kan vere at dei er blitt valdtekne.

Regjeringa Bondevik II lanserte ein samla plan mot seksuelle og fysiske overgrep mot barn. Planen har fire hovudmålsetjingar: å hindre overgrep, avdekkje overgrep, gi dei utsette tilstrekkeleg hjelp og behandling og heve hjelpeapparatets kompetanse når det gjeld slike overgrep.

Førebygging er gitt betydeleg plass både i denne planen og i handlingsplanen Vold i nære relasjoner. Vald i nære relasjonar skal synleggjerast og førebyggjast gjennom haldningsendringar. Ein seier m.a. at det er nødvendig å skape full merksemd i befolkninga generelt om seksuelle og fysiske overgrep og om skadeverknader etter å vere eksponert for vald i nære relasjonar - dette både for å hindre vaksne i å gjere seg skuldige i overgrep og for å auke merksemda blant vaksne, slik at dei hindrar andre i å gjerne seg skuldige i overgrep. Eg er glad for at Regjeringa følgjer opp dette viktige arbeidet.

I planen mot seksuelle overgrep seier ein m.a. at det er viktig å førebyggje fysisk avstraffing og vald i oppdraginga for å førebyggje den meir alvorlege valden barn blir utsette for. Foreldrerettleiing er eit førebyggjande tiltak som gir tilbod om støtte til foreldre i omsorgs- og oppdragarrolla og bidreg til å motverke utvikling av negative handlingsmønster og psykososiale vanskar hos barn og unge.

Barnevernets hovudoppgåve er å gi barn, unge og familiar hjelp og støtte i vanskelege situasjonar. Barnevernet skal vere ein garanti for at alle barn og unge blir sikra omsorg, tryggleik og utviklingsmoglegheiter. Barnevernet skal beskytte barn mot omsorgssvikt og hindre at barn lir fysisk og psykisk overlast.

Det kan vere behov for å heve kompetansen også i barnevernstenesta og gjere tenesta endå meir handlekraftig enn ho er i dag. Ein del barnevernstenester manglar erfaring med overgrepssaker og familievald. Barneverntenesta vil kunne få hjelp i vanskelege familievaldssaker og overgrepssaker frå fagteam innanfor barne-, ungdoms- og familieetaten.

Mannstilbodet ADÁM ved Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep har ei samtalegruppe for menn som har opplevd overgrep på barne- og skuleheimar. Gruppetilbodet gir deltakarane moglegheit til å dele erfaringane sine og oppleve støtte frå andre som har opplevd noko tilsvarande.

ADÁM er eit tilbod til menn, drive av mannlege fagpersonar med relevant utdanning. Dette er eit tilbod som eg håpar at Regjeringa vil bidra til å vidareutvikle.

Seksuelle overgrep er eit alvorleg og til dels skjult samfunnsproblem. Å bli utsett for seksuelle overgrep har store konsekvensar for dei som blir ramma, og det påverkar m.a. individets helse, sjølvkjensle, tryggleik og livskvalitet. Seksuelle overgrep angår oss alle, anten vi er foreldre, politikarar, tilsette i hjelpeapparatet eller i frivillige organisasjonar, eller medmenneske. Vi har eit felles ansvar for å hjelpe og beskytte dei utsette, anten det er kvinner, menn, jenter, gutar, etnisk norske eller personar med minoritetsetnisk bakgrunn. Vi må styrkje vår evne til å sjå og handle. Vi har eit særleg ansvar for å hindre at barna blir påførde skade - skade som kan påverke deira helse, livskvalitet og levekår som vaksne.



Video Erling Sande (Sp) [18.12.06] : Seksuelle overgrep råkar både jenter og gutar. Senterpartiet meiner at interpellanten tek opp ei viktig problemstilling, nemleg at det støtteapparatet vi har, i stor grad kan synast å vere tilpassa kvinner som har vore utsette for seksuelle overgrep som born. Menn som har vore utsette for tilsvarande overgrep, har ikkje det same tilbodet, ifølgje interpellanten.

Eg har òg lyst til å seie at innlegget til representanten Skei Grande utfordrar oss, fordi ho snakka om kvinna som overgripar både når det gjeld seksuelle overgrep og når det gjeld vald. Det er klart at det er ikkje vanleg kost i samfunnsdebatten.

Dersom den beskrivinga av behandlingssituasjonen som representanten Skei Grande gjev, stemmer, er det grunn til å stille følgjande spørsmål: Er det slik at lovverket eller retningslinjene forskjellsbehandlar menn og kvinner? Eg kjenner ikkje til noka slik forskjellsbehandling, derfor er det naturleg å gripe fatt i det som også interpellanten brukar mest tid på, nemleg det som gjeld behandlingstilbodet. Det er grunn til å sjå på om det er tilstrekkeleg med kompetanse i hjelpeapparatet på det som gjeld menn og overgrep, og om det kan vere noko av grunnen til at færre menn oppsøkjer hjelpeapparatet. Truleg peikar både interpellanten og statsråden på den viktigaste grunnen til at ikkje fleire menn søkjer hjelp, nemleg at det ikkje samsvarar med den rådande oppfatninga av mannsrolla.

Vi står altså overfor eit todelt problem, både at behandlingstilbodet for menn som er utsette for overgrep, ikkje er godt nok, og at truleg for få menn oppsøkjer hjelpeapparatet.

Frå Senterpartiets side er vi opptekne av å sikre alle som søkjer til hjelpeapparatet kortare eller lengre tid etter eit seksuelt overgrep, den hjelpa dei treng, uansett om offeret er kvinne eller mann, og uansett kor i landet ein bur. Dersom det er slik at menn som er utsette for overgrep, ikkje oppsøkjer hjelpeapparatet for naudsynt hjelp, må det vere viktig å styrkje informasjonsarbeidet. Det er viktig at informasjonsarbeidet for ungdom i skule, på fritidsklubbar, i idretten og på andre arenaer der ungdom møtest, er synleg. Vi er i alle fall frå Senterpartiets side opptekne av og fornøgde med at statsråden grip fatt i desse viktige problemstillingane.



Video Odd Einar Dørum (V) [18.15.02] : Det har vært tilløp i debatten til noe som det av og til er i Stortinget, at man prøver å si hvem som har vært flinkest. Jeg følte at debatten før pausen hadde en eksistensiell intensitet, som både interpellanten og statsråden skal ha stor heder og ære for.

Siden vi har hatt en pause, vil jeg minne om at kjernepunktet til representanten Skei Grande var at vi følelsesmessig står overfor tre utfordringer samtidig: for det første det å være offer - det er man jo uansett hva slags offer man er - og så det at en mann er offer for en kvinne, og den kvinnen er mannens mor. Der har man de to andre temaene samtidig.

Representanten Skei Grande har møtt en person som har vært i den situasjonen. Vi har hørt historien, og jeg skal ikke dra den lenger enn den var. Men jeg synes at hun på en svært god måte fikk fram den eksistensielle dimensjonen. Jeg synes det er veldig viktig i en debatt i Stortinget å holde den der, bare vi klarer å få den bevisstheten på plass på de stedene hvor vi har folk som faktisk kan se og gjøre noe. Når jeg, akkurat som representanten Skei Grande, vil be statsråden se på om hun vil lage en handlingsplan, er det ikke for å gjøre det til en av politikkens øvelser i bortforklaringer, men for at den gode handlingsplanen rett og slett kan være et sted å samle mye god energi - og litt penger, men kanskje først og fremst målrettet bruk av penger og målrettet bruk av folk. Jeg vil, akkurat som representanten Skei Grande, vise til det samarbeidet som jeg tror barne- og likestillingsministeren kan ha både med helse- og omsorgsministeren og justisministeren. Jeg kjenner selv til den type samarbeid, når man går nær innpå - for å si det slik. Jeg har i tidligere roller i mitt liv vært med på det i forbindelse med trafficking og vold i nære relasjoner.

Det tyngste er ikke å ha kollekten og samle inn pengene, selv om det er en krevende øvelse. Det tyngste er når man utfordrer - skal vi kalle det - faglige og administrative kulturer. Å gjøre det som politiker synes jeg er ombudsrollen vår verdig. Jeg tolket både interpellantens innlegg og statsrådens svar dit hen at de er villige til å gå inn i den rollen. Jeg synes at statsråden skal ha heder og ære for virkelig å forholde seg til temaet på den måten som hun har gjort. Temaet er veldig lett å bortforklare.

Jeg er også glad for at det nå begynner å bli kvinnelige deltakere, for hadde debatten handlet om vold i nære relasjoner, ville noen ha spurt om hvor det hadde blitt av alle de mannlige deltakerne - det ble etter hvert en del mannlige deltakere i den debatten også. Det er noe med at Stortinget, en så stor sal, kan skape nærhet til noe som er vanvittig vanskelig.

La oss ta et lite eksempel, som ikke har noe med interpellantens eksempel å gjøre, men som likevel berører temaet. TV 2 hadde en dokumentar forleden om en ung gutt som var blitt misbrukt seksuelt av en mann, en rektor, som førte til en ganske skjellsettende tingrettsdom. Vedkommende var funksjonshemmet, og bare gjennomgangen forteller jo hvor mange bortforklaringsmekanismer man møter også hos folk man skulle ha tiltro til, enten det er lærere, helsepersonell eller annet.

Jeg støtter interpellasjonen og synes det er utmerkede tiltak som statsråden viste til at hun for sin del ville gjøre noe med. Kunne hun komme med noe som systematiserer det, tror jeg at det ville kunne bringe verden et skritt videre for dem det gjelder.

Vi vet at vi er ganske gode i Norge når vi tør være så nær vanskelige ting, og når vi også tør stole så mye på folk at vi løfter det fram. Det er i et av de øyeblikkene vi kan få til noe i norsk politikk. Det er en god ting vi kan gjøre det med den tyngden som ligger i at vi har en partipolitisk konkurranse, ikke i betydningen hvem som er verst, men hvordan vi faktisk kan oppmuntre hverandre til god innsats.

Jeg tok i grunnen ordet bare for å oppmuntre til det. Jeg synes at den grunntonen som ble satt mellom interpellant og statsråd, var av de mer gylne øyeblikk i denne salen. Jeg har hatt noen. Jeg synes det er viktig å si det, fordi det er et krevende emne som har blitt løftet opp. Det å utfordre tabuer krever mye mer enn de ordene vi kan legge igjen her. Men at vi kan legge igjen noen ord her, betyr i hvert fall noe for noen berørte mennesker. Jeg tror for min del at når det blir noe politisk energi rundt dette, vil det også bli en del gode handlinger, mange små og viktige skritt. Et av de små og viktige skrittene som flere bør se på, både statsråden og for den saks skyld Oslo kommune, er hvordan man kan nå fram til det kontoret som representanten Skei Grande fortalte om, dit man ofte ringer og ringer uten å komme fram. Det er av de skrittene som det kan gjøres noe med.

Dette er en viktig interpellasjonsdebatt. Jeg vil gjerne gi ros til min partifelle Trine Skei Grande for at hun tør gå inn på emner som er brysomme og ganske nærgående.



Video Inga Marte Thorkildsen (SV) [18.20.25] : Jeg har også lyst til å starte med å gi ros til Trine Skei Grande for å ha reist denne debatten. Jeg tror det er helt nødvendig. Jeg tror at det nesten ikke finnes grenser for hvor mange ganger dette er nødt til å bli et tema hvis vi skal få bukt med den tabukulturen som råder. Det er helt nødvendig å holde fram støttesenterbevegelsens gamle slagord: Incest skal tales i hjel, ikke ties i hjel.

Det er klart at incest og seksuelle overgrep er tabu, og når gutter er utsatt, og kvinner er overgripere, er det enda mer tabu.

Støttesenterbevegelsen har gjort - og gjør - en kjempejobb på dette området. Jeg har bl.a lyst til å trekke fram Incestsenteret i Vestfold, som nå har fått betjene den grønne telefonlinjen, som vi setter veldig stor pris på at Regjeringen har lagt nettopp dit, slik at vi får kompetente folk i den andre enden. Det skal være en telefon både for utsatte, for pårørende og for fagpersonell, slik at de kan ringe og be om råd. De har også en egen hjemmeside som har oversikt over hjelpetilbud over hele landet. Den er helt unik.

I tillegg har jeg lyst til å trekke fram Senter for misbrukte menn i Oslo, der bl.a. Endre Førland har stått på som en helt gjennom mange år, med de belastningene det helt sikkert har medført ved å stå fram på den måten. Men han har ikke gitt seg, han har krevd å få et ansikt i den debatten. Det synes jeg det står stor respekt av, og det er grunn til å bøye seg i støvet for den innsatsen.

Å være mann og stå fram med slike historier er forferdelig tøft - og nok ekstra tøft. Det krever et stort mot. Institutt for klinisk sexologi og terapi har også gjort mye for å synliggjøre denne kjønnsdimensjonen i overgrepsproblematikken. Jeg har hatt glede av å ha nær kontakt med dem også gjennom mange år.

Mange overgripere trøster seg med at barna som de forgriper seg på, har i utgangspunktet oppsøkt overgriperen. Det handler bl.a om at mange av disse barna i utgangspunktet er ganske ensomme og har behov for voksenkontakt. Jeg sier ikke at alle har det sånn, men en del, og de ønsker seg nærhet. Men det overgriperne skal vite, er at barna ofte tar enda mer skade av overgrepet når det er barna sjøl som har oppsøkt dem. Det syns jeg det er verdt å tenke over, fordi det som vanligvis preger seksuelle overgrep, er nettopp dette med hemmeligholdelse og tabukultur, og det blir enda sterkere når skyldfølelsen kommer på toppen av dette. Det gjelder særlig når barnet sjøl har oppsøkt overgriperen. Det pleier de også å si på Institutt for klinisk sexologi og terapi, og være veldig tydelige på. De har jo også overgripere til behandling hos seg.

I SV er vi veldig opptatt av å styrke tilbudet til utsatte barn. Fagfolk som har kompetanse og mot, som tør å stille spørsmål og tør å forholde seg til svarene som de får, fagfolk som samarbeider, som er engasjert i faget sitt, og som har ledere som er tett på og engasjerte - dette er enormt viktig. Det er også utrolig viktig at vi tar et oppgjør med tabukulturen som råder - på alle felt, vil jeg si - i samfunnet, og det gjør vi bl.a her nå.

Vi må snakke om dette der hvor barn befinner seg til daglig. Jeg hadde en samtale med Ada Austergard, moren til Stine Sofie som ble drept i Baneheia. Hun sa at hun syns det var merkelig at hennes datter på seks år har lært om alkohol og tobakk, men ikke om vold og overgrep. Det syns jeg er et tankekors. Man må begynne å snakke med barn om dette, så de i hvert fall kan få vite at dette ikke er noe hysj, hysj og fy, fy.

May Hansen redegjorde bl.a for forslag som vi har stått bak, og særlig dette med Barnas Hus må vi nå få på plass. Det kan spille en veldig viktig rolle for disse barna og deres familier, men også for hjelpeapparatet, som kan få veiledning.

Så vil jeg bare si helt til slutt at de som påstår at SV benekter at dette rammer menn, de tror jeg egentlig vet bedre. Så jeg vil gjerne at vi skal slippe å diskutere det mer. Vi er veldig opptatt av at dette også rammer gutter - selvfølgelig gjør det det - og at også kvinner er overgripere. Men jeg tror kanskje at den misforståelsen bunner i at jeg redegjorde for skader som utsatte kvinner får, og som vi vet om, fordi kvinner er blitt forsket på. Men nettopp der kommer også en diskriminerende faktor inn. Vi har forsket for lite på menn, og det er vi nødt til å gjøre noe med.



Video Knut Gravråk (A) [18.25.52] : Først må også jeg få lov til å føye meg inn i rekken av folk som har takket representanten Skei Grande for å ta opp et så viktig spørsmål. Dette er ikke bare et veldig viktig spørsmål, det er også et utrolig vanskelig tema å snakke om. Selv om det høres veldig merkelig ut, og dette har blitt nevnt av mange før meg i dag, kan det virke som det er mye lettere for jenter ikke bare å snakke med sine nærmeste om tidligere overgrep, men også å ta kontakt med hjelpeapparatet. Og det som er det verste, er at det også virker som om hjelpeapparatet har mye lettere for å hjelpe jenter enn gutter. Det er bred enighet i denne salen om at skadevirkningene etter seksuelle overgrep mot barn er like store uansett hvilket kjønn barnet har. Men vi må innse at menn er langt mindre åpne om overgrep de har opplevd i barndommen, og jeg tror dette gjør at menn sliter i langt større grad og mye lenger med senvirkninger enn det det andre kjønn gjør.

Nå må ikke folk misforstå meg, men for meg er det nærliggende å snakke om det sterke og det svake kjønn. For det er jo ingen tvil om at i denne sammenhengen er det menn som er det svake kjønn. Av en eller annen merkelig grunn finnes det ikke den samme aksepten for at en mann forteller vennene sine eller støtteapparatet om tidligere overgrep. Men er det virkelig sånn at vi ikke kjenner til grunnen?

Dessverre finnes det i verdens mest likestilte land, som Norge faktisk er, enorme forskjeller mellom menn og kvinner. Spesielt gjelder det de forventede kjønnsrollene - og den kjønnsrollen som norske gutter indirekte får beskjed av samfunnet om å innta. Det handler i stor grad om å være tøff, om å være maskulin og om å ta igjen hvis noen prøver å skade deg. Og hvis du ikke greier å ta igjen, da skal du i hvert fall ikke begynne å grine eller sladre til noen - da er du en pyse. Men noen ganger er det ikke like lett å ta igjen. Jeg tror ikke det er så veldig lett for en åtte år gammel gutt som blir seksuelt mishandlet av en av foreldrene sine, å ta igjen mot overgriperen. Konsekvensen av disse holdningene som norske gutter får trædd ned over hodet sitt av det norske samfunnet, er at mannlige ofre for denne typen overgrep ofte skylder på seg selv, de klandrer seg selv for ikke å ha vært i stand til å forsvare seg, og de skammer seg. De skammer seg så mye at de ikke tør å ta kontakt med folk som kan hjelpe dem med problemene de sliter med.

I den norske likestillingsdebatten blir det fra tid til annen hevdet fra enkelte hold at det snart ikke er mulig for menn å være menn lenger - mannsrollen er i ferd med å forsvinne. Akkurat i dette tilfellet tror jeg virkelig ikke at den tradisjonelle mannsrollen er noe vi kommer til å savne nevneverdig.

I denne sammenhengen synes jeg det var flott det statsråden sa om at det er viktig å la menn være ofre. Det er kanskje noe av det viktigste vi diskuterer her. Vi kan ha det beste hjelpeapparatet i hele verden, men det hjelper ikke menn hvis de ikke greier å innse, og tør innse, at de har vært ofre for en grusom handling som de selv ikke er skyld i.

Det har vært veldig mange gode ord i salen her, og det er veldig bred enighet om problemstillingen - og jeg har ingen planer om å sabotere denne gode stemningen. Likevel syns jeg at jeg må nevne at jeg syntes det var litt trasig av Fremskrittspartiet å fokusere så pass mye på straff. Samfunnet skal så klart straffe gjerningsmennene som gjør seg skyldig i denne typen forferdelige overgrep, men det er veldig viktig å holde fokus, for det er jo uendelig mye viktigere at vi får på plass et skikkelig tilbud til ofrene, enn at vi skal bruke tid på å spekulere på hva som blir den verst mulige straffen for gjerningsmannen.

Vi må få flere menn inn i hjelpeapparatet, slik at det blir lettere for menn å snakke om problemene de sliter med. Vi må spre informasjon via skolehelsetjenesten for å fange opp problemene på et tidlig stadium og forhåpentligvis kanskje unngå at overgrep finner sted. Vi må sørge for at den kompetansen og de ressursene som trengs, finnes både i helsetjenesten og i støtte- og hjelpeapparatet på dette området. Ikke minst er det viktig at vi sier fra til gutta at det er ok å ikke alltid være verdens tøffeste, og at det er ok å være offer.



Video Trine Skei Grande (V) [18.31.15] : Jeg vil først takke for en god debatt, der alle partiene har deltatt. Jeg må bare si at hvis noen oppfattet meg slik i starten at jeg kritiserte SV, var ikke det tanken, men jeg var veldig tankefull etter den debatten om hvorfor man ble så sint som man ble, for det var tydelig en følelse som oppstod. Jeg føler at de aller, aller fleste her i debatten har hatt en litt tankefull, tilbakelent rolle, og det syns jeg har vært bra. Jeg må også si at jeg syns det har vært veldig bra at vi har hatt en debatt om seksuelle overgrep med et flertall menn som deltakere. Da har vi også kommet et stykke på vei.

Det som jeg også syns har vært fint, er at vi har kunnet bruke Stortingets talerstol til å drepe noen tabuer. Dette er jo et tema der det ikke bare er politiske grep som trengs, men også en offentlig debatt. Jeg syns at Olemic Thommesens bilde av brorskap og søsterskap viser hvor vanskelig dette er, for alle ser for seg at det er litt lettere å fortelle hvis det er to venninner som sitter i sofaen med et rødvinsglass, eller to kompiser som sitter i sofaen med ei ølflaske. Vi ser for oss at bildet av situasjonen der det er lett å fortelle noen noe, er forskjellig i den sammenhengen.

Jeg for min del skrev særoppgave i tredje gym om Tora-trilogien. Jeg, som hadde hatt en beskyttet oppvekst og nesten ikke forsto hva det var snakk om engang, oppdaget virkelig at en forfatter kunne åpne en verden som gjorde at jeg fikk forståelse for noe, fikk et politisk engasjement for noe, og at jeg faktisk også følte et ansvar for å gjøre noe.

Jeg syns at vi bør bruke den muligheten vi nå har, til både, som Inga Marte Thorkildsen gjorde, å hedre pionerene på området som har jobbet for det, og å åpne en debatt som kanskje kan få andre på banen, både for å få gjort noe politisk, få gjort noe faglig og også å få gjort noe i en samfunnsdebatt der dette ikke må ses på som tabu lenger. Da trenger vi kanskje også en forfatter som er villig til å skrive trilogien om Tore.



Video Statsråd Karita Bekkemellem [18.33.45] : Jeg har lyst til å si veldig kort avslutningsvis at hvert av de innleggene som er blitt holdt her i salen i denne interpellasjonsdebatten, har vært særdeles gode og har gitt veldig viktige innspill i et tema som er tabubelagt. Jeg skal ikke gå inn på hvert innlegg som er blitt holdt, men jeg har lyst til å si at representanten Dørum holdt en veldig verdig og godt poengtert oppsummering av det jeg følte mange gav uttrykk for. Så jeg synes at hans ord kan bli stående som en veldig god slutt på denne debatten.

Jeg kan bare love at vi kommer til å følge opp de konkrete innspillene som har kommet i debatten, både når det gjelder kunnskap, kompetanse, hvordan hjelpeapparatet vårt kan fokusere, og det å tørre å begynne å stille spørsmål om seksuelle overgrep på en helt annen måte enn det som er gjort. Det er også en viktig kjønnsdimensjon i det som interpellanten har trukket opp i dag, nemlig at vi er nødt til også å ha fokus på menn i forhold til disse spørsmålene på en helt annen måte enn vi har klart hittil.

Så har jeg også lyst til på tampen å forsvare SV litt. Jeg kan forsikre opposisjonen om at SVs engasjement i mange av disse spørsmålene er helt genuint, og det er også vektlagt i de veivalgene vårt departement og også Justisdepartementet gjør i disse spørsmålene. Jeg hadde bare lyst til å si det, for det er nettopp samspillet mellom partiene som gjør at vi kommer ut på den måten. I så måte skal vi også ta med Venstres bidrag i dette temaet.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.

©Høgskolen i Østfold. Lurer du på noe? Send mail til webmaster@media.hiof.no.